Historier fra en bydel – Årstad

Kartsøk

Barndom under Løvstakken på 1960-tallet

 

Kranselag i Blekenberg 56. Fotograf Olaf Johan Drageland, 1954. Privat eie.

Kranselag i Blekenberg 56. Fotograf Olaf Johan Drageland, 1954. Privat eie.

Jeg ble født som nummer tre i en søskenflokk på fire i mars 1955. Jeg var det første barnet som ble født i Blekenberg nr. 56, etter at de fire leilighetene ble innflyttet i april 1954. Vi var en typisk bergensk arbeiderfamilie, der far var i arbeid og mor var husmor. Blekenberg 56 var et selvbyggerlag kalt «Karelsmarken byggelag», tegnet av arkitekt Chr. Stensaker.

Tomten var eid av Bergens Rørhandel, og de fire selvbyggerne var rørleggere fra rørleggerfirmaet August Johannessen fikk festet arealet. For hver sin leilighet betalte de fem tusen kroner hver. De skulle gjøre grunnarbeidet  selv, med forskaling, armering, støping, og rørleggerarbeidet med kummer, vannrør, gassrør og avløpsrør. Dette skulle inngå i aksjen.

Blekenberg 56. Fotograf Olaf Johan Drageland, 1954. Privat eie.

Blekenberg 56. Fotograf Olaf Johan Drageland, 1954. Privat eie.

Leilighetene hadde stue med altan og to soverom. Vi hadde varmtvannsbeholder og badekar, som var velstand på den tiden. Vi brukte begrepet badegjester når mormor og tante kom på besøk. Leiligheten ble oppvarmet med gasskamin. Senere fikk vi kamin beregnet for kull, koks og ved. I begynnelsen hadde ingen installert telefon. Nærmeste automatiske brannmelder var i krysset Søndre Skogvei/Firdagaten. Der var det en boks med glassrute, og varsleren måtte stå der og vente til brannbilene kom. Nesten ingen hadde bil. Kommunen hadde fremdeles hest og vogn på vannverket og i veivesenet. Bønder kom ennå over Danmarksplass på vei til Torget med hest og vogn fra Fana kommune. Trikken passerte Danmarksplass, der det var stoppested midt i en stor rundkjøring. Toget gikk på damp, og kjørte gjennom tunnel under kvinneklinikken med første stopp ved Kronstad stasjon. Toget gikk så videre langs Solheimsvannet til Minde stasjon, og langs Fjøsangerveien til Nesttun, der det vendte nesen nordover langs Hardangerveien til Arna, Garnes og videre østover.

Mor var alltid til stede. For henne handlet tiden om klær til vask og klær til tørk, handle varer, lage mat og sørge for at vi hadde det rent og godt og varmt inne. Jeg kan ikke huske at noen gikk i barnehage. Førskolejenter passet egne mindre søsken eller naboenes småbarn. Det gav oss droltunger og førskolebarn svært mye fritid.

Vintermoro

Det var stas når snøen kom. Vi rente på rattkjelke langs fortau og veier fra Grønnlien til Danmarksplass. Livsfarlig, selv om det ikke var særlig trafikk på den tiden. På marken nedenfor hagen laget vi skihopp med underrenn som endte rett ut i Søndre Skogvei. Vi «kjanket» (hang oss fast bakpå) koksbiler og busser når det var snø i veibanen. Vi tok Å-skiene (Åsnes ski) med oss til Løvstakkens topp. Til «varden» sa vi, opp 477 meter over havet. Så sto vi på ski helt ned igjen til Blekenberg, utfor allslags «stup» og skråninger. Det gikk alltid godt, selv om en og annen en sjelden gang knakk en ski på veien. På søndager, eller om det var snø i påsken, kunne vi ta skiene på nakken fra Blekenberg forbi Solheim skole, forbi Årstad kirke, forbi Haukeland sykehus, forbi en løe med kyr, til vi kom til nedre svevebanestasjon. Den tok oss til Ulrikens topp, der vi stod på ski over Sædalen like til Natland.

Både Solheimsvannet, Kristiansborgvannet og Nordåsvannet var istrygt vinterstid. Det var til og med sprøytet vann til skøyteis på Møllaren (Møhlenpris idrettsplass), Nymarksbanen og Krohnsminde. Her var det flomlys etter at det var blitt mørkt på tidlige vinterkvelder. Få hadde ordentlige skoskøyter. Jeg hadde skruskøyter på ”bekarene” (beksømstøvlene). Rett som det var falt de av, og det var et fæla strev med å få de til å sitte. Mange hadde lengdeløpskøyter festet med reimer til bekarene. Jeg kan ikke huske å ha sett noen med snabelskøyter, men vi hadde noen i kjelleren som min far hadde brukt på 1930-tallet.

Vi konkurrerte om å treffe høyest på stolpen med snøballer, og hadde snøballkriger. Og noen skulle jo også straffes ved å døpes i snøen. Da tok noen store gutter tok fatt i deg og døpte ansiktet ditt raskt ned i myk snø og opp igjen. Ingen fare, men en iskald affære. Jeg har selv blitt døpt slik, uten at jeg husker hvorfor. Ingen gråting, og ingen sladring hjemme. Saken ble avsluttet der og da. Slik var de uskrevne lovene.

Ingen hadde akebrett. De som ikke hadde kjelke eller rattkjelke, det var helst jenter, de brukte regnfrakker til å seile på. Jeg laget en kjelke med fire snabelskøyter og styresystem som på en kassebil. Styringen virket så som så. Jeg hadde en rattkjelke som het Fridtjof Nansen, kjøpt hos Birger Jensen i Solheimsgaten. Det var forresten hos Birger Jensen eller hos Anton Engen vi handlet saker og ting. Blykuler og piler til luftgevær, angler, sluker, lappesaker til sykkel m.m. De solgte sykler og ski også.

Vi laget snømann, snøballer som rullet løpsk og snøhytter som det gikk an å stå inni. Om kvelden tente vi stearinlys inne i hytten. En gang bygget vi en fire meter høy snømann ved parkanlegget på Blekenberg. Den ble laget av mange mindre snøballer som så ble satt sammen til store. Nederste delen av snømannen bestod av fem store snøballer som stod sammen. Etter hvert som snømannen vokste måtte vi lage en trapp av snø slik at vi kunne komme til på snømannens øvre del. Vi arbeidet på den i flere dager. Restene av kjempen lå igjen lenge etter at snøen var forsvunnet.

Sommertid

Om sommeren kjørte vi med kassebil uten bremser fra Grønnlien like til Danmarksplass. Det var galskap. Med fire gamle barnevognshjul gikk det temmelig fort. Vi kom oss opp igjen ved å feste tau i slepekroken bakpå bussen når den stoppet i Bøhmergaten. Så ble vi dradd oppover igjen uten at sjåføren visste hva som forgikk bak bussen.

Vi badet i Kyrkjetangen og Skjoldabukten, og Grimseidpollen når vi ble eldre. Det hendte også at vi lusket på småjentene som badet i en naturlig vannkulp i skogkanten ovenfor Grønnlien. De hadde bare undik på seg, og det var jo spennende når de var blitt 10-12 år gamle. Vi badet også i kulpen, men aldri sammen med jentene. Jeg lurer på om jentene lusket på oss også.

Aldersgrensen for å erverve seg et luftgevær og blykuler var den gang seksten år. Likevel kjøpte jeg mitt første luftgevær, DIANA, allerede som tolvåring. Det var tre år gammelt. Tidligere eier var en bekjent fra Grønnlien, et avisbud som enda ikke blitt seksten da salget fant sted. Det var et strev å få noen til å kjøpe meg en metalleske med 4,5 mm blykuler, «skudd» som vi sa. Men jeg hadde piler med ”dusk” på. De kunne vi bruke om igjen. Vi skjøt på blink i kjelleren, eller på ballonger oppe i skogkanten (når jeg omsider fikk tak i blykuler).

Vi hadde stylter, trulleband og klikkerter. Klikkert var typisk sånt som vi laget oss på sløyden. Vanligvis brukte vi to, men det gikk også an å bruke tre klikkerter mellom fingrene på en hånd. Det hørtes nesten ut som buekorpstromming.  Klinkekuler, eller kjiksekuler brukte vi også. De kunne kjøpes i to størrelser. Vi laget et hull i bakken, eller tegnet en strek som det skulle kastes mot. Den som hadde kulen nærmest målet vant hele potten. Spretterter laget vi av tykk streng som vi gjerne tok fra et gjerde. Vi banket den helt bein for så å slå krøll på den. I begge ender ble det også bøyd samtidig som det ble innfestet gummistrikk. På gummistrikket ble det også festet en skinnbit som skulle være holder for småstein som skulle skytes ut.

Vi laget drager med spilverk av tynne greiner av rogn eller selje, som vi smidde veldig tynne. To slike ble festet i kors, dekket med maskinpapir som ble stiftet på og festet med limbånd (teip). Når det blåste som best, tok vi dem med opp gjennom «jungelen», forbi «skaret» og opp på Løvstakken.

Vi samlet på frimerker, kobbermynter etter årgang, ettøringer, toøringer og femøringer. Vi spilte fotball, gjømmespell, kattepinn og sparkepinn. Sparkepinn ble spilt omtrent på samme måte som gjømmespell. De som ble funnet måtte krysse en pinn mellom to steiner når han sa «bom». Pinnen lå oppå to steiner mens den som «hadde’an» leitet. Dersom noen var blitt funnet og tatt, da kunne vedkommende bli befridd av en annen hvis denne klarte å sparke pinnen bort fra steinene før han ble oppdaget. Så kunne de som var tatt gjemme seg igjen.

