Historier fra en bydel – Årstad

Kartsøk

Erindringer fra en barndom i Inndalen på 1940-tallet

nov 22, 2014 Tore Jan Lund Bo og leve,Personlige beretninger 4 Kommentarer
Tore Jan sammen med mor Gunhild i 1942-43. Fotograf Harald Lund. Privat eie.

Tore Jan sammen med mor Gunhild ca. 1943. Fotograf Harald Lund. Privat eie.

Jeg hadde gleden av å vokse opp i Inndalen i 1940-årene, og i Fridalen i 1950-årene. Når jeg nå ser tilbake, er det mange gode minner som dukker opp. Og jeg oppdager alle de store endringene som langsomt har skjedd i de siste 70 årene. Jeg husker nok helst de gode minnene, mens andre er fortrengt i min hukommelse. Eller kanskje det ikke var så ille å vokse opp i tiden etter krigen, da alle gledet seg og satte så stor pris på friheten?

De fleste familier bodde i to-, eller treroms leiligheter og hadde flere barn. Det var liten tumleplass inne, så det sier seg selv at vi barn måtte være mest ute å leke. Heldigvis var det ikke så mange biler, så gatene var fine lekeplasser. De eldste barnene ledet an, og vi yngre fikk derved raskt opplæring i gamle bergenstradisjoner. De vanligste utelekene var ”Siste par ut”, ”Politi og røvere”, ”Pikken,” eller ”Pikkeleisten”, ”Bro bro brille”, ”Gi et lite vink” og ”Inn til vegge”. Sistnevnte er en sanglek med mange forskjellige bergenske sanger, og både guttene og jentene deltok. Ved utvelgelse av lag, benyttet vi også gamle bergenske tradisjoner. Den mest kjente er nok ”Ole dole doff, kinkeliane koff, koffeliane birkebane, Ole dole doff”

Vi bodde i en fireroms leilighet sammen med bestemor og noen onkler som hadde hybel på loftet. Vi hadde kaggedo ute i gangen. Det vil si, en do med rør ned til kagger i kjelleren. Kaggene ble tømt av kommunen tidlig om morgenen, slik at vi knapt nok merket noe til det. Den gangen var dette helt normalt og ingen reagerte på det. Det var heller ikke vanlig å ha eget bad til å vaske seg på. Det var helst en mugge vann og et vaskefat på kjøkkenet.

Kjøkkenet var stort, og utstyrt med både gass og elektrisk komfyr. For å få tilgang til gassen måtte vi putte på gassmerker i en måler ute i gangen. Vi hadde noe som het vippetariff, og måtte spare. Dersom vi hadde på for mye lys eller varme på en gang begynte alt å vippe, og sikringene kunne gå. Derfor måtte vi finne noe å slå av snarest. På kjøkkenet var der også et eget rom, spisskammeret, hvor all maten og pålegg ble oppbevart. Dette var jo før kjøleskap og frysebokser var på markedet. Det vanligste pålegget vi hadde på skivene var sirup, hjemmelaget syltetøy av selvplukkede blåbær, stikkelsbær, ripsbær, bringebær, solbær og tyttebær. Vi hadde også sporadisk både gulost og brunost, men alltid stod der en stor og rund gammelost med et fuktig klede over seg. Dette hadde sin forklaring i at bestemor kom fra Vik i Sogn. Har du forresten smakt gammelost med sirup på?

Indremisjonens søndagsskolemerke. I privat eie.

Indremisjonens søndagsskolemerke. I privat eie.

Søndag og hviledag

Hver lørdag måtte vi bade i stampen som stod på kjøkkenet. Her ble vi både vasket og skrubbet og rengjort til søndagen. Så måtte vi på med besteklærne, for det skulle være en helligdag. Verken mor eller bestemor fikk lov til å strikke eller sy på denne dagen!

Søndag etter frokost var det rett på søndagsskolen i Indremisjonen over Handelshuset i Finnbergåsen 44. Min onkel tok meg med dit allerede da jeg var tre år gammel, og jeg fortsatte der i ni år. Her traff jeg nye venner, og jeg satte stor pris på både juletrefestene, og utfluktene før sommeren med både leker og konkurranser. Vi var på Ask på Askøy, Ulven og flere ganger på Nyborg i Åsane, som den gangen var langt ute på landet. Når vi hadde vært flittige til å møte opp på søndagsskolen, fikk vi ved utvalgte milepæler tildelt små sølvstjerner i emaljert bronse og fine farger. Fullførte vi løpet, kunne vi sette denne sammen til en brosje. Jeg tatt vare på min fra jeg var barn.

