Sælen (trolig av norrønt sæla, lykke, overflod, men kan også skyldes dyrenavnet sel, ettersom fjorden førte inn her i eldre tid), gnr. 22, gårdsbruk i Fana, ved nordsiden av Sælenvatnet i Fyllingsdalen. Gården ble antakelig ryddet omkring 400 e.Kr. som det første gårdsbruk i dalen, og er som det eneste fortsatt i drift (70 dekar innmark). Den var regnet for en av de mest veldrevne i Fana og hadde mye skog, men var i senere år delt i flere mindre bruk. Utmarken ble sterkt utbygd etter at Bergen kommune overtok denne delen av Fana i 1955. Boligfeltene Varden, Myrholtet, Hesjaholtet, Langaheia, Lyshovden og Ortugrenden ligger på Sælen gårds gamle grunn.
Sælen kjennes omtalt fra ca. 1300, tilhørte i middelalderen Nonneseter kloster, og ble 1528 overtatt av Vincens Lunge. Fra slutten av 1600-tallet ble gården brukt som lyststed av byborgere, først lagt til Sælehaugen sør for gården, senere nede på flaten ved den nåværende Sælenvegen. Sælen ble 1680 kjøpt av major Gerhard Macody. 1702–06 var stedet eid av stiftamtskriver Severin Seehusen. En senere eier var Kristian Friele fra 1754. Hans B. Forman, som overtok eiendommen 1785, oppførte igjen en bygning på Sælehaugen, i to etasjer med høy grunnmur og streng, symmetrisk fasade. Han anla også den første veien gjennom Fyllingsdalen. Den engelske legen John Morris Stirling eide gården ved midten av 1800-tallet. Han eide også Nattland på den andre siden av Nordåsvatnet og grov ut kanal mellom Sælenvatnet og Nordåsvatnet slik at han kunne trafikkere strekningen med sin egen dampbåt. Hovedbygningen ble revet etter at Sælen igjen kom i bondeeie fra 1859.