Historier fra en bydel – Årstad

Kartsøk

Rampunger på 1960-tallet

TrakkikkepåplenenDet hendte en og annen gang at vi ungdommer fant på rampestreker. Det var ikke så lett å unngå, så kreative som vi var. Det var sjelden mye penger i lommen, så vi smet oss inn på Krohnsminde idettsplass. Smitingen foregikk i banens østlige del ved gasskjelen og potetkjelleren. Mens vaktene var opptatt med det som skjedde på banen, eller med andre smitere, snek vi oss inn og lot oss oppsluke av folkemengden. Slik fikk vi se både skøyteløp, speedway og fotballkamper.

Etterpå kunne vi gå på slang, gjerne mens frukten ennå var umoden. Vi stjal sure plommer, sure epler og sure pærer. Ble vi oppdaget, var eierne også sure. En og annen ble tatt, og det ble en skikkelig huskestue dersom han røpet navnene på de andre som hadde vært med på galeien. Det var moro å lure folk. Vi ringte på dørene, og løp og gjemte oss. Vi laget lyder på vinduene deres. Vi fikk tak i en sugekopp med krok, gjerne nasket fra oppslag i butikkvinduer, festet gøtt (fiskesnøre) på kroken og festet den på vindusrutene. Når vi strammet snøret, gned på det med en våt klut og  eller kneppet på strengen ble det mystiske lyder inne i huset. Folkene kom til vinduet, men så ingen. De kom ut, men fant fortsatt ingen. Men lyder fikk de fra oss rampegutter som hadde gjemt oss i nærheten. Fantestreken førte ofte til at vi mistet ofte både sugekoppen og gøtten.

Når det kom skilter med påskriften ”TRÅKK IKKE PÅ PLENEN”, ja – da var det selvfølgelig noen barn som tok bort ordet ”IKKE” fra plakaten. Ellers kunne vi finne på å plassere en lommebok eller en pelsfille festet til gøtt godt synlig i veien. Så gjemte vi oss. Når en intetanende forbipasserende ble nysgjerrig og bøyde seg for å se nærmere på det, så nappet vi i fiskesnøret så gjenstanden gjorde et rykk og personen fikk seg en støkk.

På en del stolper var det kraftige glasskupler med helt alminnelige lyspærer inni, som kom på automatisk etter mørkets frembrudd. Vi tok fram blåserør, med rognebær eller erter som ”kuler”. Men dette klarte ikke å knuse pærene. Det gjorde derimot en iskald snøball. Elektrisitetsverket trodde de hadde klart å løse utfordringen ved å montere en metallrist over glasskuppelen og en rist på undersiden. Men neida. Snøballen nådde ikke frem til lyspæren, men kulden fra den fikk lyspærene til å sprekke. Så mørket lå over oss likevel. Snakker meg om pøbelunger.

Når det var snø i veibanen kjanket vi, eller hanket som noen sa, koksbiler og busser, og det var jo strengt ulovlig. Vi holdt oss fast i lastekarmen og gled på støvlene når det var is og snø i veien. Bakpå bussen holdt vi hendene festet under karosseriet. Veibanen var glatt, og koksbiler og busser brukte kjettinger for å komme seg frem. Biler som kjørte bak når noen kjanket foran dem, ja – de holdt som regel god avstand. Noen kunne jo falle av. Det var en livsfarlig fritidsbeskjeftigelse. Jeg kan huske at det stod to personer fra veivesenet oppå lasteplanet på en lastebil. De hadde til oppgave å strø veien med sand, og strødde manuelt med hver sin spade. Lastebilen kjørte utrolig sakte. Men du vet, når de var ute av syne var vi der selvsagt, vi rabbagaster, med koster fra kjelleren. Vi fikk kostet unna sanden, slik at vi i hvert fall hadde en brukbar løype til aking med kjelker.

Vi trillet kjempesvære snøballer. Det hendte jo av og til at vi satte dem i gang så de trillet like ut i Søndre Skogvei. Der ble de liggende og sperre for trafikken. Men slik var det. Tyngdekraften hjalp oss til den ugangn. Bussen måtte rygge og kjøre ned Sygnagaten forbi Solheim kirke, for å så kjøre Løbergsveien (Løbæren) til endestasjonen ved Fanagrensen. Så måtte plogen komme for å lage passasje igjen. Nei, vi var ikke alltid helt greie barn.

