Utsikt fra Fløyen.

Om Bergen

Her kan du lese innledningen til den trykte utgaven av Bergen byleksikon fra 2009. Den ble opprinnelig skrevet av Gunnar Hagen Hartvedt til førsteutgaven av byleksikonet i 1994, med bidrag fra de historiske fagkonsulentene Anders Bjarne Fossen og Anders Haaland. Til nyutgivelsen i 2009 ble teksten revidert og utvidet av Norvall Skreien og Anders Haaland.


BERGEN

Utsikt fra Fløyen.<br />Fotograf: Katharina Lunde. Seksjon for informasjon, Bergen kommune.

Utsikt fra Fløyen.
Fotograf: Katharina Lunde. Seksjon for informasjon, Bergen kommune.

Bergen, 60° 23′ 36» nordlig bredde, 5° 20′ 6» østlig lengde, er Norges nest største by, omgitt av 7 fjorder: i nord Byfjorden og Salhusfjorden, i øst Sørfjorden, i sør Lysefjorden og Fanafjorden, i vest Raunefjorden og Grimstadfjorden.

Frem til 1299 ble Bergen regnet som Norges hovedstad. Omkring 1600 var Bergen Nordens største by med ca. 15 000 innbyggere. I 1877 ble Korskirkens og Domkirkens landsogn innlemmet i Bergen, og med det var Sandviken, Møhlenpris, Nygård, Lungegården og Kalfaret med i Bergen kommune. Årstad kommune ble innlemmet fra 1916. I 1921 ble Gyldenpris overført fra Laksevåg, og Fyllingsdalen ble overført fra Fana i 1955. Den siste og største kommunesammenslutningen skjedde 1972. Da ble de tidligere kommunene Arna, Bergen, Fana, Laksevåg og Åsane slått sammen til storkommunen Bergen. Fra samme tid opphørte Bergen å være eget fylke og har siden tilhørt Hordaland fylke.

Bergen kommune omfatter nå Bergenshalvøyen unntatt Os i sør, og grenser for øvrig til Lindås kommune i nord, til Osterøy, Vaksdal og Samnanger kommuner i øst, til Austevoll i sør og til Sund, Fjell, Askøy og Meland i vest. Det offisielle tallet for byens totale areal er 465,3 km2 (inkl. 20,2 km2 ferskvann); målinger og beregninger fra 1990-årene har noe lavere tall (se tabellen).

Bergen nådde 15. august 2008 kl. 01.04 en kvart million innbyggere. På dette tidspunktet kom August Horstad til verden på Kvinneklinikken som Bergensborger nr. 250 000. Begivenheten ble behørig markert. Ordfører Gunnar Bakke overrakte gaver og på rådhusveggen ble det hengt opp et enormt banner prydet med 250 000 portretter.

BERGENS-NAVNET
Byens navn kan ha sitt opphav i en urnordisk form Bergawinjó. Første ledd er berg eller fjell, siste ledd vin, beitemark eller england. Dette har enten vært navnet på en gård som kan ha ligget på den skrånende sletten under Ulriken, eller det er et eldre navn på gården Hǫfuðit, som på 1300-tallet lå nordøst for Rotthaugen.

I norsk skrifttradisjon på 1200- og 1300-tallet ble bynavnet gjerne skrevet Biorgvin. Senere fikk vi formene Bjargvin og Bergvin, som innen utgangen av middelalderen var endret til Bergen. I 1920-årene ble det aksjonert for å ta tilbake formen Bjørgvin, men dette møtte motstand fra et stort flertall av innbyggerne.

STYRESETT
Bergen har gjennom sin historie hatt mange ulike styreformer med varierende grad av lokalt selvstyre og styring fra riksmyndighetene. I høymiddelalderen spilte bylagtinget, bymøtet og byrådet en viss rolle; i senmiddelalderen fikk rådmennene større innflytelse når det gjaldt lokale saker. De tyske kjøpmennene på Bryggen hadde et betydelig indre selvstyre, og selv om de ikke hadde direkte del i byens styre øvde de viktig innflytelse gjennom sin økonomiske makt. Flyttingen av Rådstuen og Torget bort fra Bryggen i 1550–årene var ett av flere tiltak som bidrog til en forskyvning av makten i norsk favør.

Ved innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660 ble det utviklet en ny bystyringsmodell som for Bergens del – med visse tillempninger kom til å stå ved makt helt frem til 1922. Først ble det oppnevnt et kollegium av embetsmenn, magistraten, i hver by. I Bergen fikk magistraten fra 1679 ved siden av seget annet organ, de 16 eligerte menn, først som revisorer for byens regnskap, senere med flere oppgaver. de eligerede menn ble med formannskapslovene av 1837 avløst av et folkevalgt representantskap (det senere bystyret) og et formannskap. Denne reformen kom til å få dyptgripende konsekvenser for styringen av byen, men magistraten beholdt lenge sin overordnede rolle. Av de folkevalgte organene var det opprinnelig formannskapet som – dels i samspill med magistraten – hadde størst makt, bl.a. fordi det hadde myndighet over byens budsjett. Denne ordningen ble endret 1864, og fra 1879 ble det bystyret, ikke formannskapet, som valgte ordfører og varaordfører. Magistraten fikk etterhvert hovedsakelig saksforberedende og administrative oppgaver, inntil ordningen ble opphevet 1922; de kommunale oppgavene ble overført til byens borgermestere, sener rådmannen.

Interessen for lokalpolitiske spørsmål var lenge svært liten. Langt ut i annen halvdel av 1800-tallet ønsket man i Bergen ikke at det skulle «gå politikk» i lokale spørsmål. Man stemte på personer, ikke partier. Endringen kom gradvis etter dannelsen av de første politiske partier på riksplan, og 1894 gikk for første gang en politisk gruppering til valg på et lokalpolitisk program, da Centralisationen (De centraliserede Fag- og Arbeiderforeninger) utarbeidet et valgmanifest. Likevel var den lokalpolitiske interessen hos byens befolkning laber inntil 1916, da Det norske arbeiderparti vant valget i Bergen, og to år etter fikk byen sin første sosialistiske ordfører. – De vanskelige økonomiske og sosiale forholdene som fulgte i kjølvannet av den første verdenskrig skapte et radikalt politisk klima, og de politiske motsetningene toppet seg i 1923, da Bergens Arbeiderparti (kommunistene) ved kommunevalget ble byens nest største parti med 22 bystyrerepresentanter. I løpet av 1930–årene oppstod flere nye partier, bl.a. Samfundspartiet og Kristelig Folkeparti, og de borgerlige tendensene var fremtredende i et ellers mildt politisk klima, som også kom til uttrykk gjennom en lavere valgdeltagelse ved lokalvalgene i Bergen enn i landets byer for øvrig. Av organisasjoner som ellers fikk politisk innflytelse i konservativ retning var Fedrelandslaget, som selv om det aldri stilte lister ved valgene, hadde betydelig oppslutning for sine merkesaker, og Bergens Riksmålsforening, som 1929 klarte å samle 25 000 tilhørere til et protestmøte mot å endre byens navn til Bjørgvin.

Etter opphevelsen av magistraten 1922 skjedde det bare få og små endringer av den lokale strukturen i byen inntil 1970-årene. Etter kommunesammenslåingen i 1972 ble byen fra 1974 delt inn i et antall politiske bydeler, med hver sitt partipolitisk sammensatte bydelsutvalg. Disse ble avviklet i 2004, men med sikte på å styrke lokaldemokratiet ble en ordning med bydelsstyrer reetablert fra 2008. En del kommunale oppgaver som tidligere ble styrt sentralt, er etter hvert blitt overført til bydelene.

Den sentrale styringsmodellen for byen har også gjennomgått store endringer. Fra 1984 bygde den folkevalgte modellen på et antall politisk sammensatte hovedutvalg, hvert ledet av en kommunalråd; Som et samordnende organ for disse og med særlig ansvar innstillende instans i økonomiske saker satt et kommunalutvalg bestående av ordfører, varaordfører og kommunalrådene; det erstattet det tidligere Finansutvalget. Den kommunale forvaltningen ble ledet av rådmannen, som hadde det overordnede ansvaret for et antall kommunalavdelinger, hver ledet av en kommunaldirektør.

Fra 2000 har Bergen vært styrt etter en parlamentarisk modell der et byråd opptrer som regjering med byrådslederen i rollen som «statsminister», mens bystyret fungerer på samme måte som Stortinget og er kommunens øverste organ. Se bystyret.

ADMINISTRATIVE INNDELINGER

Kart som viser de politiske bydelene. Kart fra Kunnskapsforlaget.

Kart som viser de politiske bydelene. Kart fra Kunnskapsforlaget.

De eldste inndelingene vi kjenner til i Bergen er fjerdingene, som er nevnt i Magnus Lagabøtes bylov fra 1276; i 1520-årene omtaler lensregnskapene for Bergen kongsgård dem ved navn, henholdsvis Bryggen, Øvregaten, Vågsbunnen (eller Korskirkens kvarter) og Stranden. Hver fjerding hadde 12 nevndemenn i bylagtinget. Denne inndelingen ble før 1596 erstattet av en inndeling i roder, 24 i alt, som dekket hele det bebygde området fra Nordnes rundt Vågen til Skuteviken. Rodeinndelingen ble bl.a. brukt som utgangspunkt for skattematrikkelen. – Tidlig på 1300-tallet nevnes for første gang også en fast geistlig inndeling i sogn (minst 8) med tilhørende sognekirker; etter reformasjonen fikk denne inndelingen bl.a. også betydning for fattigstellet og senere for skolevesenet. For disse formål ble det senere innført egne inndelinger, fattigdistrikter (1895) og skolekretser (1889). – Endringen av bygrensen i 1789 førte til at Sandviken, Lungegården, Nygård og Møhlenpris ble skilt ut fra byen som henholdsvis Korskirkens og Domkirkens landsogn. Ved innføringen av formannskapssystemet 1837 ble hele byområdet én kommune, mens landsognet fikk eget formannskap og representantskap, en ordning som varte til byutvidelsen 1877.

I 1974 fikk byen en ny administrativ inndeling i bydeler, opprinnelig 20, nå følgende 8: Arna, Bergenhus, Fana, Fyllingsdalen, Laksevåg, Ytrebygda, Årstad og Åsane. Med sikte på å styrke lokaldemokratiet ble det fra 2008 vedtatt å reetablere en ordning med bydelsstyrer i disse bydelene. Ordningen erstattet de tidligere bydelsutvalg. Bydelsstyrene har politisk beslutningsmyndighet på visse områder, foruten uttale- og innstillingsrett overfor bystyret og bystyrekomiteene på bestemte saksområder. Se bystyret.

