Torgallmenningen

Torgalmenningen fotografert under Folkeavstemningen om unionsoppløsningen med Sverige 13 august 1905. Fotograf: Knud Knudsen. Arkivet etter Formannskapet, Bergen Byarkiv.

Torgalmenningen fotografert under Folkeavstemningen om unionsoppløsningen med Sverige 13 august 1905. Fotograf: Knud Knudsen. Arkivet etter Formannskapet, Bergen Byarkiv.

Torgallmenningen, til 1993 skrevet Torgalmenning. Selv om Bergen etter europeisk målestokk er for småby å regne, kan Vest-Norges hovedstad briske seg med en sentral paradeplass som ville vært en storby verdig. Torgallmenningen som strekker seg som en bred boulevard, knapt en kilometer lang, mellom Torget i øst og Kong Olav Vs plass i vest, er etter fagfolks mening Norges best møblerte bystue, av noen sammenlignet med en katedral, og allment kjent som et hovedverk i den skandinaviske nyklassisismen fra 1920-årene.

Ifølge tidligere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen er Torgallmenningen «det største og fornemste klassisitiske oppslag i norsk arkitekturhistorie, og unik i et land som ellers aldri har gitt plass for det bevisste byrom.»

Æren for de mange rosende ord tilfaller i første rekke arkitekt Finn Berner (1891–1947). I 1923 fikk han bred tilslutning til et utkast som kom til å danne den arkitektoniske mal for byrommets endelige utforming. Berner ga plassen dens vakre nyklassisistiske stil preget av enkelthet og glattpussete fasader. De fire øverste etasjene, av i alt seks for samtlige bygninger, lot han imidlertid hvile på kraftige, dekorative halvsøyler som markerer skillet mellom sokkeletasjens rekker av inngangsdører og utstillingsvinduer. Berners mål var å «gi pladsen det umiskjennelige preg av fornem butikplads.»

Etter bybrannen i 1916 ble Torgallmenningen omregulert. Arkitekt Finn Berner fikk i oppdrag å utforme en nyklassisistisk fasadeplan.<br />Finn Berners tegning.<br />Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

Etter bybrannen i 1916 ble Torgallmenningen omregulert. Arkitekt Finn Berner fikk i oppdrag å utforme en nyklassisistisk fasadeplan.
Finn Berners tegning.
Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

Allmenningens grandiose dimensjon var allerede bestemt, først som et vernetiltak etter en brann 1582, dernest i reguleringsplanen som ble vedtatt etter bybrannen 1916. Denne brannen la hele 1,5 km2 av bykjernen i grus og var så kraftig at heller ikke den brede allmenningen kunne hindre spredning tvers over plassen. Flere flotte murgårder av kontinentalt tilsnitt, med tårn og spir, strøk med. Planen for gjenreisningen ble utformet av den svenske byplanleggeren Albert Lillienberg og Bergensarkitekten Georg Greve, henholdsvis nr. 1 og 2 i den avholdte nordiske konkurransen. Deres sammenarbeidete forslag forutsatte bl.a. overdekte søyleganger på begge sider, en ide som imidlertid bare delvis ble gjennomført, langs hjørnehusene mot Strandgaten og Småstrandgaten.

«Byens hjerte» blir Torgallmeningen gjerne også kalt. Siden mai 1999 har dette hjertet slått med ekstra høy puls. Et omfattende restaureringsprosjekt, planlagt av arkitektgruppen «Next to nothing», ble da fullført etter mange års vanskjøtsel og forsøpling. Ansiktsløftingen kostet hele 40 millioner kroner, men oppnådde likevel langt fra unison applaus. Fra antikvarisk hold ble det reagert kraftig mot billedhuggeren Bård Breiviks kunstneriske utsmykning av plassen. Anstøtssteinene, bokstavelig talt, var 24 vel seks meter høye granittsøyler med tak av pleksiglass til ly mot bergensregnet. Søylene hadde kunstneren reist helt til Kina for å få hugget av skånsk granitt. Enkelte eksperter mente de nye søylene, kalt «Barbieben» av en kunstkritiker, var et overgrep mot Berners verk, mens det til forsvar for Breiviks søyler ble fremholdt at de tvert imot realiserte Berners intensjoner, men har korrigert dem til vår tids formspråk.

