Gatene. Bergens gater før 1200 var gangstier med tresviller. Senere kom langgater og allmenninger, omtalt i Byloven av 1276. Langgatene var 12 alen (6,6 m) brede trafikkårer med rimelige stigningsforhold. Allmenningene, 8 alen (4,4 m) brede, var tverrgater, ofte med steile stigninger, og mest beregnet som snarveier og kvartalsskiller. En annen type tverrgater var veitene, 3 alen (1,6 m) brede, en betegnelse som siden ble avløst av smau eller smug. I Vågsbunnen kom gateløpene til å føye seg etter utfyllingen av Vågen. Mange fikk et krokete løp, og Sutarestretet (Skostredet) skiftet løp etter som strandlinjen endret seg.
Den eldste innfartsveien til Bergen er Øvregaten, i 1135 kalt Stretet, senere kjent som Øvre Langstretet og Garpestretet. Gatenes opparbeidelse skulle først og fremst lette varetransporten, og den foregikk dels med kløvhest, dels med dragere, dvs. folk som bar på ryggen. Sleder ble også brukt, hele året. Vogner med hjul er ikke nevnt før 1685, og de ble brukt til personbefordring. Ludvig Holberg omtaler dem som karosser. Arbeidsvogner med hjul kjennes først fra midten av 1700-tallet, men ikke før i 1870-årene opphørte bruken av sommersleder. På begynnelsen av 1800-tallet var tohjulte kjerrer, med eller uten kalesje, vanlige til persontransport; kusken løp ved siden av.
Krigsårene 1807–14 førte til nedgang for Bergen, også i folketall, og mellom 1814 og 1855 ble praktisk talt ingen nye gater opparbeidet. Men Nygårdsbroen, som ble åpnet 1851, betydde et vesentlig tilskudd til samferdselen med omlandet. Bygningsloven av 1848 fastslo at gatenettet skulle være rettvinklet, av en mest mulig regelmessig karakter, og at gatene skulle ha en minstebredde på 20 alen. Bestemmelsen lot seg ikke så lett forene med byens topografi. Det var strøk der stigningsforholdene i sidegatene skapte problemer, og der diagonale forbindelser manglet. De små kvartalene gjorde dessuten at gategrunn tok uforholdsmessig stor plass.
Bybrannen 1855 betydde en effektiv sanering av strøket sørvestover fra Vågsbunnen, «et virvar av smug, tarvelige småbygninger, skure og boder». Reguleringsplanen la opp til å skape et nytt sentrum, der Olav Kyrres gate, Christies gate og fremfor alt Byparken skulle bli de karakteristiske trekk. Samtidig kom utfyllingen av Lille Lungegårdsvann. Christies gate ble gjort 20 m bred, og Torgallmenningen planlagt 40 m bred til Sydneshaugen, en plan som ble endret ved senere vedtak. En betydelig vekst i boligutbyggingen i perioden 1875–1914 medførte utvidelse av gatenettet i Sandviken, i skråningene mot Fløyfjellet i nord, på Nygård og Møhlenpris.
Også reguleringsplanen etter 1916-brannen kom til å innebære at byens ansikt fikk nye trekk. Særlig fornyelsen av Torgallmenningen skapte ringvirkninger. Christian Michelsens gate ble en ny diagonalforbindelse, ved siden av at både Småstrandgaten og Olav Kyrres gate ble utvidet. Nøstebrannen 1930 medførte en viss omlegging av gatenettet i dette strøket, men ellers var det byens ekspansjon mot nord og sør som skapte stort behov for nye gateløp. I mellomkrigsårene gjaldt det «å kjøre frem gater brede nok til at bilene kunne få den plass de hadde krav på».
Enklest var det å legge til rette veiforbindelsene sørover mot Fana, med ferdselsårene Fjøsangerveien (20 m bred), Inndalsveien og Haukelandsveien. Forbindelsen nordover var påbegynt med Nye Sandviksvei rundt Rotthaugen 1915, videreført med utbyggingen av Sjøgaten og Sandviksveien 1952–57, og fullført med Helleveien, som ble utbygd i mange etapper fra 1880-årene – til Frøviken 1930, og med utvidet trasé frem til Eidsvågneset 1987. Dette veisambandet åpnet for nye byggeområder i Åsane.
En gateeffektiviseringsplan ble vedtatt 1969 og trinnvis satt ut i livet i 1970-årene. Den omfattet 37 lysregulerte hovedgatekryss, avstengning av gjennomgangstrafikk, enveiskjøringer, parkeringsforbud, opprettelsen av Bergen Parkeringsselskap 1973 og andre tiltak som skulle gjøre bruk av privatbil mindre tiltrekkende i sentrale bystrøk. En bompengering rundt sentrum ble opprettet 1986. Den hadde også til hensikt å delfinansiere veiutbyggingen i de ytre bydeler. Samtidig er det blitt bygd flere parkeringshus, men bystyrets vedtak om underjordisk parkering under Lille Lungegårdsvann, ble senere opphevet. En gatebruksplan ble lansert som prøveordning 1990.
Spesiell bruk av enkelte gater har innført nye begreper i de senere år. Gågater er strekninger der motorkjøretøyer er forbudt det meste av døgnet, men varetransport kan være tillatt i morgentimene. Dette gjelder f.eks. hele Marken og Strandgaten fra Muren til Nykirken. Lekegater er områder satt av til barnelek og stengt for biltrafikk. Gatetun er opparbeidet av parkvesenet til grøntområder med busker, plener og benker. All kjøring skjer på fotgjengernes vilkår, som i Gartnergaten og Fredrik Meltzers gate. Nabolagsparker er større grøntområder ved bolighus. Byrom er større fellesområder, som f.eks. Torgallmenningen eller Ole Bulls plass, som gjennom standardhevingen bekostet av Kavli’s Almennyttige Fond har fått tilnærmet skulpturell utforming.
Bergen har (2009) i alt 1890 gater og veier, av disse er 1570 kommunale med en samlet lengde på 620 km. Det finnes 335 gang- og sykkelveier på til sammen ca. 100 km. Foruten vedlikeholdet av disse har kommunen også ansvaret for 8500 trappetrinn, dessuten fortau, rekkverk og gjerder.