Geistlige inndelinger
Bergen tilhører i sin helhet Bjørgvin bispedømme, og er inndelt i 25 sogn eller menigheter, fordelt på fire prostier – Bergen domprosti (Domkirkens prosti), Fana, Laksevåg og Arna og Åsane; se tabellen. Under domprostiet hører dessuten sykehus- og institusjonsprestene.

Kirkelige inndelinger - medlemmer i Den norske kirke per 1. januar 2009

ProstiSogn/menigheterMedlemmerInnbyggere
Totalt198877251040
Bergen domprostiDomkirken (omfatter også Mariakirken, Johanneskirken og Nykirken)17 75324 752
Landås48786092
Årstad41055732
Fridalen35805051
Løvstakksiden49957469
Sandvikskirken36614762
Korskirkendrives av Kirkens bymisjon i Bergen som «åpen kirke» uten registrerte medlemmer
Fana prostiFana1431316598
Birkeland1542218968
Søreide891010768
Slettebakken74869695
Skjold938011248
Storetveit51217683
Bønes76949438
Laksevåg prostiLaksevåg50597193
Nygård42725408
Fyllingsdalen812710470
Sælen62347624
Loddefjord946012157
Olsvik977312207
Arna og Åsane prostiÅsane1814021395
Arna1080612293
Biskopshavn47496006
Eidsvåg82069501
Salhus67537770
AnnetPersoner uten adresse i bestemte kirkesogn 760

Andre inndelinger
Da Arna, Fana, Laksevåg og Åsane var egne kommuner utgjorde de hver sitt lensmannsdistrikt og inngikk, sammen med det tidligere byområdet, i Bergen domssogn og Bergen politidistrikt. Ved politireformen 2000 ble landsdelspolitiet avviklet og tittelen lensmann ikke lenger benyttet i Bergen kommune. Lensmannskontorene i Bergen ble i stedet etablert som lokale politistasjoner i Hordaland politidistrikt. Kommunen er delt i to veterinærdistrikter, Bergen og Fana.

OFFENTLIGE INSTITUSJONER
Bergen er administrasjonssenter i Hordaland fylke og sete for Gulating lagmannsrett, Bergen tingrett og Nordhordland tingrett, samt for biskopen i Bjørgvin. Blant andre statlige institusjoner er Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet, Konkurransetilsynet, Sjøforsvarets hovedbase Haakonsvern, Sjøkrigsskolen, Norsk Internasjonalt Skipsregister, Statsarkivet i Bergen og Værvarslinga på Vestlandet. Bergen er også sete for Den norske Sjømannsmisjon (Norsk kirke i utlandet). Av høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner kan nevnes Universitetet i Bergen, Griegakademiet, Norges Handelshøyskole, Handelshøyskolen BI Bergen, Kunsthøgskolen i Bergen, Høgskolen i Bergen med avdelinger for lærerutdanning, helse- og sosialfag, ingeniørutdanning (inkludert dykkerutdanning) og bachelorstudium i idrett, Chr. Michelsens Institutt, Høyteknologisenteret, Nansen Senter for Miljø og Fjernmåling, Bjerknessenteret for klimaforskning, Rokkansenteret for flerfoldige samfunnsstudier. Byens teater, Den Nationale Scene, symfoniorkesteret, Bergen Filharmoniske Orkester (Musikselskabet «Harmonien») og Forsvarets Musikkorps Vestlandet, er alle blant landets eldste kulturinstitusjoner. Bergen har en rekke museer, tre dagsaviser, hovedkontor for TV2 og avdelingskontor for NRK.

FLAGG
Byflagget er en hvit duk belagt med byvåpenet på elliptisk skjold, og med rød rand øverst, nederst og ytterst. Flaggets høyde er fastsatt til 9 deler, bredden til 12 deler, den røde randen til 1 del, avstanden mellom våpenskjoldet og øvre og nedre rand begge 2 deler. Skjoldet er 4,5 deler bredt og 5 deler høyt, det har gullramme, og den tre tårnete borgen er i sølv og fjellene i gull på rød bunn. Flagget er tegnet av arkitekt Finn Berner. Bergens byflagg forvaltes av brannvesenet, og blir ved offisielle anledninger heist, med et norsk flagg på hver side, på Torget, ved Rådhuset og ved Det gamle rådhuset.

De egentlige hansabyer hadde egne flagg. Et eget flagg for Bergen er første gang beskrevet 1695, da som en kombinasjon av Dannebrog og det norske løvemotivet, men hadde også visse likhetstrekk med Lúbecks og Hamburgs våpen. Flagget fikk ingen utbredelse, men er tatt med i flere internasjonale flaggbøker på 1700-tallet, og senest i et britisk verk fra 1848.

Da kronprins Oscar (den senere Oscar 1) besøkte Bergen 1833, bar den vestre av de tre flaggstengene på Triangelen der han steg i land, et flagg med byens våpen på hvit duk med røde render. Utformingen i nærmere detaljer er ikke lenger kjent. De røde rendene var inspirert av de signalflagg som ble brukt av skip som hørte hjemme i Bergen. Dette flagget ble heist på offentlige høytidsdager eller under høye personers nærvær, men Bergen uttrykte sin uvilje overfor unionen med Sverige ved å unnlate offentlig flagging lengst mulig. Under sitt opphold i Bergen 1896 var Oscar 2 engstelig for en pinlighet da han skulle være gjest hos ordføreren, Chr. Michelsen, i hans privathjem i Allégaten 55. Michelsen var kjent for aldri å bruke unionsflagget, men løste dilemmaet ved å heise byflagget.

Byflagget fantes i to utgaver, en eldre med forholdet mellom lengde og bredde 11:9, en nyere i forholdet 3:2. Våpnene var ulike i form og farge og rendene hadde forskjellig bredde. Det ene flagget skulle henge ved Rådhuset, det andre ved Vågen. Da dukene var slitte og måtte fornyes 1906, malte P.A. Hofseth et våpen i sølv på blå duk. En heraldisk debatt førte til at saken ble tatt opp i formannskap og bystyre 1923, og flagg og våpen ble godkjent ved kongelig resolusjon 15. august 1924.

VÅPEN OG SEGL

Kommunevåpen for Bergen.

Kommunevåpen for Bergen.

Byvåpenet viser et sirkelrundt skjold med rød bunn og gull ramme, belagt med en tre tårnet borg i sølv over 7 fjell i gull – det samme motiv som i byflagget og byens segl. Byseglet (stadarens innsigli) er første gang nevnt 1293, og det eldste avtrykk finnes på et dokument fra 1298, som oppbevares i Den arnamagnæanske samling i København. Det var et dobbeltsegl som ble forvaltet av byrådet. Forsiden har som motiv en skute med drakestevn og råseil, og den latinske omskriften SIGILLUM : COMMVNITATIS : DE CIVITATE : BERGENSI (seglet til fellesskapet/samfunnet i Bergen). Reversen viser en borg med dobbeltport, tre tårn og murtinder over en naturalistisk bergformasjon, og bærer den latinske omskriften DANT : BERGIS : DIGNVM : MONS : VRBS : NAVIS : MARE : SIGNVM (berget, borgen, skipet, sjøen gir Bergen verdig merke). Seglet er 85 mm i tverrmål. Et mindre segl, et secretum til hemmelig oppbevaring, er kjent fra 1500-tallet, men trolig brukt allerede omkring 1450. Her har borgen fått én løkkuppel istedenfor de tre tårnene, og fjellene er erstattet av 7 kuler. Borgen har gjennom tidene hatt forskjellig form, men siden 1864 har borgen med 3 tårn og fjellet med 7 topper vært normaltypen for kommunale segl.

 

Byens dobbeltsegl fra middelalderen. Fra "Bergen bys segl, vaaben, farver og flag", Nils Oluf Kolsrud, Bergen 1921.

Byens dobbeltsegl fra middelalderen.
Fra «Bergen bys segl, vaaben, farver og flag», Nils Oluf Kolsrud, Bergen 1921.

Debatten om byvåpenets utforming i 1920-årene gjaldt valget mellom tretårnet borg på ett berg eller 7 fjell og kuplet borg på 7 kuler, i henholdsvis blått og sølv eller rødt og sølv. Den endelige utformingen, tegnet av Christian Koren Wiberg på grunnlag av Finn Berners utkast, ble vedtatt av bystyret og godkjent ved kongelig resolusjon 1924. Denne versjonen (se strektegningen) ser imidlertid ikke ut til å ha vært tatt i praktisk bruk. Dagens segl, som også brukes som motiv på kommunens brevpapir, er uttegnet i en mer naturalistisk stil (se fargebildet). Byens segl blir forvaltet av rådmannen og byarkivaren.

 

 

 

SANG TIL BERGEN 

Innledning, Sang til Bergen

Bergenssangens opphavsmann, Johan Nordahl Brun, er hedret med dette minnesmerket i domkirkens
våpenhus. Fotograf: Norvall Skreien

Bergens bysang, offisielt Sang til Bergen, med undertittel «Udsigter fra Ulrikken», ble skrevet av trønderen Johan Nordahl Brun til en festlig sammenkomst i 1775; første gang trykt i København 1791. Melodien er en fr. menuett, sannsynligvis komponert av Lully. Menuetten ble brukt i Holbergs komedie Jean de France, og Brun vil antagelig ha kjent den derfra. Tsjekkeren F.X. Dusek har også vært nevnt som opphavsmann da han har brukt en lignende folkemelodi i et musikalsk verk. Det har vært reist tvil om Brun noen gang var på Ulriken, men det er kjent at han skal ha gått på ski i Byfjellene og til toppen av Lyderhorn.

Sangen blir sunget ofte, både i offentlige og private sammenheng, og i Bergen er det god skikk å synge den stående.

NATURFORHOLD

Geologi

Byfjellene er hovedsakelig dannet av gneis som blir til under jordskorpen under høyt trykk og høy temperatur. Båndgneisen er som bølger av stein opp til flere centimeter tykke, lys beige eller rosa av farge. Lysere korn er kvarts; feltspat og glimmermørke innslag er oftest biotitt. Øyegneisen er linseformede ovaler av feltspat. Et rosa sentrum er omgitt av mer glimmerrike partikler.

Byfjellene består i hovedsak av gneis. Fløyfjellet, Ulriken, Landåsfjellet og Løvstakken fotografert fra Sandviken.

Byfjellene består i hovedsak av gneis. Fløyfjellet, Ulriken, Landåsfjellet og Løvstakken fotografert fra Sandviken.
Fotograf: Ukjent. Vann- og kloakkvesenet, Bergen Byarkiv.

Det er lokale forekomster av andre bergarter. Fra Lyderhorn og nordover til Kjøkkelvik er det en kile mørk gabbro. Fra Grimen i øst går en renne grønn- og glimmerskifer, med sandstein innimellom, gjennom hele dalføret til Sandviken, Nordneshalvøyen og Puddefjorden. Fra Ulriken til Eidsvåg er det også en stripe sandstein, ved siden av konglomerat (forsteinet grus).

