Inger forteller fra Gyldenpris
Inger og en venninne på tur på Gyldenpris med dukkene sine og hushjelpen Mossa. Ca. 1929. Privat foto.
Gaten til Inger het Damsgårdsveien. Der lekte hun med jenter og gutter fra de andre husene nede ved stranden. De hoppet tau, lekte paradis, eller lekte med dukker i hagen. Eller løp inn og ut i fjæren mellom båtene på slippen. Det var en spennende tid.
Inger Sophie Steen-Hansen ble født Lossius i 1922 på Gyldenpris. Hun hadde tre eldre søsken, Elsa, Leif Andreas og Kjell. Hennes far var Paul Reisner Rhode Lossius, sønn til Rasmus Andreas Lossius, og moren het Valborg.
Lossiushuset fra baksiden, ved Puddefjords-broens avkjørsel. Arkiv etter BA.
Ingers farfar, Rasmus A. Lossius startet Gyldenpris Slip og Mekaniske Værksted i 1914. I Ingers barndom bodde en storfamilie på eiendommen. Farfar Rasmus og konen Sophie bodde i hovedhuset sammen med en grandtante med familie. Inger bodde ovenpå verkstedet sammen med foreldre og søsken.
Inger har gode minner fra sin barndom. Hun husker farfaren som en samfunnsengasjert mann, som krevde respekt. Han var også svært snill og vennlig, og engasjert i oppbyggingen av St. Markus kirke, og var med på å legge ned grunnstenen der.
Villaen
Inger Lossius spiser jordbær med to passepiker utenfor Damsgårdsveien 120, ca 1930. Privat foto
Hovedhuset var hvitmalt og vakkert, med stor glassveranda og lå ovenfor en fire-fem meter høy steinmur fra Damsgårdsveien. Rundt huset var det hager med frukttrær og bærbusker. Her pleide guttene på Gyldenpris å gå på epleslang. Det fortelles at Herr Lossius var fullt klar over tyveriene, men likevel vanket det godterier til guttene når de gikk julebukk på nyttårsaften.
Til høytidene og store dager inviterte besteforeldrene hele storfamilien til fest. Da myldret det med barn og voksne. I den store båten «Vuggen» inviterte han til utflukter i fjordene rundt byen, eller til hytten på Osterøy. «Vuggen» hadde innlagt toalett og kjøkken, og det var fullt mulig for en liten familie å overnatte der.
Skolen
Jenter fra Gyldenpris i avgangsklasse på Møhlenpris skole i 1938. Privat foto.
Jentene gikk på Gyldenpris skole fra 1-5 klasse, og guttene fra 1-4 klasse. Det var egne gutte- og jenteklasser. Skolen lå like ved verkstedet, og Inger husker at hun kunne rope ned til sin mor fra gjerdet i skolegården.Frøken, Judit Eltvik, hadde litt lenger vei, og måtte reise helt fra Sandviken. I kjelleren hadde de bespisning, matservering for de barna som var dårligst stillet. De spiste ikke sammen med de barna som hadde nedbrakt mat.
Familien Lossius ble nok betraktet som bedre stilt enn de fleste i området, selv om Inger ikke kan huske noen overflod. De måtte spise solsild (saltet og røkt sild), de som alle andre. Men hun kan godt huske fattigdom. Ikke alle barna hadde det de trengte. Spesielt ille var det under de store streikene. Den gang førte streikene til fryktelige uroligheter, med opptøyer og politioppbud. Hun husker blant annet den gang det var streik på Minde sjokoladefabrikk. Da hadde folk det verre enn vanlig. Inger kunne godt merke at ikke alle familiene i området hadde det så greit. Spesielt husker hun alkoholen som ødeleggende.
Ellers var det ikke forskjell på barna i området. Ingen var finere enn andre selv om de hadde litt mer. I skoleårene etablerte Inger vennskap med andre jenter fra øvre og nedre Gyldenpris, og noen av disse vennskapene har hun beholdt hele livet.
Verkstedet
På verkstedet var det både et mottak, et vanlig kontor og et kontor for sjefen. Mellom kontoret på verkstedet og hovedhuset var det hustelefon. Slik kunne maskinmesteren og bestyreren holde kontakten. Det var travelt på slippen, både på verksted og i smien, husker Inger. Mange ganger var det så tett med båter at de kunne hoppe fra båt til båt helt fram til dokken.
Kjærligheten
Inger traff sin mann under krigen, etter en dansetilstelning på Symra. På bussen hjem fikk de den første kontakten, og etter hvert ble det forlovelse. Men Svein var i heimevernet og ble tatt av Gestapo. Det ble også hennes bror, Leif. Til fangeleiren på Espeland kunne hun sende bud med havregryn og solsild, eller utveksle brev. Men både Svein og Leif ble sendt videre til konsentrasjonsleir i Tyskland. Guttene kom heldigvis hjem i live etter krigen. Svein kom seg raskt på beina igjen, og det ble giftermål og to barn.
Denne artikkelen er et resultat av en samtale om gamle dager på Gyldenpris mellom Inger Steen Hansen og Kjerstin Kragseth
februar 13th, 2014 at 11:46 (#)
Mange fine historiske opplysninger. Kommune skal ha overtatt Gyldenpris lystgård i 1912, og at Lossius så kjøpte den og den Villaen som sees på bilde. Håper dette kan bekreftes. D.Moe
februar 13th, 2014 at 12:23 (#)
Bolighuset til Lossius, hvis virksomhet du kan lese om i artikkelen «Gyldenpris Slip og mek. Værksted», var trolig bygget rundt 1914, da han etablerte seg der. Før dette var Adolf Christensen eier av hus og eiendom.
Dersom du er interessert i lystgården på Gyldenpris, kan du lese om denne i artikkelen om «Alfred Barclay Meidell – hotellkonge, eventyrer og bergenser», og «Sommerlyst – Villa Mexico».