Månedlige arkiver: januar 2001

Bergen katedralskole på slutten av 1970-tallet. Fotograf: Øyvind H. Berger. Fotoregistrering av Bergen, Bergen Byarkiv

Bergen katedralskole på slutten av 1970-tallet. Fotograf: Øyvind H. Berger. Fotoregistrering av Bergen, Bergen Byarkiv

Bergen katedralskole (Katedralskolen), Kong Oscars gate 36, i eldre tider også kalt Bergens lærde skole og (frem til 1869) Bergens latinskole, kan trolig føre sin historie tilbake til slutten av 1100-tallet, da den var knyttet til kongsgården og domkapitlet på Holmen; se BERGEN Skole og utdanning. Etter reformasjonen fikk skolen ny skolebygning på Gjeble Pederssøns initiativ 1554, på en eiendom som nå har adresse Lille Øvregate 38. Etter branner 1582, 1623, 1640 og 1702 ble skolen gjenreist 1706 (se Latinskolen).

I mange hundre år var skolens primære oppgave å dyktiggjøre elevene for senere universitetsstudier, først og fremst teologi; elevene måtte også delta som sangere i ulike kirkelige sammenhenger. 1806 og 1809 førte nye retningslinjer til at skolen ble endelig løst fra sin forbindelse med kirken og fikk et undervisningstilbud mer tilpasset tidens krav, med innslag av naturvitenskap og moderne språk, men fortsatt med hovedvekt på de klassiske dannelsesfag. Fra 1869 fikk skolen 6-årig middelskole og 3-årig gymnas. Til 1896 var den økonomisk selvhjulpen, men har senere fått statlig og kommunal støtte. I en periode fra 1964 hadde den status som landsdelsskole, fra 1972 er den fylkeskommunal videregående skole.

Byste av Jens Boalth (1725-80), rektor ved Bergen katedralskole, kjent som ”Harmonien”s stifter.  Fotograf: Norvall Skreien.

Byste av Jens Boalth (1725-80), rektor ved Bergen katedralskole, kjent som ”Harmonien”s stifter.
Fotograf: Norvall Skreien.

Skolens nåværende bygning ble oppført 1840 på den gamle bispegårdens grunn, etter stadskonduktør Ole Peter Riis Høeghs tegninger, i senempire med søylesmykket trappehall, festsal med kannelerte pilastre (senere ombygd både utvendig og innvendig). Gymnastikkbygning (ark. F. W. Schiertz) oppført 1869, tilbygg i søndre del av skolegården 1956–57. 1992 tok skolen i bruk et sidebygg (ark. Erik Fersum) på Bergens Fagskoles tidligere tomt. Bygningen rommer kantine, kjøkken, rom for spesialfag, arbeidsrom for lærerne og rom for skolens gamle, verdifulle bibliotek.

Katedralskolens bibliotek er byens eldste, opprettet 1774. Samlingen bestod i 1825 av 362 bind, men ble sterkt forøket da den fikk seg overdratt Fastingske Bogsamling 1826 og Seminarium Fredericianums boksamling 1828. Senere ble boksamlingen deponert i Universitetsbiblioteket i Bergen, men ble ført tilbake til skolen 1992.

I Katedralskolens vestibyle er en portrettbyste av tidligere rektor Jens Boalth og en ærestavle med navnene på elever som har utmerket seg, bl.a. Gjeble Pederssøn, Absalon Pederssøn Beyer, Petter Dass, Ludvig Holberg, Claus Fasting, Martin Vahl, Jens Zetlitz, Wilhelm F. K. Christie, Lyder Sagen, Nicolai Wergeland, Michael Sars, Frederik Stang, Johan Sebastian Welhaven, Gerhard Armauer Hansen, Ernst Sars, Christian Michelsen, Alf Torp, Gerhard Gran og Nordahl Grieg.

Birkeland (av norrønt birki, bjørk)
navnegård i Fana, Ytrebygda, sør for Birkelandsvatnet. Gården tilhørte i slutten av middelalderen korsbrødrenes (kannikenes) fellesgods, krongods etter reformasjonen.

Nedre Birkeland, gnr. 113, ble fraskilt 1616 og overdratt bispestolen; kjøpt av brukerne 1834–50. Fortsatt gårdsdrift.

Øvre Birkeland, gnr. 114, ble solgt til privat eier ca. 1660, og ble drevet i felleseie med Espeland og Lønningen til 1731; i bondeselveie fra 1771. En del av eiendommen ble i 1980-årene utbygd som næringsareal; fortsatt gårdsdrift.