Enkelte steder forekommer krystalldannelser, bl.a. kvarts. Gneis er lett å få øye på langs veien fra Skansemyren til Fløyen. Ved veien vest for Storediket er det sandstein. Grønnskifer, som er størknet lava, finnes oppover mot Knatten, glimmerskifer langs Johan Blytts vei på Ulriken.

I Sandviksfjellet og på Rundemanen er det rød granitt, mens granitten i Damsgårdsfjellet og på Løvstakken er stripet. I sentrale strøk av det eldste Bergen, som fra Torget til Nordnes, er hornblendeskifer utbredt, slik det også er på østsiden av Vågen fra Bergenhus til Svartediket. På Nygård har det i sin tid vært sett marmor i glimmerskiferen, og på Hop var det så rikelige forekomster av marmor at det ble drevet brudd. Det hele utgjør restene av den kaledonske fjellkjedefoldningen som kulminerte for 400 millioner år siden.

Under den siste istiden var Bergenshalvøyen dekket av is i 100 000 år. Før denne glasiale perioden hadde det i 10–15 000 år vært en mellomistid. Det var antatt at den siste istiden hadde fjernet alle avsetninger fra dette tidligere tidsrommet. Men i førstningen av 1970-årene ble det oppdaget et felt langs Straumevegen ved Langegården på Fjøsanger, 10 m o.h., der det var mulig å studere tidsalder etter tidsalder i et snitt gjennom løsmassene fra mellomistiden. Havoverflaten den gang hadde ligget 56 m høyere enn nå; det var sjøforbindelse mellom Puddefjorden og Nordåsvatnet. Pollenanalyser viser at skoggrensen gikk 300 m høyere, og det var store mengder av planter som er mer varmekjære enn de som vokser her i vår tid.

For 10 000 år siden var den siste istiden over. Bergenshalvøyen var isfri, unntatt noen mindre breer på Gullfjellet. På Vidden er det spor etter isens skuringer vest- og sørvestover. I Arnadalen går skuringsstripene i nordlig retning, fordi kalvingen fra breene på Ulriken og Gullfjellet graviterte mot Arnavågen.

Klima

Regn og vind er en vanlig kombinasjon i Bergen. Noe denne paraplyen bærer preg av. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Morgenavisen A/S, Bergen Byarkiv.

Regn og vind er en vanlig kombinasjon i Bergen. Noe denne paraplyen bærer preg av. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Morgenavisen A/S, Bergen Byarkiv.

De fremherskende vindretninger på sørvestkysten av Norge er sørlig og sørvestlig. Beliggenheten på den nordvestlige randen av de eurasiske landmasser og det nordøstlige hjørnet av Atlanterhavet skaper et skille mellom kontinentalt og maritimt klima, der den maritime innflytelsen er sterkest. Havområdene svarer til enorme, trege varmemagasiner som gjør at det blir liten årlig veksling i temperaturen. Middeltemperaturen i januar er omkring 20 °C høyere enn gjennomsnittet for vår breddegrad (60° n.br.), mens den i juli ligger omtrent på gjennomsnittet. Topografien gjør at det i de indre strøkene av byområdet kan være vesentlig kaldere enn langs kysten.

Middeltemperaturene i Bergen for perioden 1931–60 var 7,9 °C. Middeltemperaturen 1990 var 8,8 °C, lavest målte temperatur i januar –5,3 °C, høyest målte temperatur i juli 26,4 °C. Den høyeste temperatur som offisielt noen gang er målt i byen er 31,8 °C (1947); den laveste målt på Fredriksberg er –13,7 °C (1912), men på Florida, dit målingene ble flyttet 1981, er det målt –16,3 °C. I de tidligere omlandskommunene, som i Fana, kan minusverdiene ligge langt lavere. Gjennomsnittlig årsnedbør i perioden 1931–60 var 2108 mm. Årsrekorden er 3069 mm (1967), døgnrekorden 122 mm (17. november 1917). 1990 hadde 261 døgn med nedbør.

Plantelivet
Plantelivet i Bergen blir stadig rikere, til tross for at fjellgrunnen, ut fra en botanisk vurdering, stort sett gir både dårlig og lite jord. Men Bergen er programfestet til å fremstå som en grønn by, en europeisk miljøby og en ren by. Menneskelig fantasi og vilje skjøter på der naturen ikke strekker til. Den virksomhet som Bergens Skog- og Træplantningsselskap, stiftet 1868, har drevet, førte til at det som på Bjørnsons tid i byen var «graaskaldede Berge» er blitt skogbelter som langsomt brer seg. Andre slike viljesytringer ligger i stiftelsen av Det Norske Arboret på Milde 1971, opprettelsen av Nasjonenes Park på Storetveit under Bergenskonferansen om miljøvern 1990, eller jubileumsgaven som Rieber & Søn skjenket byen i form av 10 000 rhododendronplanter.

Da Bergenshalvøyen ble fri for is for 10 000 år siden, var bjørken det første treet som slo rot og formerte seg til skogholt. Or var et annet treslag som egnet seg for det atlantiske klima, og furuen vokste i en periode høyere til fjells enn i dag. Eik fant også gode vekstvilkår; det er funnet digre stammer fra denne eldste tiden på Sandsli og på Laksevåg.

Blandingsskog, bestående i hovedsak av plantet gran ved Skomakerdiket. Ulrikens ses i bakgrunnen.<br />Fotograf: Katharina Lunde, Seksjon informasjon.

Blandingsskog, bestående i hovedsak av plantet gran ved Skomakerdiket. Ulrikens ses i bakgrunnen.
Fotograf: Katharina Lunde, Seksjon informasjon.

Skogen må ha stått tett fra fjære til fjell da det dannet seg en by ved Vågen. Byens takmark, området som innbyggerne fritt kunne utnytte økonomisk, ble etter hvert utsatt for snauhogst. Trærne gikk med til husbygging eller brensel, og tilveksten gnaget husdyrene i seg. Men ikke alle har sans for den innsatsen som er blitt gjort i de siste hundre år for å få det tilplantet igjen, og kaller den mørke og tette granskogen for grønne ørkenbelter. Det finnes partier av rik og avvekslende småskog, som på vestsiden av Gullsteinen ved Fjøsanger, der et lite arboret er blitt til av seg selv. På Brennhaugene ovenfor Munkebotn vokser en naturlig furuskog som, i motsetning til den plantede skogen nedenfor, har trær av ulik alder, med kortere stammer og flere grener; og den er mer åpen og har en lysere skogbunn der andre vekster får mulighet til å trives. Et annet spesielt område er Småulriken. Her har klatter av kalkholdig stein gitt grunnlag for en særlig rikholdig flora: barlind, kristtorn, skogvikke, akeleie, skogsvinerot og andre arter som ikke trives i de ellers så sure fjellsidene.

Røsslyng dominerer store strekninger, med innslag av bærlyng. På myrteigene forekommer orkideer, som snylteplanten korallrot med uanselige blomster og uten utviklede blader. Bregner, som skogburkne og ormetelg, er vanlig på grunn av det fuktige klimaet. Purpurlyng hører kysten til, men i sørvendte bakkehell kan den klatre langt, bl.a. på Løvstakken, med sine rødfiolette blomsterklaser. Den naturlige floraen på Bergenshalvøyen er relativt fattig, men menneskelig virksomhet fra munkenes urtegårder til de velstående kjøpmennenes lyststeder, har vært med på å utvikle Bergen til å bli landets fremste område for hagekultur.

DYRELIVET
Funnene av dyreknokler og andre rester fra Ruskeneshelleren mellom Grimstadfjorden og Nordåsvatnet, har gitt oss kjennskap til dyrelivet på Bergenshalvøyen i steinalderen. Det dominerende innslaget er hjort, ellers er det funnet knokkelrester av mår, bjørn og bever, men ingen rester av ulv og rev og lite av fugl.

Reven er det vanligste og største rovdyret i og rundt Bergen. Den har tilpasset seg bylivet. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Morgenavisen A/S, Bergen Byarkiv.

Reven er det vanligste og største rovdyret i og rundt Bergen. Den har tilpasset seg bylivet. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Morgenavisen A/S, Bergen Byarkiv.

For vel hundre år siden var det så lite hjort at det i Vest-Norge bare fantes en mindre bestand i Sunnhordland. Men i senere årtier har bestanden vokst, og hjort er forholdsvis vel utbredt i regionen og finnes også i Byfjellene. Det største rovdyret er reven. Den har tilpasset seg bymiljøet, der den finner næring i avfall. Reven virker regulerende på gnagerbestanden, men kan også ta et kjæledyr når det faller seg slik. Hare og ekorn er vanlig; et nytt innslag i faunaen er mink, en like ivrig jeger som røyskatten og mer blodtørstig. Som rovdyr er den farlig for høns og lam, men er selv offer for katt, hund og rev. Det er rikelige forekomster av markmus og små skogmus, derimot finnes ikke store skogmus og lemen. Vånd (jordrotte) og klatremus er blitt observert. Piggsvin er ikke uvanlig, heller ikke dvergflaggermus.

Det rikeste fuglelivet har forbindelse med fjorder og innsjøer, så som ulike arter av måser og ender. Vadefugler var mer vanlige for hundre år siden, som småsniper og fjæreplytt. I Store Lungegårdsvann var det hegrer.

BEFOLKNING OG BOSETTING

Fra manntallsliste over Nye-Allmenningen (idag Nykirkealmenningen) kompanis innbyggere, 1780. Fra arkivet etter borgervæpningen i Bergen, Bergen Byarkiv.

Fra manntallsliste over Nye-Allmenningen (idag Nykirkealmenningen) kompanis innbyggere, 1780. Fra arkivet etter borgervæpningen i Bergen, Bergen Byarkiv.

Som eneste by i Skandinavia har Bergen sin uavbrutte, men ujevne vekst fra 1100-tallet, fulgt et klassisk europeisk utviklingsmønster. På 1100-tallet slo det økonomiske oppsvinget ut i Lübeck. Som første østersjøby ble den et sentrum for fjernhandel, og byen kom etter hvert til å påvirke forholdene i Bergen, der det på tross av borgerkrigene foregikk en regional vekst, også når det gjaldt jordbruksproduksjonen. Da borgerkrigene ebbet ut i begynnelsen av 1200-tallet, strammet kongene av Sverre-ætten grepet om riksforvaltningen. med Bergen som det naturlige geografiske og økonomiske sentrum for det sjøimperiet vi kaller Noregsveldet. Det førte til en utbygging av riksforvaltningen i kanselliet på Holmen. mens Vågen ble en internasjonal havn.