Vi spilte «land». Da risset vi en sirkel på ca. en diameter på flat mark. Førstemann skulle stå i sirkelen og kaste kniven rett ned. Sto kniven, skulle det risses en linje i den retning som kniven viste, i begge retninger mot sirkelen. Han kunne da velge hvilket land han ville eie. Om kniven ikke stod, ja – da var det automatisk den andre sin tur. Nestemann gjorde det samme, og slik ble «landet» delt, tapt og vunnet.

Vi hoppet bukk over hydranten på fortauet nederst i parkanlegget mellom Blekenberg og Søndre Skogvei. Noen av oss fikk tak i kobberrør som kunne anvendes til blåserør, men en spesiell plass borte i Løbergssvingen vokste det noen planter langs veien i en skråning. De var hule inni, og var ypperlige blåserør. Og så trente vi jevnt og trutt. Vektløfterutstyret på loftet hadde vi laget av to spann på 14 kilo hver, fylt med betong og et innstøpt galvanisert rør mellom. Vi hadde også utstyr til å turne. På loftet fantes dessuten boksehansker, og en skinnsekk som hang ned fra en bjelke. I gaten spilte vi fotball mot en garasjeport og «på muren» i krysset mellom Blekenberg, Grønnlien og Løvstakklien.

Når veibommen var nede ved jernbanelinjen visste vi at det kom tog.  Vi la spiker, hansamerker, femøringer eller små steiner på skinnene. Dersom vi i det hele tatt fant noe igjen etter at toget var forbi, var alt blitt løvtynt. Et hansamerke er en metallkapsel til flasker. Vi spikret alltid hansamerker på trappetrinnene slik at de ikke skulle være glatte.

Lappeleken var et annet tidsfordriv. Dette var det jenter som organiserte mens vi gutter holdt på med andre gjøremål. Både jenter og gutter var med i lappeleken. Man skulle først finne en liten papirlapp et bestemt sted. På lappen var en rebusoppgave. Den måtte løses for å finne plassen der neste lapp var gjemt. Det kunne være i en port til et spesielt husnummer, under en stein et bestemt sted. De kreative påfunnene var alltid av jenter.

Vi koste oss også i Triangelklubben KFUM i Solheim kirke, og her gikk vi ofte turer på Løvstakken. Det ble fra tid til annen arrangert leir på Skottnes i Askøy kommune og i Ungdomsheimen på Kvamskogen. Jeg var med en gang på hver av de stedene. Minnene er der. Og lederne Svein Johannessen, Helge og Bjørn Gjellestad vil aldri bli glemt.

Responses

  1. Terje Schjønningsen says:

    juni 6th, 2014 at 10:59 (#)

    Herlig å få friskhet opp gamle barndomsminner Svein,veldig detaljert og riktig.Kjente meg igjen i mye.Takk ;-))

  2. Gunn Eli Sommerhill says:

    november 25th, 2014 at 19:44 (#)

    Så kjempekjekt å lese 🙂

  3. Jan Gerhard Holsen says:

    september 27th, 2016 at 12:45 (#)

    Hei Svein!

    Jeg har lest alle de herlige innleggene som du har skrevet fra din barndomstid.

    De er virkelig verd å ta vare på, fordi de har stor verdi for våre etterslekter, samt alle som er interessert i vår saga.

    Dette er fine historier fra dine guttedager, og for meg som er i åttiårene fine å lese.

    Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver, fra den tiden jeg selv var gutt, og reiste til Bergen for å besøke mine besteforeldre som bodde på Gyldenpris.

    En hjertelig takk og hilsen fra Jan.

  4. Grethe Olsen Sagvåg says:

    oktober 22nd, 2017 at 12:04 (#)

    Hei Svein, så flink du er til å skrive… Kjekt at du tok kontakt.
    Fine skildringer fra en fin barndomstid. Tusen takk.
    fra
    Grethe

  5. Bjørn Bratz says:

    november 17th, 2018 at 17:16 (#)

    Hei! Dette var skikkelig artig å lese. Jeg bodde i Blekenberg 48 fra 1958 til 1962. Tenk alt det gale vi gjorde, men vi lever fortsatt. Husker mye av det du beskriver, og litt til. Kameraten min bodde i nr 50, han het Roald, har fortsatt kontakt med han, resten er blitt borte etter hvert. Men det er bare «å trykke på knappen» så strømmer alle minnene på. Takk for at du tok deg tid til å nedtegne dine egne barndomsminner, det er jo rene kulturhistorien. Beste hilsen Bjørn

Leave a Response

  • Sosiale medier