Sosiale tjenester og omsorgstiltak var satt i system i Bergen allerede i høymiddelalderen. I 1276 ble hospitalene ved Allehelgenskirken og Katarinakirken organisert som fattighus for henholdsvis 30 menn og 20 kvinner. Velhavende ble pålagt å skjenke almisser gjennom kirkelige stiftelser, ellers ble de fattige jevnlig tilgodesett i testamenter. Vedtekter fra 1302 henviser til «gammel sedvane» og stadfester en legdsordning om flytting av fattigfolk, etter visse rutiner, fra gård til gård på Bryggen. Etter reformasjonen ser det ut til at slike tiltak har opphørt, skjønt de protestantiske menighetene synes å ha hatt visse forpliktelser, bl.a. tildeling av mat ved kirkelige høytider, og et «almindelig» hospital, som ble reist ved Domkirken 1571, fungerte som fattighus, sykehus og aldershjem. Stranges fattighus ble opprettet 1609, Enkefattighuset i 1663. Det var registrert 124 fattige på institusjonene i 1750, men tallet på trengende oversteg langt hva det var plasser til. 1065 «hovedpersoner» var ifølge manntallet av 1750 fattige.

Bergens by og stift fikk en fattiglov i 1755. Det ble oppnevnt en overkommisjon som øverste myndighet for fattigomsorg, ledet av biskopen og stiftbefalingsmannen, og de tre hovedsognene fikk hver sin fattigforstander. Det ble skilt mellom løsgjengere og «rette fattige», som mottok månedlige beløp. Midlene ble fremskaffet gjennom kirkenes kollektbøker eller gaver fra velstående. De som ikke hadde tegnet seg i kollektbøkene, ble ilignet en fattigavgift. Fra 1758 ble det innført en alminnelig fattigskatt; to nye fattighus ble opprettet, Zander Kaaes Stiftelse 1760 og Danckert Krohns Stiftelse 1789. I 1799 fikk 533 understøttelse, men etter århundreskiftet steg tallet på trengende kraftig og omfattet 2419 i 1839. Fra 1820 bestod overkommisjonen av de tre sogneprestene og en borger fra hvert sogn, med Stiftsdireksjonen som overøvrighet. Tre nye fattighus kom i drift, Nykirkens Wallemskjelleren 1825, Sandvikens institusjon i Bakersmuget 8 i 1839, og en fløy av Latinskolen som Fattigvesenet overtok 1841. Deler av Bergens tvangsarbeidsanstalt ble også brukt som fattighus fra 1835, dessuten fikk anstalten samtidig en «Bespiisningsindretning», som fra 1872 ble Bergens Folkekjøkken (Dampkjøkkenet) i Det annekterte rådhus.

10 % av innbyggerne var understøttet av det offentlige da en ny lov om fattigvesen kom 1845. Den slo fast de fattiges rett til understøttelse, og budsjettet ble tillagt kommunestyret. Vel 2000, eller 6,5 % av innbyggerne, fikk understøttelse i 1865. Omkring 1900 utgjorde antall understøttede hovedpersoner vel 3700, bipersoner 8500, slik at 11,7 % var «på forsorgen».

Elberfeldtsystemet, som bygde på et nett av fattigverger med tilsyn av mindre grupper trengende, ble innført som administrasjonsordning 1895. Nødsarbeidsvedtaket 1886 var et nytt trekk i sosialpleien. De ca. 300 som meldte seg, ble satt til å opparbeide gater på en så lav lønn at det førte til streik året etter. Stigende arbeidsløshet gjorde at arbeidskontoret ble opprettet 1896.

En viktig reform i sosialarbeidet var innføringen av Bergens kommunale alderstrygd i 1923. Det samme gjelder mors- og uføretrygden 1950. Utover i 1960-årene kom staten til å påta seg slike oppgaver. En avgjørelse som speiler et utviklingstrinn var opprettelsen av en femte rådmannsstilling etter en analyse av administrasjonsopplegget i 1950. Forsorgs- og sosialsakene ble tillagt stillingen, skjønt det ble antatt at dette området ikke ville bli så arbeidskrevende som tidligere. En holdningsendring kom til uttrykk i at trygd for stønadsordninger gjennom det offentlige avløste «forsorg» og «sosial hjelp». I 1947 var 184 barn og 192 gamle og syke «utsatt» i private hjem på forsorgvesenets regning. Insitusjonaliseringen av sosialtjenesten var et annet utviklingstrekk, med opprettelsen av en rekke nye pleie- og sykehjem.

Etter kommunesammenslutningen 1972 ble det vedtatt en sosialplan. Et sosialstyre fikk til oppgave å samordne det sosiale arbeidet og ta initiativ i de ulike sektorene. Særnemnder tok seg bl.a. av edruskap og barnevern, og det kom utvalg for eldreomsorg og hjemmehjelp, syke- og eldreinstitusjoner.

En ny plan ble vedtatt 1984 og var gjeldende til 1988, da en lov om helse- og sosialstyre la disse oppgavene under administrasjon av daværende Hovedutvalg for helse og sosiale tjenester. Ordningen forutsatte en rekke underutvalg, dels når det gjaldt saksområdene, dels by- og distriktstilhørighet som også omfattet klientutvalg for barnevernsforhold.

Ved overgangen til byparlamentarisme i 2000 ble ansvaret for de sosiale tjenester tillagt Byrådsavdeling for helse og omsorg. Avdelingen har ansvaret for ca. 100 underliggende enheter og tjenester, blant annet driften av byens sykehjem og omsorgsboliger for eldre, tjenester for funksjonshemmede og psykiatripasienter, barneverns- og sosialkontorene i bydelene.

Etter opprettelsen av Norges Arbeids- og Velferdsforvaltning (NAV) i 2006 er kommunens sosialtjeneste i alle bydeler blitt en del av NAV-kontorenes tilbud. Tjenesten skal bidra til å fremme økonomisk og sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer. Sosialhjelp kan ytes til den som ikke er i stand til å sørge for sitt livsopphold, eller i særlige tilfeller til den som trenger hjelp til å overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon. Kommunen gir økonomisk rådgivning til dem som har betalingsproblemer eller gjeldsproblemer.