Livet på Planen, Gyldenpris
Kahrsemarken og et av husene på Planen lengst til høyre. Ukjent fotograf og dato. Arkiv etter Byplansjefen.
Like ved det kommunale verkstedet på Gyldenpris ble det mellom 1918 og 1920 bygget kommunale boligbrakker. Her flyttet det inn familier rammet av bolignøden i byen. Bak de enkle husene lå Kahrsemarken, der barna kunne stå på ski, eller spille fotball. På folkemunne ble området kalt Planen. Idag står kun en halv brakke igjen som klubbhus for idretten. I denne beretningen forteller en bergenser født på midten av tyvetallet om sin barndom på Planen.
De fleste som bodde i de elendige brakkene på Planen hadde tøffe levevilkår. Leilighetene våre hadde en stue og ett soveværelse, og kjøkkenet bestod av en ovn, en liten benk, og en utslagsvask med kaldt vann i kranen. Veggene var uten isolasjon, og ble trekkfulle og kalde året rundt. Spesielt kalde ble de om vinteren, og da ble fyringsutgiftene enorme. Veggene innendørs var heller ikke isolerte. Det var ingen enkel sak å ha hemmeligheter, eller i det hele tatt å holde noe for seg selv. Familielivet delte vi med naboene enten vi ville det, eller ikke.
Vaskekjeller på deling
Samtlige beboere i huset hadde en vaskekjeller med en gassfyrt kleskoker på deling. For å bruke den måtte man kjøpe gassmerker og legge på en automat. For å få klærne rene måtte hver av familiene kjøpe egne vaskebrett som ble lagt halvveis oppi stampen. Så sto kvinnene over og skurte plaggene på brettet. Vaskestamper måtte man også skaffe selv. Det var store avsagde vintønner, som var svært tunge å bære. Kvinnene måtte ofte ta de tyngste børene hjemme.
Harde bud for arbeidsfolk
Familiene bestod ofte av fem til tolv personer med stort og smått. På den tiden jeg vokste opp hendte det ofte at familieforsørgeren var arbeidsledig, og da var det sannelig ikke lett. Min far var heldig å få arbeid to-tre dager i uken på et verksted som drev med båter. Jeg husker en gang at han hadde fått influensa og ikke klarte å gå på jobb. Da kom arbeidsformannen på besøk hjemme og sa at dersom far ikke kom seg på verkstedet ville han få sparken. Så da var det bare å stille. Det var ikke lett å få ny jobb.
Arbeidsledighet og tøffe arbeidsvilkår kunne også mang en gang føre familiene ut i fortvilelse. At motgangen kunne gjøre enkelte henfalne til alkohol for å flykte fra motgangen en stund, var nesten ikke til å unngå. Når så Svartemaien kom på besøk i gaten ble det stor oppstandelse. Jeg husker at politiet kom på motorsykkel med sidevogn. Ellers var det jo litt av hvert på Planen. Huunverkene lå like ved, og innenfor nettinggjerdene lå store hauger med cinderkoks som de brukte til å smelte jern og lage ovner med. Det hendte at storeguttene klippet hull i gjerdene og stjal koks. Den ble byttet i vin fra Høye vinfabrikk like ved.
Ikke bare uvennlighet
Men det var snille mennesker den gangen også. Dr. Jakobsen på Krohnstadtorvet, som det het den gang, kom ofte på hjemmebesøk til de syke her. Om folk ikke kunne betale for seg, så strøk han like godt regningen. Ved barnefødsler kunne det hende det måtte en doktor til, og da måtte vi løpe opp til vaktmesterboligen der de hadde telefon. Vaktmesteren hadde stor fin hage utenfor.
Jeg husker fortsatt mange av de som bodde her. Ved siden av oss bodde en politimann som het Cato og som paraderte i en gammel kjøluniform. «Kjølen», det var det tilnavnet politiet hadde her. Mange gutter hadde kallenavn. For eksempel Bjarne Pedersen som startet sin karriere som billettør på fergen Uren. Siden ble han en kjent og kjær politimann i byen og gikk under navnet Baysen.
Skole og fritid
Gyldenpris skole på tyvetallet. Foto: Knud Knudsen. Billedsamlingene UiB.
Vi gikk på Gyldenpris skole til vi kom i fjerde klasse og flyttet over til Møhlenpris skole. Lærerne var strenge, og om vi gutter var «uartige» (det verste man kunne være på den tiden) måtte vi sitte igjen i jenteklassen.
Fritidsproblemer eksisterte ikke! Vi spilte fotball på Kahrsamarken, og om sommeren badet vi ved Langabryggen. Det var ikke så mange som hadde sykkel. Jeg sparte i mange år til jeg hadde 137 kroner. Det var det en sykkel med gir kostet i 1937, og da kan jeg huske jeg var kry. Det var all nøden til tross, alt i alt ikke så verst å være barn, selv på Planen.
Fortelleren ønsker å være anonym. Denne beretningen er nedtegnet av kameraten, Bjørn Holten Berge.
april 24th, 2013 at 12:30 (#)
Hei.
Jeg sender en mail på vegne av 2. klasse, ved Bergen arkitekthøgskole. Finnes det et arkiv med flere bilder fra og av Gyldenpris fra tidlig 1900-tallet?
Bilder av alt fra fjell til fjord til hus til mennesker er vi interessert i!
Hilsen Karla Jaeger
april 24th, 2013 at 13:21 (#)
Hei.
Hvis dere sender en henvendelse til post.byarkivet@bergen.kommune.no vil vår fotoavdeling undersøke saken. Jeg vil også anbefale dere å ta kontakt med Billedsamlingen på Universitetsbiblioteket i Bergen. Deler av samlingen deres er digitalisert og er søkbar på nett her.
Mvh
Anders Nilsen
Bergen Byarkiv