Birkeland var også navn på en av de eldste og største gårdene i den østlige delen av Fana. Gården, som trolig ble ryddet i folkevandringstiden, omfattet ca. 10 000 daa på sørsiden av Birkelandsvatnet og Myrdalsvatnet. Den ble antakelig allerede i vikingtiden delt i flere mindre gårder – hovedbruket Kirkebirkeland i vest og Fjellbirkeland (tidligere også kalt Øvre Birkeland) i øst; senere ble også Lilletveit, Ljosvoll og Myrdal utskilt.

Bergen faglige samorganisasjon, Håkonsgaten 5, lokal sammenslutning av fagforeninger, stiftet 1890 som De centraliserede Fag- og Arbeiderforeninger, nåværende navn fra 1958. Omfatter 127 foreninger med til sammen 48 000 medlemmer, derav ca. 25 % passive medlemmer.

De første arbeiderforeninger ble opprettet av samfunnsinteresserte som selv ikke var arbeidstakere. Bergens Arbeiderforening, stiftet 1851, hadde i første rekke et sosialt formål. Tidlige tilløp til organisert opptreden skjedde i 1848 da arbeidere samlet seg ved Rådstuen i protest mot godtgjørelsen for nødsarbeid, og i 1872 da arbeiderne ved Bergens Mekaniske Verksteder gikk til streik for sine lønnskrav. Fagorganiseringen kom for alvor i gang etter dannelsen av Den demokratiske Arbeiderforening 1885, i løpet av et halvår 1885–86 ble det stiftet 14 faglige sammenslutninger med i alt ca. 1500 medlemmer. Den første var for øvrig Bergens Typografiske Forening i 1876. Det var skille mellom de sosialistiske fagforeningene, med de filantropiske foreningene på den ene side og håndverkerne på den annen. En drivende kraft i organisasjonsarbeidet var den danskfødte snekkeren Sophus Pihl (1840–88). Et problem i den første perioden var at håndverkssvennene ikke oppfattet seg som lønnsarbeidere og derfor markerte et klasseskille.

Likevel ledet håndverksvennene de streikeaksjonene i slutten av 1880-årene som førte til stiftelsen av De centraliserede Fag- og Arbeiderforeninger i Bergen 1890 etter initiativ av skomakermester Rasmus Chr. Lillestøl (1863–1946). «Centralisasjonen» var også det lokale politiske organ for arbeiderne inntil representantskapet for Det norske Arbeiderparti ble tillagt den politiske ledelse 1898. Foreningen utgav 1890–92 avisen Arbeiderens Røst. Den ble fulgt av Arbeidet, utgitt av typograf Max Krausz i Hollendergaten 15 der «Centralisasjonen» hadde sitt lokale. I 1894 ble Sukkerhuset kjøpt og Folkets hus reist på tomten.

Organisasjonen het 1914–24 Bergens Samorganisasjon, deretter til 1958 Bergen og Fylkernes Faglige Samorganisasjon, og omfattet da også Hordaland og Sogn og Fjordane.

Lunghaugparken fotografert 1. juni 1980. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Kom.avd. fritid, kultur og kirke, Bergen Byarkiv.

Lunghaugparken fotografert 1. juni 1980. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Kom.avd. fritid, kultur og kirke, Bergen Byarkiv.

Lynghaugparken, 80 dekar stort park- og friluftsområde omkring Lynghaugtjernet nord for Fyllingsdalen kirke. Til minne om den tidligere grunneieren, bonde Andreas I. Dalen (1892–1973), ble det 1977 reist en slipestein på sokkel, formgitt av arkitekt Halfdan Wiberg. Slipesteinen har i sin tid vært brukt av Dalens far under arbeid med produkter som ble omsatt av Bergens jernvareforretninger.

Med økonomisk støtte fra Trond Mohn skal Lynghaugparken utbygges som arena for breddeidrett og aldersbestemt fotball.

Søndre Bellevueveien sett fra krysset Kalvedalsveien/Årstadveien.<br />Fotograf: Knut Skeie Aksdal, Bergen Byarkiv.

Søndre Bellevueveien sett fra krysset Kalvedalsveien/Årstadveien.
Fotograf: Knut Skeie Aksdal, Bergen Byarkiv.

