Historier fra en bydel – Årstad

Kartsøk

Med husmaling og ruskevær på hjernen

Tjuagutten, maskot for Fleischers kjemiske fabrikker AS i mange år

Tjuagutten, maskot for Fleischers kjemiske fabrikker AS i mange år

Da Jotun la ned Fleischers kjemiske fabrikker AS i 1982, betød det slutten for en lang og betydningsfull suksess på Solheim. Men en ting kunne de ikke ta med seg; bergensværet og dets unike muligheter for å teste maling for regn og ruskevær. Tore Jan Lund, kjemiingeniør for Fleischers fra 1965, fikk opprettholde forskningslaboratoriet i Bergen for å ha ansvaret for Drygolin, og videreføre den uvurderlige kompetansen på oljemalinger og Bergensværets innvirkning på holdbarheten/levetid. Her deler han noen minner med våre lesere.

Det kokes, røres, tappes, helles, dryppes og kontrolleres. På laboratoriet i Edvard Griegs vei 3 er det intens aktivitet. Nye ideer blir utprøvd under strengt vitenskapelig oppsyn. Her er kolber, reagensrør, kokeapparater, mikroskoper, stativer med kjemiske stoffer fra alle verdens kanter samt prøver av maling og lakk, og menn og kvinner i hvite frakker og med månedslønn. I en annen del av fabrikken blir resultatene omsatt i storformat, med svære kjeler og tanker. Pigmenter kokes, tørkes og valses til pulver. Råstoff blir spadd eller hellet i kjelene etter nøyaktige mål, lukene boltet og kokingen startet. Mennene er i blåtøyskjeledresser, og går på timelønn. Hele tiden er det nye tester og kontroller. Ved samlebåndene sitter kvinner på rekke og rad og setter lokk på bokser fylt med maling og lakk. På varelageret blir boksene pakket i kasser og lastet på varebiler for å bli kjørt ut til kunder.

Annonse i Bergens Tidende 1965.

Annonse i Bergens Tidende 1965.

Under militærtjenesten på sprengstofflaboratoriet på Håkonsvern, så Tore Jan Lund en annonse i BT fra Fleischers kjemiske fabrikker AS på Solheim i Årstad. Han søkte, stilte til intervju, og ble ansatt på flekken med beskjed om å møte så snart han kunne. Den 1. september 1965 endte verneplikten, og den 2. september begynte han i jobben hos Ådne Underhaug på laboratoriet. Det var da ca. 200 ansatte i firmaet. Omlag 100 arbeidet i produksjonen både på Manger og i Bergen, og om lag 100 var ”funksjonærer”. Sistnevnte omfattet ledelse, kontorpersonale, forskning og utvikling, samt et salgsapparat som dekket hele landet og eget lager i Oslo. På laboratoriet arbeidet rundt 20 personer med forskning og produktutvikling.

Selv om samholdet på arbeidsplassen var sterkt, var det formelle skiller. Alle måtte si De til hverandre og bruke etternavn. Første arbeidsdag hadde Lund helt ny blå skjorte i velur. Etter lunsj, som ingeniørene forøvrig inntok sammen med direktørene på laboratoriet, kom en kollega bort og hvisket til ham: -« De Lund? Jeg tror Herr Fleischer ville sette pris på om De bruker slips». Det var uaktuelt for Lund – han ville jo ikke sette slipset fast i maskinene. Det uformelle miljøet østpå, førte til at direktøren etter fusjonen gav slipp på den gammeldagse tiltaleformen og aksepterte at alle på arbeidsplassen var dus og på fornavn.