I utgangspunktet grodde byen frem av seg selv fra Bryggen og østover, men etter 1248-brannen skjedde det i regulerte former, stadfestet som en byplan etter Byloven av 1276. Den eldste bosettingen var på den smale stripen av land mellom Mariakirken i nord og Korskirken i sør.

Bebyggelsen på Torgallmenningen, gjenoppbygd etter brannen i 1855. Fotograf: Knud Knudsen.

Bebyggelsen på Torgallmenningen, gjenoppbygd etter brannen i 1855. Fotograf: Knud Knudsen.
Bergen kommune. Formannskapet.

Inntil 1855, da en reguleringsplan var vedtatt før halve sentrum brant, var det brannene som la opp rammene for byplanene. Den første bygningsloven kom 1830, samtidig som en stadskonduktør ble knyttet til forvaltningen for å forestå byplanarbeidet. Etter større branner ble det ofte oppnevnt kongelig kommisjoner som fastsatte retningslinjene for gjenreisningen, men vedtakene kom vanligvis så sent at folk flest hadde reist sine nye hus på branntomtene. De mest bevisst gjennomførte reguleringstiltakene var påleggene om oppføring av festningsverk, og allmenningene som, motstand til tross, ble regulert. Hundrevis av småhus ved Fredriksberg og fra Kroken og nordover ble fjernet av strategiske årsaker. Undertiden var ekspansjonen så rask, som på Krohnengen og Wesselengen etter 1877, at kommunen ikke rakk å fullføre tilretteleggingsarbeidene inne nye småhus var blitt reist.

Når stigningskurven i folketallet stort sett har vært jevn, skyldes det at tilsiget av innflyttere har holdt seg noenlunde konstant. Selv de nærmeste tiår etter Svartedauden, og også etter andre større epidemier, vist ikke den sammen nedgangen som i andre områder. Det skyldes innvandring, og ikke bare fra landdistriktene, minst like mye fra de nordtyske hansestedene og fyrstedømmene. Gjennom hundrer av år sivet tyskere inn i bysamfunnet, mange for å slå seg ned for godt; og gjennom sitt indre samhold utgjorde de det mest innflytelsesrike sjikt i befolkningen og ble opphav til lekter som fremdeles gjør seg gjeldende.
Markante forskyvninger i folketallet hører særlig 1900–tallet til. Det skjedde første gang da Årstad ble forent med Bergen 1915. Innlemmingen av Fyllingsdalen 1955 slo ikke merkbart ut på statistikken, men kommunesammenslutningen i 1972 førte til at byens innbyggertall steg fra 111 494 til 212 416. Etter kommunesammenslutningen har folketallet i det gamle byområdet sunket, mens det har økt i tre av de fire tidligere omlandskommunene; se tabellen. Kjønnsfordelingen innenfor storkommunen i begynnelsen av 1990-årene 1049 kvinner: 1000 menn. Ca. 14 prosent var over 67 år.

Storstilte reguleringsplaner kom i mange tilfelle ikke til å bli virkeliggjort. Det gjaldt opplegget for Land-ås/Slettebakken-området, vedtatt 1922, der det skjedde en sterkt moderert utbygging i 1950- og -60-årene; og like visjonære planer ble vedtatt i etterkrigsårene for Nøstet, Nordnes og Marken uten at de kom til utførelse. Derimot ble det utbygging både i Sandviken og Fyllingsdalen uti i 1960-årene. De reelle ekspansjonsmulighetene lå i de tidligere omlandskommunene.

Før, under og like etter 1.verdenskrig bygde boligselskaper ut flere områder, som f.eks. Pinnelien i Solheimsviken. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Kronstad Boligselskap AS, Bergen Byarkiv.

Før, under og like etter 1.verdenskrig bygde boligselskaper ut flere områder, som f.eks. Pinnelien i Solheimsviken. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Kronstad Boligselskap AS, Bergen Byarkiv.

I det området Bergen nå omfatter var det i 1950 en boligmasse på 30 000 enheter, i 1970 var det 63 000. ved inngangen til 1990-årene nærmere 95 000. Forklaringen er at folk flest synes å foretrekke små hus på åpne boligfelter i det som kalles de ytre bydeler. I de førstetiårene etter krigen ble det reist en del høyblokker. Det skyldtes presset på de kommunale myndigheter for å skaffe boliger hurtigst mulig. Dette gjaldt for Loddefjordområdet i Laksevåg før 1972. Da var også boligreisningen kommet i gang i Åsane, der utbyggingen siden har fortsatt, mens den søndre bydel og Fyllingsdalen stort sett var fullført innen kommunesammenslutningen 1972. Veksten i Fana artet seg jevnere.

Utviklingen har ført til at det i indre bydeler hovedsakelig bor eldre og forholdsvis ressurssvake unge. Mer velstående søker i sin helhet å bo utenfor bykjernen. Det er sterk politisk vilje til å snu denne utviklingen, bl.a. ved å gjøre sentrale strøk mer bo- og fotgjengervennlige gjennom en gatebruksplan. Siktemålet er å dempe kjøretrafikken gjennom sentrum ved å bygge bybanen, eller enda flere veitunneler, for å fremme et bedre bymiljø. I løpet av etterkrigsårene er Bergens nabokommuner Askøy, Meland, Lindås, Os og Fjell på grunn av veibyggingen i ferd med å bli forsteder til byen, som med dem i tillegg har en folkemengde på 300 000.

Bergen har tiltrådt Historic Town Charter, en internasjonal konvensjon som forplikter de historiske byene til å tilpasse de fortidsminnene de har bevart både i by- og regionalplanleggingen og i utformingen av sin økonomiske og sosiale politikk. Byen skal ta vare på sine arkeologiske forekomster, lagdelte utgravningsfelter og isolerte funn, i sin byplan, det gamle gatenettet, eiendomsmønsteret og det historiske bygningsmiljøet. Det var østsiden av Vågen som utviklet seg til en middelalderby, og som nå er fredet. Urbaniseringen av vestsiden – Stranden – kom til å skje mye senere, og skjøt ikke fart før mot slutten av 1400-tallet.

BYUTVIKLING (Anders Haaland)

Kart over Bergens bygrenser fra middelalderen og til 1921. Bygrensen for 1276 er imidlertid feil, den gikk ved Storemøllevassdraget . Kart tegnet av Leif Riim i 1928, og senere fargelagt av Einar Høgmo.

Kart over Bergens bygrenser fra Kart over Bergens bygrenser fra middelalderen og til 1921. Bygrensen for 1276 er imidlertid feil, den gikk ved Storemøllevassdraget . Kart tegnet av Leif Riim i 1928, og senere fargelagt av Einar Høgmo.
Arkivet etter Formannskapet, Bergen Byarkiv.

Bergen utviklet seg fra en bykjerne ved Vågen. Men bygrensen omsluttet på 1200-tallet et langt større område. Nordgrensen var Gunnildarå, senere kalt Storemølleelven eller Sandvikselven. Grenselinjen gikk videre til varden (trolig Rundemansvarden) på fjellet over Våpnadal (nå Våkendalen), nord for Breidamyr (våtmarksområdet ved Blåmansvann), ned til Alrekstadvatn (nå Svartediket) og Krossbru (Fløen), over Strømmen og vest for Sydnes og Nordnes til Nordnespynten og i rett synslinje tilbake til Gunnildarå, slik at Kristiansholm lå innenfor grensen. At grenselinjen gikk mellom Alrekstadvatn og Alrekstadvågen (Store Lungegårdsvann) ved Krossbru, tyder på at kongsgården lå utenfor byens jurisdiksjon.

Etter bybrannen 1561 ble det besluttet å anlegge en allmenning som branngate sør for Nordneshalvøyen. Det medførte at Erik Rosenkrantz måtte avgi sin lysthage til det som nå er Murallmenning, og til vederlag fikk han området mellom Gunnildarå og Mulelven, et område byen først fikk tilbake 1877. Også andre store områder mistet byen kontrollen med. På 1500-tallet skjedde det med Lungegården, mot slutten av 1600-tallet og i begynnelsen av 1700-tallet med Sydnes og Nordnes. Nye Lungegården (det senere Nygård) på Sydnes ble 1744 matrikulert under Nordhordlands fogderi, og det lyktes ikke å få lagt Møhlenpris under byens jurisdiksjon 1770. Flere beitemarker på Nordnes, Engen, Nøstet og oppunder Fløyfjellet ble 1730 overført til private eiere. En statlig kommisjon gjennomførte en oppmåling 1776–79. I 1789 ble det fastslått at bygrensen skulle gå fra Mulelven til Rundemansvarden, over varden på Blåmanen vestover til Skomakerdiket, fra Nordre Starefoss over Kalfarveien 250 m sør for Stadsporten, til Hospitalsengen nord for St. Jørgens hospital, over Lille Lungegårdsvann og Corduanberederdammen, over Sydneshaugen ved Rakkerdammen og ned til Puddefjorden ved Klubben i Dokken.

Byens grenser har skiftet en rekke ganger opp gjennom historien. Etter at Magnus Lagabøtes bylov av 1276 hadde trukket grensene ganske vidt, ble byterritoriet kraftig beskåret ved makeskiftet mellom kronen og Erik Rosenkrantz 1561. Etter grensereguleringen 1789 var situasjonen som vist på kartet over til venstre: Det egentlige byområdet var omgitt av henholdsvis Korskirkens landsogn (A) i nord og domkirkens landsogn (B) og Årstad i sør. Denne situasjonen varte til 1876, da landsognene ble lagt inn under byen igjen. Årstad herred ble innlemmet i Bergen 1915, og 1921 fikk byen overta fra Laksevåg de nærmest tilgrensende områdene på vestsiden av Puddefjorden. Kart fra Kunnskapsforlaget.

Byens grenser har skiftet en rekke ganger opp gjennom historien. Etter at Magnus Lagabøtes bylov av 1276 hadde trukket grensene ganske vidt, ble byterritoriet kraftig beskåret ved makeskiftet mellom kronen og Erik Rosenkrantz 1561. Etter grensereguleringen 1789 var situasjonen som vist på kartet over til venstre: Det egentlige byområdet var omgitt av henholdsvis Korskirkens landsogn (A) i nord og domkirkens landsogn (B) og Årstad i sør. Denne situasjonen varte til 1876, da landsognene ble lagt inn under byen igjen. Årstad herred ble innlemmet i Bergen 1915, og 1921 fikk byen overta fra Laksevåg de nærmest tilgrensende områdene på vestsiden av Puddefjorden. Kart fra Kunnskapsforlaget.