Noen interesserte seg for moped fra 13-14 årsalderen, og der var jeg. Det ble en del kjøring uten skilter. Å ta sertifikat klasse 3 og kjøpe motorsykkel var et tidlig mål i barneårene. Jeg husker ennå navnene på mange mopeder og motorsykler, for eksempel Tempo Lett, Tempo Panter, Tempo Comet, Tempo Sport, Tempo Cross, Tempo Fighter, Tempo Taifun, Tempo Swing, Tempo Sprint, Puch, NSU, Vespa, Victoria , Lambretta, IFA, MZ, Honda, Suzuki, Zundapp, Maicoletta, Harley Davidson, Ducati, Yamaha, Kawasaki, Honda, Vespa, Moto Guzzi, Husqvarna, BMW, Triumph, Norton, BSA, Jawa, NSU, Ariel.

I Fanahallen kino like ved trikkesløyfen på endestasjonen til trikken i Inndalsveien på Wergeland, var det barnefilmforestilling søndager kl. 15.00 og 17.00. Det kostet kr. 1,50 og var billigere enn i byn. Her så vi for eksempel Zorro-filmer. Det forekom at en film stoppet underveis, med meddelelse om fortsettelse neste søndag. Det var fullt mulig å smite. Når filmen begynte åpnet man en utgangsdør som ikke ble passet på av en kinovakt. Der smet hele gjengen seg inn uten å betale. En gang jeg var i Fanahallen ble noen smitere oppdaget. Filmen ble stoppet, lyset slått på og alle måtte vise billetten. Smiterne ble selvsagt kastet ut.

Kjemi på gutterommet

Da jeg var i tolvårsalderen hadde jeg et kjemisett i en eske kjøpt hos Tornøe i sentrum. Dette var før vi fikk kjemi som fag på skolen. Det ble eksperimentert en del. Som oftest etter en oppskrift i esken. Noen av oss hadde imidlertid ervervet ny kunnskap om natriumklorat. Dette var spennende for oss gutter. En av mine klassekamerater var begynt å samle på frimerker. Det gjorde jo også jeg. Han fortalte at morfaren hadde en sekk med natriumklorat i kjelleren. Han bodde i samme hus som mormoren og morfaren, og dermed gjorde vi en byttehandel. Han fikk frimerker som jeg hadde til overs, og jeg fikk mine første poser med natriumklorat.

Natriumklorat er et saltlignende pulver som egentlig brukes som ugressmiddel og plantenæring. Blander man det med «en alminnelig vare fra daglighandelen», får man et stoff man kan sette fyr på. Som trettenåringer laget vi en suppe av denne blandingen, lot det trekke inn i avispapir, for så å tørke det. Det våte avispapiret ble hengt til tørk på snorene i husets felles tørkerom. For å få fortgang i avistørken satte vi inn en elektrisk ovn. Ingen voksen måtte vite hva som foregikk i tørkekjelleren. Det tørkede avispapiret ble omhyggelig brettet sammen og bundet med hyssing. Så ble buntene pakket ned i en kartong og oppbevart i vedboden.

Når vi så tente på disse små pakkene, fikk vi en hvesende lyd og et varende og levende lys, så klart som blitz fra ett fotoapparat. I den intense varmen, ble det utviklet en sky som gikk opp i luften. Når det var mørkt ute, ja – da ble det som et gulhvitt dagslys. Ja, det der var gøy for oss røyvergutter.

Uten at det førte til noen dramatikk ble røykbombene brukt hist og her i tiden som fulgte. Det kunne også bli en byttehandel/salg innimellom. Vi eksperimenterte  med innekapslet tørrblanding over et bål i en steinrøys. Det smalt skikkelig! Steinen føk omkring, med oss på trygg avstand. Ingen fare med det. Men flere visste at det var Svein med duene som var på ferde i skogkanten vår. Det endte med at foreldrene til en av mine gode kamerater fikk kjennskap til hva som var foranledningen til smellene i steinrøysen i skogkanten, og gav sønnen forbud mot å være med på dette. Uansett så tok natriumkloratet snart slutt, og skogkanten ble en tryggere plass å oppholde seg igjen.

Noe verre gikk det med en kar tidlig på femtitallet, straks før jeg ble født. Kjuagutten hadde hatt samme oppskriften som oss, og oppbevarte det i en kartong i kjelleren til bestemoren. Så hadde han fått annet å gjøre og glemte kartongen. Det var ennå røykbomber igjen i en kartong i kjelleren til bestemoren da han som ungdom reiste til sjøs. Uvitende om hva hun puttet i vedovnen sin og fyrte med gjennom sin midterste ovnsdør som stod åpen for å gi god trekk, la gamlemor inn de tørre pakkene. Dermed eksploderte hele greien i et stort PANG, så kaminen flyttet seg og røyken veltet inn i stuen. Det gikk fint med bestemoren, men leiligheten ble jo litt nedsotet.

 

Leave a Response

  • Sosiale medier