I hundrevis av år har bergensbarna utviklet sine egne leker i smitt og smau, på gater og allmenninger, der utfoldelsesmulighetene til felles underholdning var store like til den økende biltrafikken frem mot midten av 1900-tallet drev barna bort fra ferdselsårene. Det var et rikholdig utvalg av slike gateleker som i løpet av snaue halvthundre år er blitt historie. Men at denne barnekulturen har stått i en lang og sammenhengende kontinental tradisjon vet vi bl.a. fra den flamske maleren Pieter Brueghel d.e.s store folkelivsskildringer fra midten av 1500-tallet. Barna på disse bildene holdt på med de samme leker som barn i Bergen kan ha moret seg med allerede i hans samtid, iallfall har Ludvig Holberg skildret noen av dem fra sin barndom vel hundre år senere.
Reglene for spillene var mangoldige og til dels innfløkte, og hadde sin egen terminologi. «Bom for deg», som det het i gjemmespill, er snart like lite kjent som «vinken i havet» som Holberg deltok i, og som de uforståelige navnene på ulike tenner i Kutannspællet – navn som kolper, titer, snadder, bollerøtter, snollerøtter, bremerkolper, wergelandstiter osv. Dette siste spillet er utelukkende kjent fra Bergen, og hørte særlig 1800-tallet til, da man på steder der storfe ble slaktet kunne finne råstoff til leken.
Noen leker var felles for jenter og gutter, som ulike ballspill, gjemmespill, pikkeleisten o.l. Mange spill ble innledet med «telling», der deltakerne ble valgt ut etter tur av to ledere, mens de ramset opp en regle, ofte med ord som i og for seg var uforståelige. Noen slike regler er kjent i varierende former fra mange land. De som var villige til å leke, var «halatt» (trolig av alert – våken, kvikk), mens man fikk «itt–to» om man gjorde en feil, dvs. at man måtte gå ut av leken og stille seg bakerst i køen. Det gjaldt bl.a. for mange av sanglekene som jentene var opptatt av, særlig ulike ballspill på trapper eller mot vegger, akkompagnert av mystiske regler som ble fremført under det som lokalt heter «pakking» av ballene. Det forekom også sangleker der deltakerne utførte «turer» etter modell av tidligere tiders selskapsdanser.
Fra tid til annen blir det gjort forsøk på å gjenopplive interessen for de gamle lekene; både kattepinn og sylspæll er blitt relansert på denne måten, uten at de dermed synes å være blitt mer «liv laga».