Torgallmenningen rundt 1930. Fotograf: K.K. Bergen. Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

Torgallmenningen rundt 1930. Fotograf: K.K. Bergen. Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

Oppdragsgiveren, Bergen kommune, var døv for innvendingene, og lot seg heller ikke stoppe av Riksantikvarens advarende pekefinger. To av huseierne nektet til å begynne med å la glasstaket bli festet til deres bygninger. De lot seg imidlertid senere presse til å gi etter, og den varslede rettssak mellom kommunen og den mest gjenstridige huseieren ble unngått. Senere fikk søylemotstanderne mer vann på møllen. De kostbare kunstverkene begynte å slå sprekker. Store granittflak falt ned på fortauet og ble en fare for forbipasserende. Den svenske granitten hadde rett og slett ikke tålt bergensklimaet. Som et strakstiltak måtte søylene sikres med skjemmende kullfiberbånd, men ble dermed samtidig ødelagt som kunstverk. Ansvarsforholdet for denne miseren er ikke avklart. I 2005 tok Brevik initiativ til å få skiftet ut samtlige 24 søyler, fordi han mente at han ikke lenger kunne stå kunstnerisk ansvarlig for skadede søyler. Prisen for nye søyler er anslått til seks millioner kroner. Denne prisen er basert på en ny og angivelig sikrere konstruksjonsmetode som kunstneren har fått utarbeidet, og da med en noe endret utforming av søylene. Byrådet har foreløpig nøyd seg med å bevilge en million kroner til kvalitetssikring av metoden. En ekspertgruppe nedsatt av Grønn etat måtte i januar 2009, til tross for politisk vilje til å få det til, gi opp forsøket på å komme frem til en løsning alle parter kunne akseptere. Uenighet ser derfor ut til å stoppe utskifting av søylene.

Torgallmenningen på 1970-tallet, før begrensninger av biltrafikk ble gjennomført. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Morgenavisen, Bergen Byarkiv.

Torgallmenningen på 1970-tallet, før begrensninger av biltrafikk ble gjennomført. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Morgenavisen, Bergen Byarkiv.

Den temmelig bitre striden mellom de kunstlærde har likevel ikke kunnet forhindre at nye Torgallmenningen med sitt innbydende skifergulv, vannrislingsanlegg, sine benker for passiar og hvile, og sin øynefallende kunst og arkitektur er blitt en publikumsmagnet, et sted hvor det pulserende bylivet kan nytes uten biler og eksos, et sted for å sprade, se og bli sett, og et sted for fest og feiring på de store dagene. På folkemunne har Torgallmenningen for øvrig fått tilnavnet «Asylplass». Dette fordi ulike innvandrergrupper har annektert bestemte steder på plassen som sine faste treffpunkt. Her opptrer de hyppig med sang og spill til glede for både bergensere og turister.

En forsker ved Universitetet i Bergen, førsteamanuensis Haci Akman, som har studert livet på Torgallmenningen gjennom mange år, har foreslått å kalle plassen «Toleransemenningen». Begrunnelsen er at her møtes folk fra alle religioner og med alle språk side om side i fordragelighet. Hele 56 nasjonaliteter har vært registrert på plassen i løpet av en dag. Plassen er unik og utrolig interessant, mener Akmed, som selv er kurder. Dens make finnes ikke noe sted. Et av de mest populære møteplassene er «den blå steinen» som kom på plass mars 1993 i krysset Torgallmenningen / Kong Olav Vs plass, en ni meter lang rektangulær steinskulptur som heller mot Ulriken og er velegnet til å sitte på.

I den østlige enden av Torgallmenningen ruver nasjonalmonumentet over nordmenns innsats på havet. Her var det før brannen 1916 en bratt kneik kalt Torgereset. Finn Berners utkast forutsatte et Neptunmonument reist på dette stedet. Det store Sjøfartsmonumentet er skapt av billedhuggeren Dyre Vaa og ble avduket 1950. Siden gjenåpning av plassen har de 12 legemsstore skulpturene som pryder monumentet kunnet speile seg i et stort vannbasseng. På det samme stedet stod på 1700–tallet en av byens to såkalte «kaker», stolper der forbrytere ble fastbundet og offentlig avstraffet ved pisking.

