Historier fra en bydel – Årstad

Kartsøk

Alt for Trane

 

Sporstsklubben Tranes logo fra 1918

Da utmarken og bossfyllingen på Slettebakken ble regulert og opparbeidet til idrettsformål på midten av seksti-tallet, ble banen raskt  inntatt av entusiastiske fotballspillere med navn som Tyggen, Kellien, Gusten, Gallaen, Appen, Rikken, Tuppen og Snaiten. En tidlig høstdag sitter vi på styrerommet i Tranehuset. Bak oss står rekker med gamle protokoller og bokser med arkivmateriale. Med oss har vi Jan Larsen og Gunnar Haugland. Ildsjeler, fotballentusiaster og frivillige organisatorer i Sportsklubben Trane gjennom mange år.

Jan Larsen løfter fram en mappe med dokumenter:
– Dette er noe av det tidligste materiale fra klubbens historie, helt tilbake til stiftelsesåret i 1918. Medlemsblader, brev og diplomer, høytidelige møtereferater og resultatlister. Spennende saker! Når vi får gjenomgått alt arkivmaterialet vil vi overføre hele arkivet til trygge magasiner på Byarkivet slik at det sikres for fremtiden. Klubbens historie er vår stolthet. Vi vet jo aldri om de som kommer etter oss skjønner hvor verdifull dette er, smiler han lurt.

Sosial faktor

Gunnar Haugland startet i klubben i 1949 som tiåring, den gang laget trente på Rothaugen skole, A-laget trente på en skoleplass, og kunstgressbane ikke var en fantasi engang. Han har vært spiller, trener, dommer og formann i en årrekke. Kullet fra 1967 har han fulgt i over førti år, fra de startet som juniorer.

Tranes treningsbane en dyvåt regnværssøndag. Foto: Kjerstin Kragseth, 2012.

– En stund hadde vi klubblokaler i Bergens Læregutthjem i Adolph Bergs vei, og joda, deler av området var et nokså belastet strøk, og vi fikk en oppgave nettopp her, for ”Chicago street” på 70-tallet var ingen spøk, forteller Gunnar. Vi følte vi måtte styrke de svake gruppene og lede de unge inn på rett spor. Mang en gang følte vi oss som fedre og foresatte for dem. Trane tilbød klubbkultur, godt miljø med kameratskap, fysisk aktivitet, omsorg, og fjell- og hytteturer. Vi rykket ut for å hente inn guttene til trening og fotballkamper hjemme. Bilen min var mer enn en gang smikkfull med spillere på vei til Åsane, Fana eller Arna for å spille kamp. Det hadde ikke gått med dagens trafikkregler, humrer han.

På flyttefot

Festkledde Tranegutter. Ukjent fotograf og år. Arkiv etter Sportsklubben Trane. Bergen Byarkiv.

– Sportskubben Trane ble stiftet på et ”bekkalokk” på Øvre Korskirkealmenningen 15.desember 1918. Dette var et typisk arbeiderstrøk i Bergen, hvor den økonomiske ressursen i de enkelte familiene var meget begrenset. Utover i tjue- og trettiårene økte idrettsaktiviteten, og det var viktig at klubben hadde et tilbud til alle i dette strøket, slik at flest mulig kunne få ta del i klubbens idrettsaktiviteter. Dette var viktigere for klubben enn medaljer, forteller Jan.

– Da vi flyttet fra byen hadde Trane bare ett guttelag, ett juniorlag og ett A-lag igjen, sier Gunnar. Men et godt kameratskap holdt klubben sammen, og ved å ”flytte til” Slettebakken fikk vi de unge spillerne tilbake til klubben. Tranebanen var åpen hele tiden, og det ble spilt fotball hver eneste dag, hele uken. Klubben utviklet seg raskt og medlemstallet økte betraktelig, spesielt i barne- og ungdomsgruppen. I 2008 var Trane den nest største fotballklubben i søndre bydel, målt i antall lag, med hele 34 la i kretsens serier. I senere år er antall lag blitt redusert, hovedsakelig på manglende tidsmessig treningsfasiliteter. Rettere sagt mangel på en kunstgressbane på Slettebakken, forteller han.

– De siste årene har rekrutteringen til klubben vært knyttet opp mot skolene i nærområdet, som for eksempel Slettebakken skole, forteller Jan. I dag er Slettebakken et område med mange innvandrerfamilier. Dette er en stor utfordring for klubben, som forsøker å legge forholdene til rette for alle barn og for at alle skal føler seg hjemme i Trane.

Rev toetasjes villa

– Klubbens økonomi har i alle år vært basert på dugnad og kontingent. Slik dugnadsinnsats som klubbens medlemmer har bidratt med opp gjennom årene, ser du ikke i dag, skyter Jan inn. Vi arrangerte danser og hadde utlodninger. I mange år delte vi ut telefonkataloger til abonnenter i Ytre Laksevåg. Rivingsjobber var også ettertraktede jobber for klubben. Trening og klubbinntekt samtidig!