Søndre Bellevueveien, fra krysset Kalvedalsveien/Årstadveien til krysset Bellevuebakken/Fjellveien; navnet vedtatt 1915, het til 1993 Søre Bellevuevei. Veien ble 1990 utvidet med en tidligere navnløs parsell nordvestover fra Svartediksveien til Søndre Bellevue; denne parsellen het 1954–60 Fjellveien.

Mulevannverkets overbygde reduksjonsbasseng ble lagt ved Fjellveien. Bygget ble tegnet av arkitekt Kaspar Hassel. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Vann- og kloakkvesenet, Bergen byarkiv

Mulevannverkets overbygde reduksjonsbasseng ble lagt ved Fjellveien. Bygget ble tegnet av arkitekt Kaspar Hassel. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Vann- og kloakkvesenet, Bergen byarkiv

Fjellveien, Bergen/ Bergen-Sandviken, fra Munkebotnsveien til Søndre Bellevuevei, i alt 4631 m lang. Strekningen Mulen–Forskjønnelsen ble anlagt 1879–82, Forskjønnelsen–Bellevue 1890–94, Mulen–Sandviken 1901–06. Til 1953 var Nordre og Søndre Fjellveien navn på strekningene nord og sør for Fløibanen.

At Brennevinssamlaget var med på finansieringen av anlegget, førte dessuten til den populære og uoffisielle betegnelsen «Drammensveien», iallfall for en tid. I prinsippet er dette en spaservei, men boligbygging i området har ført til en viss biltrafikk langs deler av veien.

Det var Bergens Skog- og Træplantningsselskap (stiftet 1868) som stod bak prosjektet og i hovedsaken tok seg av omkostningene ved å anlegge Fjellveien. «Fjellveivisen» av H. Wiers-Jenssen ble første gang fremført 1902 av bankassistent Arnt Grønlie.

Fjellveien, en populær vei både for joggere og spaserende. Fotograf: Norvall Skreien.

Fjellveien, en populær vei både for joggere og spaserende. Fotograf: Norvall Skreien.

Sportsklubben Viking har siden 1983 hvert år i mai arrangert Fjellveisløpet. Løypelengden er alternativt 9 km (med vending) eller 4 km.

Bygninger m.m.: – Ambrosia Tønnesens byste av Skog- og Træplantningsselskapets ledende kraft gjennom en årrekke, skoleinspektør Ole Irgens (1829–1906) – «Fjellveiens far», ble oppstilt ved krysset Fjellveien/Fløysvingene samme år som han døde. – Fritz Røeds skulptur Vårfornemmelser ble 1989 avduket i krysset Fjellveien/Mulesvingen. – 10. Bergen Lysverkers sekundærstasjon, reist 1926 (ark. Sigurd Lunde).

De første spor i Bergen av en virksomhet som kan minne om våre dagers bankvesen, finner man på 1600-tallet, da kongen ved flere anledninger tillot kortsiktige lån fra tollkassen for å bøte på den altfor knappe pengemengden som var i lokalt omløp. Mot slutten av århundret fikk Jørgen Thormøhlen kongelig tillatelse til å utstede pengesedler, men eksperimentet satte ikke varige spor etter seg. Helt frem til midten av 1800-tallet ble det bergenske næringslivs behov for kapital i hovedsak dekket på to måter: Etableringslån ble som oftest ytet lokalt – av de største og kapitalsterkeste handelshusene, mens driftskreditter vanligvis ble opptatt hos finanshus i Hamburg, København og London.

Opprettelsen av et avdelingskontor for Norges Bank i byen 1816 (nedlagt 2001) førte ikke til noen vesentlig endring i dette forholdet, og Hamburg-kreditten kom til å spille en viktig rolle utover mot midten av 1800-tallet. Etter hvert kom imidlertid fremveksten av grossisthandelen og de første tilløp til industrireising til å stille andre krav til bank- og finansieringstjenester, og behovet for et lokalt bankvesen ble særlig sterkt under den økonomiske ekspansjonen i 1840- og 1850-årene.

Bergens Privatbank ble grunnlagt 1855 som Norges første forretningsbank. Den ble fulgt av Bergens Kreditbank (1876, gjenopprettet 1928), som den 1975 fusjonerte med til Bergen Bank, som igjen fusjonerte med Den norske Creditbank til Den norske Bank 1990. Norges største finanskonsern, DnB NOR ASA ble dannet 2003 ved fusjon mellom DnB Holding ASA og Gjensidige NOR ASA.

Bergens Skillingsbank ble opprettet som sparebank for håndverkere 1857, omdannet til forretningsbank 1919. Fra 1997 tok banken navnet Bergensbanken og ble 1999 overtatt av Svenska Handelsbanken og omdøpt til Handelsbanken.

Vestlandsbanken ble opprettet 1926 og gikk 1987 inn i Fokus Bank, som 1993 solgte sin Bergens-avdeling til Kreditkassen (Christiania Bank og Kreditkasse) som i 2000 ble kjøpt av det nordiske finanskonsernet Merita Nordbanken og 2001 endret navn til NORDEA. Fokus Bank som 1999 ble overtatt av Danske Bank, er igjen etablert i Bergen med filialer.

Statens Fiskarbank ble opprettet 1948 som en fortsettelse av Den Norske Stats Fiskeribank (grunnlagt 1919, i drift fra 1921) og med hovedkontor i Bergen, fra 1985 i Slottsgaten 3. Fiskarbanken ble i 1997 integrert i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), som fra 2004 er en del av Innovasjon Norge. I 2007 ble banken nedlagt.

Vestenfjelske Bykreditt A/S ble stiftet som kredittforening, i drift fra 1909, bankstatus fra 1993. Norges Hypotekinstitutt A/S (Mindebanken) ble grunnlagt 1927 under navnet Norges Skipshypotek A/S som et kredittforetak for skipsfinansiering, overtatt av Bergens Skillingsbank (i dag Handelsbanken) 1993.

Statens Landbruksbank lånte ut penger til investeringer i landbruket mot pant i fast eiendom. Den ble opprettet 1965 som en sammenslutning av Norges Hypotekbank, Norges Småbruks- og Bustadbank og Driftskredittkassen for jordbruket. Dens oppgver ble fra 2000 overtatt av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og Statens landbruksforvaltning. Statens Landbruksbank hadde avdelingskontor i Bergen.

Industri & Skipsbanken A/S, etablert 1988 i Bergen med kontor på Bradbenken 1 i Dreggen, hadde sine hovedarbeidsområder innen shipping, olje/offshore, fiske og eiendommer i de fire vestlandsfylkene. Kjøpte opp Finansbanken i Oslo og tok senere navnet Finansbanken. Eies i dag av Storebrand Bank.

Byens første sparebank (Bergens Sparebank) ble grunnlagt 1823 etter initiativ fra Det nyttige Selskab; 1982 gikk den sammen med en rekke andre sparebanker i regionen inn i Sparebanken Vest. Fana Sparebank ble opprettet 1878.

Sparebank 1 SR.Bank etablerte i Bergen i 2006 med et komplett finanshus. Banken er en ledende regionbank, består av 39 tidligere lokale sparebanker, og har røtter tilbake til 1839 i Stavanger.

Sosiale tjenester og omsorgstiltak var satt i system i Bergen allerede i høymiddelalderen. I 1276 ble hospitalene ved Allehelgenskirken og Katarinakirken organisert som fattighus for henholdsvis 30 menn og 20 kvinner. Velhavende ble pålagt å skjenke almisser gjennom kirkelige stiftelser, ellers ble de fattige jevnlig tilgodesett i testamenter. Vedtekter fra 1302 henviser til «gammel sedvane» og stadfester en legdsordning om flytting av fattigfolk, etter visse rutiner, fra gård til gård på Bryggen. Etter reformasjonen ser det ut til at slike tiltak har opphørt, skjønt de protestantiske menighetene synes å ha hatt visse forpliktelser, bl.a. tildeling av mat ved kirkelige høytider, og et «almindelig» hospital, som ble reist ved Domkirken 1571, fungerte som fattighus, sykehus og aldershjem. Stranges fattighus ble opprettet 1609, Enkefattighuset i 1663. Det var registrert 124 fattige på institusjonene i 1750, men tallet på trengende oversteg langt hva det var plasser til. 1065 «hovedpersoner» var ifølge manntallet av 1750 fattige.

Bergens by og stift fikk en fattiglov i 1755. Det ble oppnevnt en overkommisjon som øverste myndighet for fattigomsorg, ledet av biskopen og stiftbefalingsmannen, og de tre hovedsognene fikk hver sin fattigforstander. Det ble skilt mellom løsgjengere og «rette fattige», som mottok månedlige beløp. Midlene ble fremskaffet gjennom kirkenes kollektbøker eller gaver fra velstående. De som ikke hadde tegnet seg i kollektbøkene, ble ilignet en fattigavgift. Fra 1758 ble det innført en alminnelig fattigskatt; to nye fattighus ble opprettet, Zander Kaaes Stiftelse 1760 og Danckert Krohns Stiftelse 1789. I 1799 fikk 533 understøttelse, men etter århundreskiftet steg tallet på trengende kraftig og omfattet 2419 i 1839. Fra 1820 bestod overkommisjonen av de tre sogneprestene og en borger fra hvert sogn, med Stiftsdireksjonen som overøvrighet. Tre nye fattighus kom i drift, Nykirkens Wallemskjelleren 1825, Sandvikens institusjon i Bakersmuget 8 i 1839, og en fløy av Latinskolen som Fattigvesenet overtok 1841. Deler av Bergens tvangsarbeidsanstalt ble også brukt som fattighus fra 1835, dessuten fikk anstalten samtidig en «Bespiisningsindretning», som fra 1872 ble Bergens Folkekjøkken (Dampkjøkkenet) i Det annekterte rådhus.

10 % av innbyggerne var understøttet av det offentlige da en ny lov om fattigvesen kom 1845. Den slo fast de fattiges rett til understøttelse, og budsjettet ble tillagt kommunestyret. Vel 2000, eller 6,5 % av innbyggerne, fikk understøttelse i 1865. Omkring 1900 utgjorde antall understøttede hovedpersoner vel 3700, bipersoner 8500, slik at 11,7 % var «på forsorgen».

Elberfeldtsystemet, som bygde på et nett av fattigverger med tilsyn av mindre grupper trengende, ble innført som administrasjonsordning 1895. Nødsarbeidsvedtaket 1886 var et nytt trekk i sosialpleien. De ca. 300 som meldte seg, ble satt til å opparbeide gater på en så lav lønn at det førte til streik året etter. Stigende arbeidsløshet gjorde at arbeidskontoret ble opprettet 1896.

En viktig reform i sosialarbeidet var innføringen av Bergens kommunale alderstrygd i 1923. Det samme gjelder mors- og uføretrygden 1950. Utover i 1960-årene kom staten til å påta seg slike oppgaver. En avgjørelse som speiler et utviklingstrinn var opprettelsen av en femte rådmannsstilling etter en analyse av administrasjonsopplegget i 1950. Forsorgs- og sosialsakene ble tillagt stillingen, skjønt det ble antatt at dette området ikke ville bli så arbeidskrevende som tidligere. En holdningsendring kom til uttrykk i at trygd for stønadsordninger gjennom det offentlige avløste «forsorg» og «sosial hjelp». I 1947 var 184 barn og 192 gamle og syke «utsatt» i private hjem på forsorgvesenets regning. Insitusjonaliseringen av sosialtjenesten var et annet utviklingstrekk, med opprettelsen av en rekke nye pleie- og sykehjem.

Etter kommunesammenslutningen 1972 ble det vedtatt en sosialplan. Et sosialstyre fikk til oppgave å samordne det sosiale arbeidet og ta initiativ i de ulike sektorene. Særnemnder tok seg bl.a. av edruskap og barnevern, og det kom utvalg for eldreomsorg og hjemmehjelp, syke- og eldreinstitusjoner.

En ny plan ble vedtatt 1984 og var gjeldende til 1988, da en lov om helse- og sosialstyre la disse oppgavene under administrasjon av daværende Hovedutvalg for helse og sosiale tjenester. Ordningen forutsatte en rekke underutvalg, dels når det gjaldt saksområdene, dels by- og distriktstilhørighet som også omfattet klientutvalg for barnevernsforhold.

Ved overgangen til byparlamentarisme i 2000 ble ansvaret for de sosiale tjenester tillagt Byrådsavdeling for helse og omsorg. Avdelingen har ansvaret for ca. 100 underliggende enheter og tjenester, blant annet driften av byens sykehjem og omsorgsboliger for eldre, tjenester for funksjonshemmede og psykiatripasienter, barneverns- og sosialkontorene i bydelene.

Etter opprettelsen av Norges Arbeids- og Velferdsforvaltning (NAV) i 2006 er kommunens sosialtjeneste i alle bydeler blitt en del av NAV-kontorenes tilbud. Tjenesten skal bidra til å fremme økonomisk og sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer. Sosialhjelp kan ytes til den som ikke er i stand til å sørge for sitt livsopphold, eller i særlige tilfeller til den som trenger hjelp til å overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon. Kommunen gir økonomisk rådgivning til dem som har betalingsproblemer eller gjeldsproblemer.