Bleken, tidligere gård på en avsats i Fløyfjellet. Området hørte opprinnelig til kongsgården Alrekstad, og ble senere en del av byens takmark. Navnet Bleken, som første gang er nevnt 1744, tyder på at Sjurelven, som renner gjennom her, i eldre tid ble brukt som blekeplass for tøy. Slike blekeplasser har gitt navn til flere steder i Bergen.

Viseborgermester Danckert Fasmer begynte å rydde Bleken i 1742 og fikk kongebrev på retten til å drive gårdsbruk her 1748. Det ble til to bruk – Øvre Bleken og Store Bleken. Noen år senere kom Blekengårdene i Bryggen-kjøpmannen Johan Carbiners eie som arvegods gjennom konen Margrethe (født Schreuder), som var enke etter Henrik Meyer Albertsen på Lungegården. Boligen på Øvre Bleken, fra deres tid, er ennå i bruk. Margrethe Carbiner døde 1772, og eiendommen tilfalt Johan Fredrik Fosswinckel gjennom ekteskap med hennes datter fra første ekteskap, Elisabeth Margaretha. Fosswinckels datter Johanne overtok 1799, og Jacob Prom jr. etter henne 1827. Hans enke Elisabeth Margaretha satt med gårdene 1833–79, da Bergen kommune kjøpte dem, med unntak av Lille Bleken (Endregården) sørvest for Sjurelven, som Paul Ellingsen Skjold overtok.

Store Bleken ble brukt av Prom-familien som sommerbolig, og de bygde vei opp dit fra Vetrlidsallmenningen. Dette sommerhuset fra slutten av 1700-tallet ble senere brukt som vakthus i forbindelse med brannvesenets vannbasseng, og ble revet omkring 1900 for å gi plass for Skansens brannstasjon.

I 1814 ble Skansemyren skilt ut fra eiendommen.