Torgallmenningen fotografert rundt midten av 1960-tallet. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

Torgallmenningen fotografert rundt midten av 1960-tallet. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

Allmenningen ble planlagt etter brannen 1582. Området ble da kalt «På Stranden», fra 1660 Vågsallmenningen og fikk sitt nåværende navn etter brannen 1702. Gaten ble da ført frem til Vetrlidsallmenningen, over området der Torget siden kom. (Navnet Vågsallmenningen ble overført på den tidligere Rådstueallmenningen.) I sørvestlig retning gikk Torgallmenningen den gang til et senere forsvunnet gateløp som skrånet opp mot Engen (Veiten). Etter brannen 1855 ble det vedtatt å forlenge allmenningen til Sydneshaugen i en bredde av 71 alen (knapt 45 meter). Et nytt vedtak 1882 fastslo imidlertid at den skulle føres til Vaskerelven i 25 alens bredde (ca. 15 meter). Kommunen hadde kjøpt Maartmannshaven for å gjennomføre sine reguleringsplaner, og kunne 1884 forlenge gateløpet, som fikk navnene Torggaten og Vestre Torggate. På 1800–tallet utviklet Torgallmenningen seg fra å være et småbysentrum til å få storbypreg. Fra 1855 var Vandkunsten en attraksjon til den 1868 måtte vike plass for Christiestøtten. Vest for statuen lå Bergen Offentlige Bibliotek 1873–97. Fra slutten av 1870-årene frem til 1900 ble det på begge sider oppført staselig utsmykkede murgårder i 5–6 etasjer. Dette ga allmenningen et snev av kontinental atmosfære, som forsvant under brannen 1916.

Se også rammetekst Sjømannsmonumentet.

Bygninger m.m.:2. Torgallmenningen innledes av et av de mest fornemme sentrumsbyggene i Bergen, DnB NOR Bank / Eiendom – opprinnelig oppført for Bergens Privatbank 1913 (ark. Fredrik Arnesen og Arthur Darre Kaarbø), tilbygg fra 1973 (ark. Halfdan Grieg). En skulptur av Jørleif Uthaug pryder fasaden. Siden 1976 da nærmeste nabo, Bergens Børs, flyttet ut av børsbygningen, har bankkomplekset omfattet også disse lokalene. – 8. Forretningene i kvartalet mellom Torgallmenningen, Olav Kyrres gate, Småstrandgaten og Rådhusgaten ble 1988 bygget sammen til et felles kjøpesenter med navnet Galleriet. I alt 70 ulike forretninger og spisesteder omkranser et romslig innvendig atrium der de handlende kan vandre tørrskodd. I Bergen er det en ikke uvesentlig fordel. Blant butikkene finnes Norges eldste tobakksforretning, M. Sørensen AS, populært kalt Tobakk-SØRENSEN (etablert 1905). Forretningen har vært drevet uavbrutt i alle år av en og samme familie. To sønnedøtre av gründeren, Sigurd Martin Sørensen (1885–1970) har vært innehavere siden 2004.– 11. Oppført 1926 for Hotel Bristol (ark. Daniel Muri). Har siden september 2005 tilhørt Rainbowkjeden med navnet Thon Hotel Bristol Bergen. I første etasje hadde Kreditkassen banklokaler 1971–93. – 14. På den siste branntomten i Torgallmenningens nordvestlige hjørne kunne det store varemagasinet for Sundt & Co, Bergens–arkitekten Per Griegs hovedverk, i 1938 ta imot sine første kunder. Med sin den gang meget moderne funksjonalistiske stil skiller dette bygget seg ut fra plassens ellers ensformige nyklassisisme. Sundtbygningen ble fredet 1988.

Tilbakemeldinger og innkommende lenker

  1. Tilbaketråkk: Sjømannsmonumentet (rammetekst) | Bergen byleksikon

Informasjon

Bestillingsskjema skal benyttes for henvendelser til Bergen Byarkiv, der det gjelder:
  • Bestillinger
  • Generelle spørsmål
  • Digitalisering
  • Annet

Tilbakemeldingsskjema skal benyttes hvis du:
  • Har tilbakemeldinger til en artikkel

Bestillinger eller andre henvendelser

For å bestille en tjeneste eller tilgang til arkiver, bruk eksternt skjema:

Bestillingsskjema hos Bergen byarkiv

Tilbakemelding / kommentar til artikkel

NB! Dette skjemaet er laget for tilbakemelding på selve artikkelen, ikke for bestillinger av arkivsaker, digitaliseringer eller innsyn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *