Historier fra en bydel – Årstad

Kartsøk

Husvillebrakkene på Solheim kirkegård

Husvillebrakkene langs Fjøsangerveien fotografert i oktober 1916. Noen av brakkene var ferdige, andre var under oppførelse. Utsnitt av foto. Fotograf ukjent. Arkivet etter Vann - og kloakkvesenet, Bergen Byarkiv.

Etter bybrannen i 1916 ble det bygd en mengde boligbrakker på Solheim kirkegård. Her ble folk som hadde mistet hjemmene sine under brannen, eller som av andre årsaker var husløse, innlosjert. Boligene var ment å være svært midlertidige, men fordi kommunen hadde problemer med å skaffe nok permanente boliger, var det mange som måtte bo i brakkeleilighetene i årevis.

Brakkeområdet på Solheim var et av flere som ble bygd etter bybrannen. Bare i Årstad var det brakker på Årstadvollen, Grønneviksøren, Fageråsen, Gyldenpris og Solheim. Bolignøden var prekær. Nærmere 3000 mennesker hadde mistet hjemmene sine under brannen, i tillegg til at det var stor boligmangel i byen fra før. I første omgang ble folk innlosjert hos private, på hoteller og i forsamlingshus, men den nyopprettede «Husvildekomiteen» fikk raskt fullmakt til å igangsette byggingen av brakker.

Solheim kirkegård var nylig opparbeidet. Her var det mye ledig plass og dessuten lett tilgang til både vann og kloakk. Brakkene, til sammen 20 stykker, ble plassert i rekker på nord- og oppsiden av Gerdt Meyer Bruns reperbane i Fjøsangerveien. Brakkene var både raske og rimelige å produsere og allerede i 1917 ble området beskrevet som en liten by: «Der er ikke noget sted i Åarstad – fraset tætbebyggelsen i Solheimsviken – der er saa bebygget som dette strøk». Beboerne besto av både barnefamilier og enslige, de fleste fra arbeiderklassen med yrker som fabrikkarbeidere, håndverkere, tjenestepiker og sjøfolk.

Brakkene langs Fjøsangerveien fotografert i oktober 1917. Brakkene var plassert rett bak kirkegårdsmuren. Utsnitt av foto. Fotograf ukjent. Arkivet etter Vann- og kloakkvesenet, Bergen Byarkiv.

Brakkene var bygd for å stå noen få år, og man antok at den enkle byggemåten ville føre til at de raskt forfalt. Brakkene hadde ikke grunnmur og veggene besto av stenderverk med inn- og utvendig kledning og isolasjon av papp. Leilighetene besto av et rom, kjøkken og entre og i uthusbygningene på baksiden av brakkene var det uthusbygninger med wc, vedbod og et vaskerom for hver fjerde eller femte leilighet.

Leilighetene var både fuktige og trekkfulle og i noen av brakkene ble det etter hvert problemer med veggdyr. Det dårlige vanntrykket førte også til at brannslukning ikke var mulig. Brannvesenet påpekte at brakkene lå så tett at en brann raskt ville spre seg fra brakke til brakke, og at reperbanene langs Fjøsangerveien også kunne bli rammet.

De fleste brakkene ble gradvis fjernet i forbindelse med utvidelsen av kirkegården i løpet av 1920-årene, og mange av beboerne fikk permanente leiligheter i kommunale boliger. Ofte var det ikke snakk om å flytte så veldig langt. I Finnbergåsen, på andre siden av Solheimsvannet bygde kommunen ut et stort boligområde i løpet av 1920-årene. Her var det nye moderne leiligheter med både bad og WC.

 

 

Smakebiter fra arkivet

Kart over forlengelse av vannledning i hovedveien til Fjøsanger med inntegnede brakker og uthusbygninger. Bergens vand- og kloakkvæsen 16.januar 1917, Ralph Wilson. Arkivet etter Rådmannen for 2. avdeling, Bergen Byarkiv.
Utdrag fra ligningsprotokollen over byskatt fra 1921-22. Sidene viser navn, yrke og inntekt på skattebetalere som bodde i brakkene på Solheim. Arkivet etter Ligningsvesenet, Bergen Byarkiv.

Relaterte artikler

Litteratur

  • BKF 1916/17, sak nr.109.

Arkiv

  • Arkivet etter Rådmannen for 2. avdeling, A-0160.
  • Arkivet etter Rådmannen for 4. avdeling. A-0511.
  • Arkivet etter Ligningsvesenet, A-1209.
  • Arkivet etter Vann- og kloakkvesenet, A-1673.

Leave a Response

  • Sosiale medier