Minst annethvert trehus i Norge har vært påført Fleischers Drygolin, forteller Lund. De første årene fantes den i fargen «kvit». Da den begynte å selge østpå måtte den endres til «hvit», for østlendingene skjønte ikke hva «kvit» var. Et annet populært merke fra femtitallet var Sparett, som var så dryg at du sparte ett strøk maling. Emballasjen var dekorert med et Spar ess-kort. Dette måtte endres etter kort tid, da fargehandlerne sørpå ikke ville føre varer som oppfordret til kortspill og synd.  Konkurranseforhold gjorde at ulike produsenter etterlignet produktnavn. For forbrukerne gikk det trill rundt. Tex, Flex eller Fest – når den ene ikke holdt mål, rev den de andre med i fallet. Fleischers var også Norges største produsent av linoljekitt og alkydsparkel.

Fleischers fikk Norges første klimatester, et såkalt «Vær-o-meter», i tillegg til de manuelle teststasjonene på taket og i skjærgården på Manger. Det testet malingens holdbarhet mot lys, vann og varme, og 250 timer der kunne tilsvare ett helt år utendørs. I 1975 var de den første malingsfabrikken i Skandinavia som fikk installert et elektronmikroskop på laboratoriet som kunne forstørre opptil 50 000 ganger.

Ekspertisen på laboratoriet. Johan Dyrøy (t.v.) og Tore Jan Lund samarbeidet i over førti år på samme arbeidsplass, og ble Norges fremste eksperter på utendørs maling. Privat foto.

Johan Dyrøy (t.v.) og Tore Jan Lund samarbeidet i over førti år på samme arbeidsplass, og ble Norges fremste eksperter på utendørs maling. Privat foto, 2008.

Etter en storbrann på Jotunfabrikken i Sandefjord i 1976, måtte bergensfabrikken trå støttende til, og tre-doblet produksjonen. Tre fly fra Penguin Air (eid av Jotun) fraktet arbeidere til og fra  Bergen og Sandefjord på skift, slik at produksjonen kunne gå kontinuerlig, og her i Bergen ble det satt inn en mengde ekstra arbeidskraft.

Etter nedleggelsen ville Jotun ha Lund til Sandefjord, men han stod imot. For ikke å miste verdifull kompetanse fikk han beholde produktansvaret for Drygolin og de andre utendørs alkydproduktene, og fortsatte forskningsstasjonen på Høyteknologisenteret på Marineholmen fram til 2011, da han gikk av med pensjon. Kokeriet på Manger ble først nedlagt 31. desember 2012.

Lund stod i stillingen i 43 år. Et av hans første minner omhandler pussig nok Fleischers kjemiske fabrikker. En formiddag i 1947 gav moren ham beskjed om at fabrikken brant, og at han måtte vente hjemme mens hun løp for å hjelpe til. Det ble lang ventetid for den lille gutten. Han bega seg ut for å lete etter moren, og naboene fant ham noen gater unna i bare pysjen. Nedenfor kan du lese brannrapporten fra arkiv etter Bergen brannvesen. Her skildres den dramatiske brannen i detalj.

Smakebiter fra arkivet

Brannrapport Brannrapport i anledning brann i Fleischers kjemiske fabrikker den 15. april 1947. Fra arkivet etter Bergen brannvesen.

Relaterte artikler

Responses

  1. Erindringer fra en barndom i Inndalen på 1940-tallet | Historier fra en bydel – Årstad says:

    november 12th, 2014 at 14:16 (#)

    […] Med husmaling og ruskevær på hjernen […]

  2. Skolegang på Fridalen skole på førti- og femtitallet | Historier fra en bydel – Årstad says:

    november 28th, 2014 at 13:33 (#)

    […] Jobb på fleischers kjemiske […]

  3. Erindringer fra en barndom i Fridalen på 50-tallet | Historier fra en bydel – Årstad says:

    desember 10th, 2014 at 12:45 (#)

    […] Jobb på fleischers kjemiske […]

  4. Christina Låmar says:

    april 6th, 2018 at 08:15 (#)

    Så morsomt å lese! Min mormor jobbet mange år på fabrikken som «kontordame». Har fortsatt Jontun pingvinen jeg fikk av henne 🙂

Leave a Response

  • Sosiale medier