Byen var altså nå mindre enn den var på 1200-tallet, noe som hadde en uheldig virkning på alle samfunnsområder. Riktig nok ble Sandviken, Lungegården, Nygård og Møhlenpris i 1808 lagt inn under byens politivesen og fattigvesen, og politiets jurisdiksjon ble fra 1826 utvidet til også å omfatte Solheimsviken og Laksevåg. Men omlandsdistriktene, kalt Korskirkens landsogn og Domkirkens landsogn, var fra 1837 kommunalt selvstyrte og valgte egen ordfører.

I 1876 ble en byutvidelse vedtatt, og grensen ble trukket fra Frøviken i nord til Store Tindevann, over Nystuen til Kalvedalsveien/Årstadveien og videre til Krossbru i Fløen. Årstad ble sammensluttet med Bergen 1915, som da fikk en grense mot Fana over Haugsvarden, nord for Øvre Nattland og Storetveit til trigonometrisk punkt på Løvstakken og videre til grensen mot Askøy (fra 1918 Laksevåg) herred. Gyldenpris i Laksevåg ble tilsluttet Bergen 1921, og Fyllingsdalen i Fana 1955. Etter sammenslutningen med Arna, Fana, Laksevåg og Åsane 1972 omfatter Bergen kommune hele Bergenshalvøyen med unntak av Os. Grensen går fra Djupevika i Lysefjorden og nordøstover til Røykenes sør for Kalandseid, til grensen mot Samnanger over Gullbotn sør for Turistheimen, og videre til Sørfjorden mot grensen til Vaksdal vest for Skulstad, øst for Trengereid.

Byens alder er kun et bevilgningsspørsmål, ble det spøkefullt sagt ettersom utgravningene på Bryggen avdekket stadig eldre lag. Men dypere enn til 1070 nådde man aldri. Konservator Asbjørn

Byens alder er kun et bevilgningsspørsmål, ble det spøkefullt sagt ettersom utgravningene på Bryggen avdekket stadig eldre lag. Men dypere enn til 1070 nådde man aldri. Konservator Asbjørn
Herteig ledet utgravningene som pågikk 1955-74.
Fotograf: Norvall Skreien

Ved siden av brannene er det utviklingen av strandlinjene som opp gjennom århundrene mest har ført til endringer av det sentrale bybildet, særlig på øst- og sørsiden av Vågen, ved breddene av Lungegårdsvannene og i noen grad langs Puddefjorden. – I høymiddelalderen var det fjerning av ruinene etter de mange og store brannene som skjøv strandlinjen i øst ut i Vågen og dermed endret kaifronten. Denne fjordarmen var opprinnelig mye bredere enn i dag, innpå det dobbelte av de 130 m det nå er mellom Bryggen og Stranden. Fra det som ble Bergenhus, der murverket reiste seg fra knausene langs det som nå er Festningskaien, gikk sjøen i en bue mot øst – etter å ha utskilt en lomme, Veisan (Koengen) – frem til våre dagers Hotel Rosenkrantz, der bredden svingte mot sørvest til en knaus som skjøt ut bak Dramshusen (Bryggen 4). Videre sørover strakte Vågen seg trolig så langt som til St. Jørgens hospital; det ble funnet rester av naust i Tverrgaten (Marken) i 1865. Korskirken ligger til dels på et bekkedelta (Eyrar), mens en djupål – Dybesund – gikk sørover langs en linje fra Holbergstatuen til Norges Banks gamle bygning, slik at Allehelgenskirken (der politikammeret nå ligger) trolig lå ved bredden av Vågen. Bankgaten het tidligere Torvgaten, fordi den førte til det torget som ble flyttet fra Bryggen i 1550-årene, og i 1558 ble det lagt en steinbro over det sumpige strandområdet mellom Domkirken og ruinene av Allehelgenskirken. Det ble den første brukbare landverts forbindelse mellom øst- og vestbredden av Vågen, men tjenlig ble ikke dette sambandet før utfyllingen av Dybesund var fullført 1623.

Også utfyllingene av begge Lungegårdsvannene – særlig det lille – har gitt nye landområder. Sjøen gikk opprinnelig så langt som til den blå steinen på Ole Bulls plass. Eidet mellom Lille Lungegårdsvann og Vågen var med andre ord bare 180 m bredt. Også i øst gikk sjøen høyere, opp mot Marken, og strømmen mellom de to vannene var også bredere og striere. Store Lungegårdsvann strakte seg lengre inn både mot øst og sør enn i våre dager, og i strømløpet ut mot Puddefjorden var det holmer der det stod en mølle som ble drevet av tidevannet. Østbredden av Puddefjorden gikk innerst til det som nå er nedre dam i Nygårdsparken, mens det lengre nord var holmer der Dokkeskjærskaien senere ble bygd.

Vestbredden av Vågen – Stranden – kom til å få en annen utvikling enn Bryggen. Bygningene skjøt ut i Vågen mellom hoper der det var ly for vind og sjø under lossing og lasting, så også fra denne kanten ble Vågen smalnet.

Kartet viser situasjonen etter kommunesammenslåingen 1972, da de fire tidligere omegnskommunene Arna, Fana, Laksevåg og Åsane ble slått sammen med byen. Bergen har nå 10 nabokommuner (regnet fra nordøst – kartets øverste høyre hjørne – og med urviseren): Vaksdal, Samnanger, Os, Austevoll, Sund, Fjell, Askøy, Meland, Lindås og Osterøy.

Kartet viser situasjonen etter kommunesammenslåingen 1972, da de fire tidligere omegnskommunene Arna, Fana, Laksevåg og Åsane ble slått sammen med byen. Bergen har nå 10 nabokommuner (regnet fra nordøst – kartets øverste høyre hjørne – og med urviseren): Vaksdal, Samnanger, Os, Austevoll, Sund, Fjell, Askøy, Meland, Lindås og Osterøy.

Bymessig bebyggelse kom først langs strekningen Holmen–Vågsbunnen og i kvarterene omkring Korskirken. Nikolaikirkeallmenningen ble byens første sentrum. Utbyggingen av Stranden kom senere, i slutten av 1200-tallet var det vedtatt et forbud mot å bygge der, og bare få dispensasjoner ble gitt. Myndighetenes vedtak om å regulere brede allmenninger for å avverge brannfaren i tettbygde strøk møtte motstand, fordi det kostet verdifull byggegrunn og kunne føre til at avstanden til Vågen og kommunikasjonsmulighetene der ble for lang. Men etter brannen 1582 ble Øvre og Nedre Korskirkeallmenningen og det som nå er Torgallmenningen og Vågsallmenningen anlagt, og etter brannen 1623 kom flere nye gateløp, bl.a. det som senere ble Kalmargjerdet, Markens tverrgate og Nedre Korskirkesmau. Dybesund ble gjenfylt 1646, slik at det ble skikkelig forbindelse mellom øst og vest over Torget. Fra 1500-tallet ble Stranden omsider utbygd.

I 1769 hadde Bergen ca. 14 300 innbyggere. I forstedene Møhlenpris, Lungegården og Sandviken bodde ca. 1000 mennesker, men dette var utenfor byens myndighetsområde. Mange sjøgårder, som i Sandviken, ble reist uten kontroll. Også utbyggingen av Nygård i 1860-årene var ukontrollert. Etter at bygrensen var vedtatt utvidet 1876 ble det bygd leiegårder og mindre trehus nordover i Sandviken, og staselige eneboliger øst og sør for Stadsporten. Etter århundreskiftet ble det lagt vekt på bomiljøer med alleer, grøntarealer, lekeplasser og fritidsområder. Dette synet preget den såkalte Sandviksplanen 1911 og Årstadplanen 1919.

Bygrensene var igjen blitt for trange i etterkrigstiden, noe som kom til uttrykk ved utnyttelsen av terrenget i de nye boligfeltene i sør. Fyllingsdalen ble innlemmet for å skaffe tomteareal, og Bergen hadde fått en drabantby, skjønt det hadde for så vidt også forsteder som Møhlenpris en gang vært. Med utvidelsen 1955 sprengte byen den grensen som hadde vært markert av De syv fjell, og etter 1972 har Bergen snarere vært byen mellom fjellene.

Forfatter: Anders Haaland


BYGNINGSHISTORIE

Bryggen og Stranden ble utbygd i løpet av middelalderen. Flere ganger brent ned, og gjenreist.

Bryggen og Stranden ble utbygd i løpet av middelalderen. Flere ganger brent ned, og gjenreist.
Foto fra rundt 1870.
Fotograf: Knud Knudsen.
Arkivet etter Formannskapet, Bergen Byarkiv.

I utenlandske nedtegnelser er Bergen første gang omtalt som by 1135. At Bergen var et regionalt, senere et nasjonalt sentrum for handel og håndverk, kultur og administrasjon, preget byutviklingen. Den ble også farget av at fremmede handelsmenn og håndverkere tok fast opphold. Det kom bl.a. til uttrykk ved at det oppstod en bysenterakse på Nikolaikirkeallmenning, etter kontinentalt mønster: den dominerende steinkirken øverst, vinkjelleren og stevnestuen eller rådstuen mot enden av bakken og torget ut mot Vågen. Lensherren Valkendorf brakte dette forholdet til opphør da han unndro rådstuens og torghandelens funksjoner fra den tyske påvirkningen på midten av 1500-tallet.

Gårdene langs Bryggen fantes der før de tyske kjøpmennene kom til Bergen, og dette området hadde ikke fått utvikle seg tilfeldig. Fra 1100-tallet hadde et utvalg, en slags bygningskommisjon, mandat til bl.a. å godkjenne og føre tilsyn med nye bygninger. Godkjenningen hadde også å gjøre med gårdenes plassering i forhold til gater og kaier, og med opplegget for ildsteder. Dette regulerings- og byplanarbeidet ble etter hvert tillagt byrådet.

Det er uvisst når Bergen fikk sin første bebyggelse. Etter som Mariakirken har bygningselementer fra slutten av 1000-tallet, og dette trolig kan ha vært et monumentalt byggverk, må en slutte at det har bodd en del mennesker i området på denne tiden.

Byggverk av stein var kostbart. Det skyldtes ikke bare materialet, men også avlønningen av de spesielle fagfolk som krevdes til arbeidet. Derfor var stein forbeholdt offentlige bygninger: kirkelige, administrative og militære anlegg. Bebyggelsen for øvrig var lave, mørke, tjærebredde tømmerhus. Da Kristkirken ble forsynt med skifertak i 1308, var dette noe nytt. Til langt ut på 1500-tallet var torvtak tekket med never det vanlige. Reisverkshus eller tilsvarende enkle stavbygninger var de alminneligste hustypene før Svartedauden. Senere kom lafteteknikken til å bli fremherskende. Reisverk- og lafteteknikk ble imidlertid brukt side om side i flere hundre år, skjønt reisverkteknikken utviklet seg, bl.a. ved at sviller ble tatt i bruk som underlag. Langsomt ble også steinkjellere og loft vanlig i bolighus. Et rekonstruert laftehus fra 1200-tallet, kalt «dørhuset», hadde åpne svalganger bygd ut over sidene for å gi større grunnflate enn tomten tilsa.