-En gang på åttitallet rev vi ned en stor toetasjes villa bak Bergensmeieriet, ler Gunnar. –Det foregikk kanskje litt utradisjonelt. Først fjernet vi halve grunnmuren i gråstein, som var minst en meter tykk. Da huset stod på halve grunnmuren, slo vi en vaier rundt det. Vaieren ble så festet til en svær lastebil, lastet med over ti tonn sand for å ha nok tyngde til trekket.  Så var det bare å gi full gass. Huset la seg rolig over på siden mens vi stod og så på. Hele det store huset klappet sammen. Det var litt av et syn! De eldste klubbmedlemmene sto i lang tid etter og saget opp veden fra huset, samlet den i sekker, og solgte dem til inntekt for klubben. Et helt hus!

Drømmen om eget klubbhus

Byggekomiteen. Fra venstre Gunnar Haugland, Sigurd Østevold, Sverre Selheim, Walter Jacobsen, Jan Larsen, Michal Øen, Thor Løseth. Privat foto.

Det er et stykke fra Johnsens isbar på hjørnet av nedre Hamburgersmau og Lille Øvregate, der Trane hadde sine første møter, til det flotte Tranehuset. Hvordan gikk det til?

Drømmen om et klubbhus hadde vært der lenge, svarer Gunnar. Vi fikk bygslet en tomt av Bergen Kommune i nittiårene, ved enden av idrettsbanene på Slettebakken. Her anskaffet vi en gammel brakke for to tusen kroner, til oppbevaring av utstyr. Byggingen av selve klubbhuset startet i det små, med utgravning av tomt i 1998, samtidig som arbeidet med å skaffe økonomiske midler startet.  Automatinntekter, pengegaver fra klubbmedlemmer og tippemidler ga oss, sammen med en meget stor dugnadsinnsats, et ferdig klubbhus med garderober og forsamlingslokale i 2003. Og det beste av alt; vi hadde klart det uten å ta opp gjeld. Klubben var gjeldfri!

Gubbelaget

Klubbens gubbelag ble stiftet i 1936 under mottoet: «Alt for Trane». I jubileumsboken fra 1948 sies det på denne måten: «Den ånd og tone som er den ledende i Gubbelaget har skaffet et godt kameratskap. De bånd som ble knyttet allerede som aktiv idrettsutøver og de minner som vi har fått gjennom Trane, de slettes aldri ut. Gjennom et medlemskap i Gubbelaget blir de heller aldri glemt».

Gubbelaget har i alle år vært en kraftfull del av klubben. Gubbelagets medlemmer har i alle år vært avgjørende faktor for det frivillige arbeid i klubben med deltakelse i klubbens administrasjon, vært trenere for forskjellige lag i klubben, spiller på klubbens veteranlag og deltatt i diverse komiteer og utvalg.

– Ved bygging og vedlikehold av nytt klubbhus og bygging og rehabilitering av Tranehytten har gubbelagets medlemmer vært drivkraften i prosjektene, forteller Gunnar. De har vist stort sosialt engasjement og bidratt med en uvurderlig frivillig innsats gjennom all virksomhet i klubben.

– En del eldre medlemmer har regelmessige mosjonsturer med sosiale sammenkomster i Aasebu, røper Jan. – Det gjelder å holde kameratskapet levende, og det gjør vi med de ukentlige turene på byfjellene. Det arrangeres også årlige julebord og grillaftener for gubbelagets medlemmer.

Gubbelaget er fortsatt kjernen i klubbens indre liv, og de jobber og kjemper for klubben og deres idealer. Drømmen er en kunstgressbane på Slettebakken, både med 7-er og 11-er baner og kanskje en liten innendørs hall med 7-er bane, slik at de kan trene inne i vinterhalvåret. Nye ildsjeler er påkrevet, men ikke lett å finne. Det er lett å glemme klubbens verdi som bærer av viktige samfunnsverdier tuftet på idrettslig aktivitet, kameratskap og sosialt likeverd blant medlemmene. Klubbens framtid avhenger av nye ser verdien av dette.

Smakebiter fra arkivet

Jubileumshefte fra 1948, red. Aksel Jensen.

Relaterte artikler

Responses

  1. Per Landmark says:

    oktober 22nd, 2014 at 16:43 (#)

    Min onkel, Johan Eide var født i 1903. Når han meldte seg inn i Trane vet jeg ikke, men han levde og åndet for Trane hele sitt liv.Han arbeidet på Vinmonopolet, og bodde i det lille huset,som nå er fredet, ved Asylplassen,ved siden av «Katten». Når han var ferdig på jobben, for han rett hjem, spiste middag og løp så rett til fjells, opp til Tranehytten,som han var med å bygget, og som han elsket. Ja, sportsklubben Trane var selve livet for han. Når han døde i 1986 testamenterte han hele pokalsamlingen sin tilbake til Trane. Han gikk under navnet «Blomsten». Jeg tror det er han som står som nr. 2 bak, fra venstre på bildet «Festkledde Tranegutter».

Leave a Response

  • Sosiale medier