Cowboy og indianer på Blekenberg
Å vokse opp på Løvstakksiden i årene 1955 – 1973, det var å vite at vi barn og ungdommer «eide» skogen og fjellet. Vi hadde navn på steder helt fra Løvstakklien og like til varden, 477 meter over havet. Skogen ved foten av Løvstakken var en av våre mest populære arenaer, og vi fant på alt mulig.
Elven lå åpen mellom Søndre Skogvei og Blekenberg, og mellom Blekenberg og Løvstakklien. Den ble flittig brukt som drikkevannskilde. Det hendte også at vi tok en ordentlig voksenspade med oss fra kjelleren for å lage torv til demninger. Der kunne vi leke med båter med strikkmotor på noen små brett. Men så ble elven lagt i rør mellom Søndre Skogvei og Blekenberg. Og straks før 1965 var vel begge elevene lagt i rør og skjult for fremtiden. Ovenfor Løvstakklien renner fremdeles en åpen elv med verdens beste drikkevann, med mineraler fra Løvstakken.
I skogkanten fantes kjempestore trær, noen av dem rotveltet. Der var også flere store steinrøyser. Vi bygget hytter under store steinene. Det var ikke helt ufarlig, men det gikk godt.Fortsatt finnes det et sted der barn kan komme seg gjennom et hull mellom noen steiner for å komme seg opp på et annet høydenivå. Denne kalte vi tyskerhulen. Noen steder var det stein som hadde lagt seg slik at det er et naturlig hulrom under. På et av disse stedene fant vi redskap fra fortiden. Tre økser og kniver med nokså morkne skaft. Det var umulig å finne eieren, for sakene må ha lagt der i mange tiår.
Hytte i grantrærne
Vi bygget oss hytte fire meter oppe i et grantre. For at ingen skulle komme seg opp og bryte seg inn, hadde vi stige med hjemmefra, og luke med hengelås i gulvet. På gulvet innendørs hadde vi lagt en rest av linoleumet (gulvbelegget) fra stuen hjemme, og der var vindu med lemmer og hengsler. Vi brukte stearinlys til lys og oppvarming. På taket hadde vi lagt tjærepapp, slik at vi kunne være der selv når det regnet. Under byggingen ramlet en av oss ned og slo seg kraftig. Etter dette fikk han forbud av moren mot å være med på resten av byggeprosjektet. Han er forresten overlege på Haukeland universitetssykehus i dag. Da trærne ble saget ned omkring 1970, talte vi årringene. Vi regnet ut at de må ha blitt plantet omkring 1870.
Indianerleir. Maleri av Karl Bodmer 1833. Wikimedia Commons.
Indianerleir
Vi var inspirert av bladene Vill Vest med kaptein Mikki, Salasso og Windy, og Præriebladet med Davy Crockett. Det var minitegneserier, altså noen smale blader, ca. 1/3 av en A-4 side. De kostet tretti øre per stk. på en tid der Donald Duck kostet en hel krone. Naturligvis måtte vi bygge en indianerleir i skogkanten ovenfor Blekenberg. Jeg vil for alltid minnes denne spesielle indianerleiren som noe utrolig positivt i min barndom.
Leiren bestod av flere granbarhytter innenfor et område på ca. 20 x 20 meter. Først ryddet vi plassen for greiner og trær. Da var plassen omkranset av høye grantrær. Så bygget vi hytter. Vi hadde en egen hytte der vi spiste mat, og egen hytte for fengsel. Folk har jo blitt nysgjerrige når jeg har fortalt at jeg har vært fange i et fengsel – før jeg forteller at det var før jeg var ti år gammel, oppe i skogen. Og så hadde vi en ”martapel”, som vi kalte det. Martapelen var et tre (en pel) som var kuttet ca. fire meter fra bakken. Greiner og bark var tatt bort. Her kunne vi binde en og annen fange fast med tau.
Det var i den skogen noen av oss røykte våre første sigaretter. For min del ble det bare med de få gangene på den tiden. Det var en sladrekjerring (mor til min eldre bror sin kamerat) som bodde i Grønnlien, hun tok turen ned til min mor og meldte fra om hva som foregikk i skogkanten. Jeg lovet min mor å aldri gjøre det igjen, og det løftet har jeg holdt.
Det forekom også at vi brente bål ved en bekk. Det gikk alltid greit, bortsett fra en gang i 1970. Jeg var femten år gammel, og holdt på å brenne noen materialer som var igjen etter en duekleivebygging. Underveis var det noen som hadde ringt til brannvesenet og meldt om brann, selv om alt var under kontroll fra min side. De slukket bålet. Noen år senere skulle jeg altså bli brannmann selv i hele 33 år, fra 1979 til 2012.
juni 30th, 2014 at 14:32 (#)
Artig og lese dette Svein.Husker godt den tiden selv om vi bodde litt lenger ute mot Gyldenpris så er historien ganske lik på alle områder.
Mvh Trond
desember 7th, 2014 at 12:03 (#)
Moro at læse om elven. Jeg kan godt huske dette. Jeg er
opvokset på Blekenberg 58, og var nabo til elven. Og jo,
jeg kan godt huske vore «indianerlege» i skoven inden der
blev bygget huse på markene op for toppen af Blekenberg,
samt «grisehuset» i skovkanten.