Branner har i stor grad endre sentrale deler av Bergen. Bybrannen i 1916 la store deler av Bergen sentrum i ruiner. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Reguleringsvesnet, Bergen Byarkiv.

Branner har i stor grad endre sentrale deler av Bergen. Bybrannen i 1916 la store deler av Bergen sentrum i ruiner. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Reguleringsvesnet, Bergen Byarkiv.

Da Stranden ble utbygd fra slutten av middelalderen, fikk kaifronten der en annen karakter enn på motsatt side av Vågen. Den kompakte rekken med sjøhus var bare avbrutt av hoper mellom gårdpartene, som etter hvert ble atskilt av allmenningene. I første halvdel av 1500-tallet var det ingen hus nord for Erkebispegården (ved nåværende Nykirken), men senere i århundret kom det en spredt bebyggelse på kammen av Nordneshalvøyen og fra Nøstet ut mot Nordnespynten. Dette var enkle hus for fiskere og småkårsfolk. De velstående hadde sine boliger nord og sør for Muren. På 1600-tallet ble Stølen og indre Sandviken utbygd. Disse representative privathusene hadde kjeller, to etasjer og gavlark, og takene tekket med rød teglstein, noe som fikk tilreisende striler til å kalle byen Raudurdi. Anlegget av flere allmenninger gjorde byen åpnere. Men bredere gateløp og større avstand mellom gårdene ble motarbeidet, for handelsstanden hadde sterkt behov for tomteland langs Vågen. Taktekking med stein var et offentlig krav som lot seg gjennomføre, å bygge i mur fremfor trevirke var et økonomisk spørsmål som bare de mest velstående byggherrer kunne imøtekomme.

Etter bybrannen i 1702, da 7/8 av bygningene strøk med, var det en serie branner, noe som førte til den største fornyelsesprosessen i byens historie. Husene var nå ikke lenger tjærebredde, men malte, mest i lyse farger og helst hvitmalte. I store trekk holdt byen seg uforandret i sin egenart til 1916-brannen, med unntak av de endringene i byggestilen 1855-brannen førte med seg, med høye murhus i sentrum som kom til å bryte radikalt med strøkene i nabolaget. Etter hver brann gjennom 1700- og 1800-tallet gjorde nye stilpåvirkninger fra sentrale europeiske land seg gjeldende, og medførte at byen fortonte seg som en parade av skiftende tiders smak og stilretninger. Dette forholdet avtegner seg i bygningene som er gjenreist på Gamle Bergen Museum.

Wesselengen ble bygd ut i hurtig tempo fra 1870-tallet av arbeidere og håndverkere.

Wesselengen ble bygd ut i hurtig tempo fra 1870-tallet av arbeidere og håndverkere.
Fotograf: Ukjent.
Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

Mange av disse bygningene er fra byens beste strøk, men de som måtte bygge enklere tok etter. Fra bygdene, mest fra Osterøy, kom strilene med ferdig tilhugget byggetilfang og reiste husene på plasser og allmenninger der kundene kunne kjøpe hva man i dag ville kalle «type»-hus, og få dem flyttet til sin byggegrunn. Denne utviklingen kulminerte omkring 1800, og hadde som utfall at gater eller kvartaler fikk hus oppført i «bergensstilen», som var alt annet enn ensartet. Fra 1814 til 1850-årene inntraff en stillstandsperiode. 1855-brannen ødela 182 hus mellom Torget, Lille Lungegårdsvann og Rådhuset og ryddet ny byggegrunn. Et nytt sentrum kunne reguleres. Atkomsten til Nygårdshøyden eller for så vidt hele Sydneshalvøyen var åpnet, og særlig etter byutvidelsen 1877 kunne nytt byggeland bli tatt i bruk etter nye reguleringsprinsipper og med ny arkitektur. Det ble reist eneboliger for bedrestilte i Parkveien, Villaveien og øverst i Christies gate. Men det var leiegårder av mur, oppført i vekslende stilarter: historisme, klassisisme og – i de første årene av 1900-tallet – jugend som kom til å dominere de nye bystrøkene på Nygård, dels også på Møhlenpris og i de sørligste deler av Sandviken. Annerledes gikk det på Wesselengen og Krohnengen. Disse strøkene ble utbygd i et altfor hurtig tempo i 1870- og 1880-årene. Det var ofte håndverkere, mange av dem innflyttere, som førte opp sine egne trehus og overbefolket området. I dag er det mer velholdt, gatene er bredere og bo-stilen mer åpen enn i smauene nedover mot Stølen.

Byutvidelsen i 1877 åpnet opp for bebyggelse på Nygård. Eneboliger for bedrestilte ble reist i gater som Parkveien.

Byutvidelsen i 1877 åpnet opp for bebyggelse på Nygård. Eneboliger for bedrestilte ble reist i gater som Parkveien.
Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

Bygningsloven av 1899 gjorde det praktisk talt umulig å oppføre hus uten arkitekt. Det måtte søkes om byggetillatelse, vedlagt spesialtegninger og beregninger samt særskilte anmeldelser om fundamentering, bærende konstruksjoner, taktekking og avløp. Brannsikringen medførte restriksjoner som utenfor rene villastrøk innebar mer bruk av murkonstruksjoner. Umiddelbart betydde det nedgang i den private boligreisingen. For å bedre boligforholdene i sin alminnelighet opprettet Bergen et boligråd i 1914. Samme år ble det for første gang gitt bevilgninger til kommunal boligbygging, det såkalte Rotthaugkomplekset. Nye stillinger måtte opprettes innenfor de tekniske etatene, også i reguleringsvesenet.

Den bymessige bebyggelsen av Årstad hadde tatt til i Solheimsviken, i takt med industriutviklingen fra 1850-årene, før sammenslutningen med Bergen 1915. I henhold til utbyggingsklausulen skulle gårdene ha maksimalt tre etasjer. I 1920- og 1930-årene var det stor virksomhet, og mye av utbyggingen skjedde etter boligreisingsprinsipper med småhus i selvbyggerstrøk. Etter den annen verdenskrig gjorde mangelen på ledige byggetomter det nødvendig å oppføre høyblokker. Kommunesammenslutningen 1972 har ført til en vidtfavnende spredning av bolighus. Det er konsentrasjoner av høyblokker i Loddefjord/Vadmyra-området av Laksevåg og i strøket omkring Åsane senter. Mest er det småhus, dels i rekker, dels frittliggende «type»-hus. Det er få eneboliger av det slaget som kan minne om «bergensstilen». Et særtrekk ved en så pass stor by som Bergen er at det ikke kom til å utvikle seg markante øst/vest skillelinjer. Så vel i eldre som i de nye, ytre bydelene er det ikke annet enn glidende overganger, og sjelden uoverkommelige sprang.

BERGENSERE
Bergenser er ingen etnisk klassifikasjon. Så markant tilskuddet av innvandrere var gjennom 500–600 år, er Bergen i mindre grad en enhet enn noe annet norsk samfunn. Knapt noe samfunn i Norge har en så mangfoldig sosialstruktur. Språktonen er det eneste felles multiplum. I perioden 1550–1751 er fødestedet til innpå 7000 av innflyttere kjent. Halvparten var utlendinger. Av dem var halvparten tyskere, firedelen dansker og vel 10 prosent skotter og engelskmenn. Fra Øst-Norge kom 1 prosent. I 1910 var over 40 prosent født andre steder enn i Bergen, et forhold som hadde gjentatt seg ved hver telling etter 1875. Et særtrekk ved innvandrerne har vært trangen til å bli assimilert. Trønderen Johan Nordahl Brun skrev bysangen, og Wilhelm Frimann Koren Christie fra Kristiansund oppfattet seg selv som bergenser og var i sin samtid mer hedret lokalt enn noen annen.

Bergenserne er en samling av alle nasjoner, sa Ludvig Holberg. Skrudd sammen av reservedeler fra andre individer, sa Aksel Sandemose. Ved utskrivningen av sølvskatten 1816, hadde de fem mest velstående handelshus i Bergen utenlandske navn. Norske navn hadde et fåtall av de mindre handelshusene. Etter 1528 gjaldt et kortvarig forbud for utlendinger mot å få borgerskap uten å ha ektet en norsk kvinne. Avkommet var dømt til å bli heterogent, med en livsstil som var under konstant uensartet påvirkning. Holberg skriver at et slektledd etter at han selv var ung i Bergen (på slutten av 1600-tallet), lignet ikke bergenserne seg selv lengre. De enkle og flittige menneskene han hadde kjent, hadde endret sin klesdrakt, søkt «alamodiske assembleer» og latt seg utsette for visse fremmede personer som hadde innført vellyst og utenlandske omgangsformer. Midt på 1800-tallet hevdet Jens Gran at hans foreldregenerasjon ikke ville ha vedkjent seg etterslektens seder og vesen, oppfatninger og klesdrakt. Også språklig var det avvikere. Akkurat dette forholdet stadfester Koren-Wiberg og Peter Jessen noen tiår senere: det var utviklet et «dannet» språk og en dialog til gatebruk. Før hadde det vært ett språk til bruk så vel inne som ute: bergensk.