Billett Fløybanen-Bergen. Legg merke til prisen.

Billett Fløybanen-Bergen. Legg merke til prisen.

Omtrent hver eneste søndag var det ut på tur med mor og far. Om våren gikk vi ofte til Storetvedt. Der hadde de en stor påfugl med fine fargerike fjær. Mor mente at vi burde kunne navn, plassering og bakgrunn til alle statuene i Bergen. Derfor gikk turene også til sentrum. Zoologisk museum ble mitt favorittsted. Vi besøkte Stavkirken, og gikk til ”Birkelund Café og Hotel ” som lå midt i Birkelundsbakken ved stien opp dit. Var været fint, dro vi på Fløyen, Knatten eller Ulriken. Det var alltid stas å kjøre med den røde og den blå Fløybanen. Til sentrum tok vi oftest trikken, og betalte med trikkemerker som kostet 10 øre for barn 20 øre for voksne. Tiden fra Sankthans til langt ut i august ble tilbrakt på landstedet i Nordhordland. Men jeg husker vi badet på Langestranden, i Konsulbukten og i Skjoldabukten i Nordåsvannet.

Du trodde kanskje et vaskebrett var magemusklene til en fotballspiller? Her ser du en sinkbalje med et ekte vaskebrett.

Gjenbruk og rasjonering

I de fleste familier var mødrene hjemmeværende, og både strikket og sydde klærne våre bare de fikk tak i stoff. Husk at det var rasjonering på alt, og at hver husstand fikk en viss mengde rasjoneringsmerker hvert år. Vi var så heldige å ha en kolonialbutikk som nærmeste nabo, og der kunne vi få overtatt hvite mel- og sukkersekker. Det var utrolig hva en kunne få ut av disse, som laken, dynetrekk og klær. Sekkene måtte vaskes grundig for å få vekk all trykken, og til slutt ble de ganske hvite. De kunne også farges. Vasken foregikk i vaskekjelleren. Der stod det en svær jerngryte som ble varmet opp med papp og ved, og som en rørte rundt i med en trestokk. Skitne klær og tekstiler måtte deretter en tur på ”skurebrettet”, som alle husholdninger hadde. Etter at vasken var tørr, ble alle duker og andre tekstiler båret opp på loftet og kjørt gjennom den manuelt drevne rullen, datidens strykejern.

Alt som kunne brukes på nytt, ble gjenbrukt. Jeg hadde et par hvite tøysko som var blitt grå og skitten, og det nærmet seg 17. mai. Da gikk vi til fargehandler Christensen på Kronstad og kjøpte hvit sinkhvitt pasta og hvittet skoene. Alt måtte være på stell til grunnlovsdagen! Vi kjøpte også møbelpolitur, slik at både spisebord, skjenken og salongbord ble oppfrisket.

Dagligliv

Det var egne butikker for melk, brød, frukt, kjøtt, fisk og kolonial. Når vi skulle kjøpe melk hadde vi med små melkespann som melken ble øst oppi. Melken var ikke homogenisert, og fløten samlet seg på toppen. Denne kunne vi så forsiktig øse av, slik at mor og bestemor fikk fløte til kaffen. Nesten alt ble solgt i løs vekt. Varene ble oppbevart i skuffer i butikken, og ble veid opp i papirposer. Til og med sirupen ble veid slik, og fylt i våre medbrakte glass.

En til to ganger i året kom der en saks – og knivsliper til gaten vår. Da løp alle ungene rundt til husene i strøket og fortalte at ”slipemannen” var her. Han hadde med seg en vogn med et bærbart slipestativ som han trødde i gang.

To ganger i uken kom en bonde med hest og kjerre og hentet grisemat. Allerede på den tiden drev husholdningene og sorterte ut spiselig matavfall. Så kom nye krav til bøndene om hygiene og desinfisering, og dette hadde de slett ikke råd til. Så ble det slutt på denne ordningen.

Det hendte også at vi fikk besøk av politiet i gaten vår, og de gikk under navnet ”kjølen”, eller ”kjølaren”. Det ser ut til at dette navnet i dag er borte fra vokabularet vårt. Det stammer ellers fra den gang polisen hadde hjelm med «kjøl» på hodet. De kom vanligvis kjørende i sin ”svartemarja”, men den var da ikke svart, men mørk grønn, var den ikke?

Relaterte artikler

Kartsøk Innlegg knyttet til kart

Kartsøk