Solheim kirkegård
Befolkningsøkningen rundt århundreskiftet førte til et jevnt behov for nye gravplasser. Da Haukelanddelen av Møllendal gravplass begynte å bli full rundt 1914 måtte kommunen på ny se seg om etter ny gravplass.
Allerede i 1912 hadde Bergen kommune kjøpt flere grunnstykker av gården Solheim, samt en eiendom av Bergens Privatbank, med det for øye å kunne opparbeide ny gravplass på eiendommene. Først i 1914 ble det vedtatt å opparbeide eiendommene til begravelsesplass, og det ble bevilget midler til formålet. Da saken ble fremmet våren 1914 ble det påpekt at gravplassen måtte være ferdig allerede til høsten på grunn av plassmangel på Møllendal. Det klarte man ikke – den ble først innviet tre år senere.
Fotografiet viser eiendommene som ble kjøpt inn til Solheim begravelsesplass. Oktober 1914. Fotograf ukjent. Foto fra album i arkivet etter Bergen kommune. Vann- og kloakkvesenet.
I forbindelse med saken ble det utarbeidet en grundig plan for kirkegården av Ralph Wilson i Bergen vann- og kloakkvesen. Wilson la vekt på at anlegget skulle få et mer variert og tiltalende utseende enn de gamle kirkegårdene, som var geometrisk oppdelt i kvadrater og rektangler. Hovedveiene inne på kirkegården var alle svakt buet og det var lagt opp til noen avrundete plasser.
I tillegg ble det lagt stor vekt på beplantningen, både langs hovedveiene og inne på de enkelte stykkene. Dette gjaldt både med tanke på hvilke busker og trær man valgte og plasseringen av dem. Inne på hvert stykke skulle det legges opp til grusete plasser og områder med kun beplantning – alt for å bryte med ensformigheten.
I motsetning til de eldre gravplassene, der familiegravene var spredt på hele kirkegården med enkeltgraver i mellom, ble det her lagt opp til at familiegravstedene ble samlet langs hovedveiene og først og fremst i nærheten av anlegget rundt kapellet.
Arbeidet med bassenget foran kapellet, oktober 1917. Fotograf ukjent. Foto fra album i arkivet etter Bergen kommune. Vann- og kloakkvesenet.
På grunn av den sterkt trafikkerte, og derfor både støvete og bråkete, Fjøsangerveien mente man det ikke var nok med smijernsgitter for å gjerde inn gravplassen. For å skjerme kirkegården ble det derfor planlagt en 2,5 meter høy mur langs veien. Øverst skulle muren dekkes med sorte, glasserte takstein. Det skulle være tre hovedporter som førte inn til gravplassen, utført i samme stil som muren – slik det ble antydet på planen.
Foran kapellet skulle det anlegges et basseng med vann fra den nordre bekken på kirkegården. I bassenget skulle det være vannplanter, og bekken skulle renne ned i bassenget i små kaskader gjennom en overhvelvet grotte. Det var også meningen at alle murflater skulle dekkes med eføy – noe som var svært vanlig på denne tiden.
I første omgang skulle bare en del av eiendommen opparbeides, og den er senere utvidet flere ganger. Opparbeidelsen startet allerede høsten 1914 etter Wilsons plan, og kirkegården ble innviet i april 1917. Kapellet sto ikke ferdig før i 1920, siden oppføringen stoppet opp underveis. Da denne kirkegården sto ferdig skulle begravelser fra Årstad menighet foregå her, og Årstad gamle og nye kirkegård gikk ut av bruk.