Det var sosiale klasseskiller som ofte kom til uttrykk i titulaturen, og det var en høy terskel mellom madamen og fruen. Å være frøken eller «mosjø» tilkom ikke hvem som helst. På den annen side hadde barna, særlig guttene, smittene og smauene og allmenningene som oppdragelsesanstalt. Noen deling i øst- og vestkant ble aldri etablert, selv om det var strøk og gater som ble regnet for mer «honnette» enn andre. I buekorpsene eksisterte ingen standsforskjell innenfor de enkelte kompanier, men til langt ut i 1900-tallet var det en viss ulikhet i oppfatningen av de såkalte lørdags- og søndagskorps. Hele tiden og i alle kretser hersket det en merkverdig fellesskapsfølelse som også fanget fremmede lett inn. Det kunne komme av at i denne største – og i europeisk forstand eneste virkelige – by i landet var det på ondt som på godt utviklet en samfunnskultur som i andre, forholdsvis store norske byer ble oppfattet som eksponent for embetsstanden og borgerskapet. Bergen var stor nok, og hadde en jevn nok vekst til å ta vare på og utvikle en kontinuitet i alle former for samfunnsliv. Den kunne ta i mot og tilpasse alle impulser som ustanselig kom utenfra. Den geografiske isolasjon gjaldt overfor landet ellers. Den gjaldt ikke sjøveien, ikke retningen vestover. På den ene side kunne bergenserne ikke bli heimfødinger, på den annen side blomstret nasjonalismen. I festtaler og i bordviser falt kraftpatriotiske uttrykk naturlig. Ja, enda til i Eidsvollsforsamlingen lærte man seg hurtig å «skåle på bergensk». I nasjonal sammenheng blir det bergenske lynnet – om noe så spesielt kan sies å eksistere – undertiden oppfattet som en egenart, ofte med negativt fortegn. Og på tross av de påvirkningene som åpningen av Bergensbanen, opprettelsen av Norsk Rikskringkasting og flyplassen på Flesland har tæret på dette lynnet, later den lokale identitet til å være nokså slitesterk i et samfunn som – blir det hevdet – utgjør den eneste by befolkning i Norge. At de menneskene som kom til å bli født inn og vokse opp i dette miljøet måtte bli påvirket av de historiske omstendigheter, er ingen provinsiell erkjennelse. Et velprøvd arab. munnhell vil ha det til at en by der det har bodd mennesker i mer enn tusen år tilfører innbyggerne sine merkverdigheter som har samlet seg opp i tidligere tider. Og mot den bakgrunn er et utsagn av Bernt Anker – doyen i en den østnorske plankeadel ved inngangen til 1800-tallet – til en britisk reisebokforfatter treffende: – «Bergen er mindre kjent i Christiania enn London og Paris. I virkeligheten betrakter vi nesten ikke byen som en del av vårt land eller som bebodd av nordmenn.» – Karakteristika som synes å overleve sekler.

NOEN HOVEDTREKK I BYUTVIKLINGEN 1994–2008 (Anders Haaland)
Norge har de siste femten årene hatt en økonomisk vekst som har vært sterkere enn i de fleste vestlige land, med den følge at både folketall og levestandard har økt sterkt. Bergen har i årene etter 1994 fått del i denne veksten, naturlig nok med den sentrale plassering i en vestlandsregion som spiller sentrale roller i utvinningen av Nordsjøens olje- og gassressurser, i landets største maritime klynge, i dynamiske fiskeri- og havbruksnæringer og i et stort, eksportrettet reiseliv. Ekspansjonen har skjedd i forlengelse av den vekstprosessen som foregikk i hele etterkrigstiden: Innbyggertallet i Bergen kommune ble doblet i perioden 1946–1994 (tabellen s. 19), mens landets folketall økte med snaue 40 %; det alt vesentlige av folketilveksten har de siste hundre år skjedd i byer og tettsteder. Urbaniseringsprosessen har vært et hovedtrekk ved samfunnsutviklingen i hele denne perioden, i Norge som ute i verden. Men byveksten har i viktige henseender antatt nye former. Det fremgår bl.a. av det forhold at folketallet i Bergen kommune de siste 15 årene bare økte med 13 %, mot 10 % for Riket. Forklaringen ligger i det forhold at bysamfunnet for lengst har sprengt de rommelige grenser som ble trukket i 1972.

Endringer har det vært minst av i bykjernen, ikke overraskende siden den rommer store strøk med verneverdig historisk bebyggelse; Bergenhus, Bryggen og Vågsbunnen med en utløper sørover til Domkirken og St. Jørgens hospital. Den gamle trehusbebyggelsen langs Fjellsiden, på Nøstet og deler av Nordnes kommer i samme klasse. Dessuten fikk Bergen særlig etter bybran- nen i 1916 et stramt, storskala og vakkert forretningssentrum, som gjennom sin helhetlige monumentalitet har virket konserverende. Den gjenreisning som ble foretatt etter rivingen av Bryggens indre halvdel (1899), i andre brannstrøk på Strandsiden (1901, 1925) og i de krigsødelagte strøk i Dreggen, på Nordnes og på Engen (1940, 1944), føyer til 1916-strukturen andre partier av helstøpt murbebyggelse i samme målestokk. Den sammenhengende linje av smale natursteinskaier som i første halvdel av 1900-tallet ble bygd mellom Bontelabo og Murallmenningen, med utstikkere ved de tre allmenningene lenger nord, tilfører bybildet ekstra stramhet. Denne kailinjen fikk en utvidelse i 1999 med Fiskerihavnen på Bontelabo, med en heldig påbygging og oppstramming av den gamle betongkolossen til Bergen Fiskeindustri.

Det var heldig for den historiske bykjernen at Havnevesenet alt i 1918 så seg råd til å påbegynne den store godskaien i vestre basseng, Dokkeskjærskaien. Den ble tatt i bruk før krigen, men sto ferdig først i 1965. I det meste av de førti påfølgende årene har det skjedd videre utbygging av denne arealkrevende godsterminalen; Møhlenpriskaien og Frieleskaien i sør, og Jektevikens Containerterminal i nord. Den siste store utvidelsen, Jektevikens utstikker, som forbinder containerterminalen med Nøstet, sto ferdig med nytt terminalbygg for Hurtigruten i 2005. Dette representerer sluttføringen av det ambisiøse planverket for et sammenhengende kaianlegg for gods- og oversjøisk trafikk i vestre havn som ble konsipert i 1903. Det er planlagt enda en utvidelse av utstikkeren mot nord, parallelt med Nordneshalvøya. Det som var en fordel for strøkene rundt Vågen, ble til ulempe for beboerne ved Puddefjorden, som har fått en stadig større og døgnåpen containerterminal med lastebilterminal som nærmeste nabo.

De siste årene har planleggerne begynt å se for seg en utflytting av stykkgodshavnen til mer rommelige og havnære lokaliteter innen 2020. En integrert terminal for båt, bil og jernbane er ønskemålet, og nærhet til lufthavnen ansees som en fordel. Mongstad, Ågotnes og Flesland er de hyppigst nevnte lokaliseringssteder. Den påbegynte utbygging av en ny storhavn for Nord-Jæren i Risavika har skjerpet konkurransen mellom Bergen og Stavanger om posisjonen som fremtidig landsdelshavn. Spørsmålet om godshavnens utflytting berøres også av den fremtidige plassering av jernbanens godsterminal. Det har vært på tale med utflytting til Arnadalen for å frigjøre det verdifulle arealet ved Store Lungegårdsvann for sentrumsutvikling.

I de gamle sekundærhavnene Sandviksbukten og Vestre Damsgårdssund var strandlinjen gjennom det meste av 1900-tallet dominert av privat næringsbebyggelse, i Sandviken primært bedrifter rettet mot eksportpakking og bearbeiding av fiskeprodukter (tørrfisk, klippfisk, sild og tran), mens virksomheten ved Damsgårdssundet var preget av maritim industri som verft, motorfabrikker, produsenter av skipsutstyr og skipsmaling, bunkersanlegg m.m. Gjennomgripende rasjonalisering og nedbygging av mangfoldet i disse næringsgruppene har tømt de gamle bygningene for sitt opprinnelige innhold. Begge steder pågår det en sanering og omdanning av sjøfrontens bygningsmasse til moderne bolig og kontorkomplekser. Prosessen er kommet lengst i Sandviken med realiserte prosjekter som Skuten, Maaseskjæret, Sandviken Brygge, Kyrresborg, og Jægersminde i Breiviken. En rekke andre prosjekter er under forberedelse: Slaktehustomten, høyhus mellom Strandens grend og Storemøllen, Hui-tomten i Storemøllen, Nyhavn med flere. Prosessen har vært konfliktfylt da lokale verneinteresser hevder at flere av prosjektene overdøver restene av den unike, førindustrielle sjørettede nærings- og boligbebyggelsen i bydelen. Byrådet forbereder kulturmiljøfredning av hele Sandviksbuktens sjølinje.

BOB’s boligprosjekt ved indre Damsgårdssund undersgtreker en annen utviklingslinje. Det moderne bygningsmiljøet med innslag av høyhus på Nygårdstangen er under utvidelse i bredden: Statens hus og den nye brannstasjonen er på plass, et badeland er planlagt ved vannets nordre bredd, Kunsthøyskolen skal få et praktbygg ved Møllendal og Studentsamskipnaden reiser studentboliger på Grønneviksøren. På motsatt side, mot vest, er Høyteknologisenteret kraftig utvidet og har fått følge av Vitensenteret. Inne i Solheimsviken fortsetter Rieber Eieindom foredlingen av BMV Solheimsvikens gamle verftsområde til næringspark. På Krohnstad skal Høyskolen i Bergen få sitt store bygningskompleks på tomten til det gamle jernbaneverkstedet, det foreligger planer om ny bruk av Krohnsminde idrettsplass, og for revitalisering av Danmarksplass. Til sammen innebærer dette en forskyvning av den sammenhengende sentrumsbebyggelsen mot sør. I løpet av et tiår eller to vil bykjernen omslutte Store Lungegårdsvann, mens ’sentrumsgrensen’ lenge kan sies å ha vært markert av Strømgaten. Bybanen vil med sin trasé fra Rådhuset til Nesttun styrke denne bevegelsen.

Også i den større målestokk kan det spores en fortsatt forskyving av både bolig- og næringsbebyggelse mot sør. Det kommer stadig nye store næringsbygg i Kokstad-/Sandsli-området, her nevnes Telenors administrasjonsbygg, fellesbygget til Aker Solutions med 700 arbeidsplasser og det nye flyplasshotellet. Avinor har avsatt penger til opprustning av terminalbygget på Flesland, og det arbeides med planer for en rullebane nummer to. Ytrebygda har i en årrekke vært bydelen med den største tilvekst av nye boliger. Selv om det også stadig foregår boligbygging i Åsane og kommer nye tilskudd til det store næringsområdet på Åsanemyrene, kan man tale om en gradvis tyngdeforskyving i bysamfunnet mot sør, fra det gamle handelssentrum rundt skipshavnen til den nye tids næringsliv ved den raskt voksende lufthavnen. Byens sentrale møtested er ikke lenger Torvalmenningen og ruteskipenes kaier rundt Vågen, men avgangshallen på Flesland.

Med fullføring av broforbindelsene til Askøy, Lindås/Meland og Osterøy i 1890-årene fikk Bergen endelig et ’normalt’ forhold til sitt næromland, mens Bjørnefjorden/Langenuen, Hardangerfjorden og Sognefjorden fremdeles setter grenser for et effektivt landverts samkvem med det tradisjonelle videre omland. De siste 20 års kraftige folketilvekst i Os, Fjell og Askøy har sammenheng med at de inngår i samme arbeidsmarked som Bergen. Det samme gjelder deler av Sund, Øygarden, Meland og Lindås. Perspektivet understøttes at det geografiske området til Bergen og Omland Havnevesen fanger opp de store olje- og gassrelaterte installasjonene på Ågotnes, Sture, Kollsnes og Mongstad. Legger vi folketallet i de fire førstnevnte kommunene til Bergens, får vi et samlet tall på 315 000. Med bidrag fra de tre andre havner vi over 320 000.

Før de mange kommunesammenslåinger og byutvidelser i 1960-årene strakk i de fleste store og mellomstore byer tettbebyggelsen seg utover bykommunens grenser. Etter utvidelsene ble det gjerne omvendt. Av Bergen kommunes 235 000 innbyggere i 2001 var det således bare 203 000 som bodde i tettstedet Bergen, mens vi altså har antydet et tall for det ’organiske’ bysamfunnet på over 320 000 i dag, eller nesten 70 % av alle innbyggere i Hordaland. (I 1815 var andelen 20 %.) Med de stadig bedre kommunikasjoner er det tettstedsbegrepet som ble utviklet i 1960, før massebilismen, blitt et ufullkomment mål for den urbane konsentrasjonsprosessen. Begreper som ”pendlingsregion”, ”byregion”, ”spredt” og ”skjult urbanisering” har vært tatt i bruk. Virkelig tettbebyggelse (maksimalt 50 meter mellom husene) er ikke lenger et nødvendig kriterium for urban bosetting, grensen mellom by og ikke-by er i ferd med å viskes ut, også fordi primærnæringenes sysselsettingsandel i de fleste store byregionene er blitt ubetydelig.

Av de to store byregionene på Vestlandet er Bergen fremdeles størst, med mer enn 300 000 innbyggere, mot 241 000 i Stavanger/Sandnes i 2001 – de to sistnevnte byer ble definert som sammenvokst fra 1999. Den byregionen omfattet da 7 andre omlandskommuner på Nord-Jæren og Ryfylkeøyene. Den sammenhengende tettbebyggelse begrenset seg imidlertid til 143 000, som holdt til å passere Trondheims, men som altså ennå var en god del mindre enn Bergens (203 000).

Én definisjon av pendlingsomland eller arbeidsregion omfatter alle kommuner med kommunesentra innenfor 45 minutters kjøreavstand fra byen. (O. Bukve m.fl. 2006) Den gir som resultat at storbyregionen Bergen i tillegg til de ovenfor nevnte 7 kommuner omfattet Radøy, Austrheim, Modalen, Vaksdal, Samnanger og Fusa. Samlet folketall i denne konstruksjonen er i 2008 358 600. Arbeidsregionen har vokst kraftig siden 1960: Da var bare Fjell og Askøy med, i tillegg til det som ble Stor-Bergen i 1972. Bukve har påvist at det alt vesentlige av sysselsettingsveksten på Vestlandet skjer i de to storbyregionene og i seks såkalte ”småbyregioner”: Haugesund, Stord, Førde, Ålesund, Molde og Kristiansund. Han integrerer de to storbyregionene og de to mellomliggende småbyregionene i et ”storbybelte”, ”eit overlappande band” mellom Sandnes i sør og Bergen/Nordhordland i nord, med tyngdepunktet i ytre og midtre strøk. Her bor mer enn 700 000 av de 1 230 000 vestlendingene, og her finnes nesten 2/3 av alle landsdelens arbeidsplasser. Det tilsvarende småbybeltet i Ørsta/Volda–Kristiansund hadde bare ¼ av folketallet til beltet i sør. Mellom og bak disse to beltene lå ”bygde- Vestlandet”, ”det eigentlige fjord-Vestlandet, prega av sjø, fjord og fjell”, og av økonomisk stagnasjon.

Selv om Bergen ennå er kjernen i en markant mer folkerik byregion enn Stavanger/Sandnes, er den siste blitt så stor, og har et så høyt veksttempo, at Bergen ikke lenger kan påberope seg en ubestridt posisjon som landsdelssentrum. Innflytelsen er svekket i Sunnhordland, og både Trondheim og Oslo gjør seg gjeldende som viktigste tjenestesentrum flere steder i landsdelens ytterkanter. På den annen side kan utbygging av kyststamveien i fremtiden involvere enda flere kystkommuner i byregionene i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Det vil også styrke båndeffekten mellom byregionene, og dermed verdien av Bergens sentrale plassering i landsdelen.

Urbaniseringsgraden er stor i Hordaland og Rogaland (henholdsvis 81 % og 71 %), et positivt vilkår for fortsatt økonomisk vekst. Samtidig har det vært ytret bekymring fordi næringslivet her vest i så stor grad har vært, og fremdeles er, rettet mot primær verdiskaping i petroleumssektoren, skipsfart med verftsindustri, fiske/havbruk og kraftkrevende storindustri, alt sammen sterkt konjunktur- og konkurranseutsatte virksomheter. I det postindustrielle samfunnet anses det beste potensialet for økonomisk vekst å ligge i bedriftsrettet tjenesteyting. Her ligger de to store byregionene bare på landsgjennomsnittet, mens resten av landsdelen ligger klart under. Fremtiden vil vise om det lykkes å opprettholde et stort nok ressursbasert og eksportorientert næringsliv på Vestlandet for fortsatt kraftig byvekst. Det vil helt sikkert kreve fortsatt evne til teknisk og økonomisk omstilling.

Forfatter: Anders Haaland

ØKONOMI OG NÆRINGSLIV

Jordbrukshistorie
For godt og vel 10 000 år siden stod sjøen 56 m høyere i Bergen enn i dag. Grusterrassen ved Årstad var strandbelte, derfor vet vi det så nøyaktig. Mellom Ulriken og Løvstakken var det et sund, likesom «Løvstakken–Damsgårdsfjelløyen» også var skilt fra «Lyderhornøyen» ved et sund fra Gravdal til Loddefjord.

En av jordstyrenes viktigeste oppgaver var å videreformidle penger til å fremme landbruket lokalt. Søknad om tilskudd, 1919. Arkivet etter Jordstyret i Haus/Arna kommune, Bergen Byarkiv.

En av jordstyrenes viktigeste oppgaver var å videreformidle penger til å fremme landbruket lokalt. Søknad om tilskudd, 1919. Arkivet etter Jordstyret i Haus/Arna kommune, Bergen Byarkiv.

Senere grodde vegetasjonen langsomt til, men grotilfanget var ulikt og vekstmulighetene i bergensområdet varierer mye. Skifer og kalk – de «bløte» bergartene som gir god jord – ble tatt av isen, som skapte den indre av det geologene kaller Bergensbuene. Den går fra Dolviken til Nordnes; den ytre går langs Samnangerfjorden, over Trengereid og inn tvers over Osterøy fra Bruvik til Fotlandsvågen. De beste jordbruksstrøkene i området finnes i søkkene mellom disse buene. I dalene var den nyttbare jorden tatt i bruk for bondenæringen utover på 1100-tallet. Fra Os, Fana, Arna og Lindås kom de daglige matforsyningene til Bergen i små porsjoner. I fjellene var det mest myr og torv, men som beiteland og takmark for både byfolk og bønder spilte slike utmarksområder stor rolle nesten helt til 1900-tallet.

De eldste spor av jordbruk på vestkysten er ca. 5000 år gamle, mens de første faste bosetninger går 2500 år tilbake. Før jorddyrkingen tok til, levde våre forfedre i huler og under hellere. I Bergen er Ruskeneshelleren ved Grimstadfjorden mest kjent, men Skipshelleren ved Bolstadfjorden i Vaksdal kommune var større og hadde rikere tilfang, med 175 000 ulike funn av dyreknokler og beinsplinter. I bergensområdet er det gjort ett og annet funn av redskaper og jaktvåpen fra denne tiden, bl.a. Damsgårdsøksen, en profesjonelt forarbeidet, tykknakket flintøks, trolig importert fra Jylland.

Overgangen fra jeger- og fangststadiet til jordbrukerstadiet må ha vært glidende, etter som det under Ruskeneshelleren også ble funnet avtrykk av byggkorn i keramikkrester. De er datert til noe under 2000 år før vår tidsregning. Oppdyrkingen av de enkelte områdene artet seg forskjellig i henhold til mulighetene. Laksevåg var lenge sett på som et utmarksområde. Det er påvist flere fine hellerboplasser. En av dem er Bjørndalshelleren øst for Vestkanten (Loddefjord Torg), der det var fiske i pollen nedenfor og trekk av hjort over platået. Helleren på Hilleren, ved den fiskerike Vatlestraumen, er en eldre boplass; den 100 m lange og 20–30 m brede Ramsvikhelleren på Drotningsvikplatået har også ligget sentralt når det gjaldt matforsyning. Heller ikke i sagatiden var denne trakten særlig tett befolket. Det viser historien om at da Håkon Adelsteinsfostre etter slaget på Fitjar ble brakt døende i land ved Håkonshella, og to mann ble sendt til Alrekstad for å melde fra, så gikk de seg vill i eikeskogen underveis.

Utbyggingen av Åsane har redusert jordbruksarealet. Foto av myrene ved enden av Langavatnet fra rundt 1960.  Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

Utbyggingen av Åsane har redusert jordbruksarealet. Foto av myrene ved enden av Langavatnet fra rundt 1960. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

I Åsane er det gjort gravfunn både fra eldre og yngre jernalder; bautaen fra Vollafjæren i Eidsvåg er fra eldre jernalder. Området mellom Eidsvåg og Jordalen må ha vært mest ettertraktet i jordbrukssammenheng. Her finnes gravrøyser og -hauger som ennå ikke er undersøkt. Men det er få spor av fast bosetning fra de tidligste tider, og lite tyder på at det har vært større gårdsbruk navnsatt i tidlig middelalder, av typen med endelser som -vin, -heim, -land, -stad og -setr. Eid, som har gitt navn til Eidsvåg, må ha vært en storgård. Den omfattet Selvik og Jordal og strandlinjen til Danmarksneset med brukene Åstveit og Tertnes. De største og beste eiendommene på disse kanter var krongods, eller tilhørte Allehelgenskirken og klostrene Munkeliv og Nonneseter.

Det eneste funn som er gjort i Norge av dyre- og planterester fra mellomistiden (for 130 000 til 115 000 år siden), skriver seg fra Langegården på Fjøsanger. Pollen fra trær, gress og urter viser at det må ha vært varmere i dette området på den tiden. Men Fanabygdene er fremdeles regnet for godt jordbruksland, særlig langs Bergensdalen til Nordåsvatnet og sørvestover til Grimstad; her er det kambro-siluriske bergarter av lagdelt, skifrig karakter. I likhet med Laksevåg er derimot Fyllingsdalen, med granitt og harde, sure gneisholdige bergarter, lite jordbruksvennlig. Forholdene er bedre på vestsiden av Kalandsvatnet, mellom Hatlestad og Hamre er bergartene skifrige og forvitrer lettere. Lettdyrket jord er det på begge sider av Fanafjorden. Det skyldes at morenen ikke er så tettpakket. Avsetningene av løsmasser fra istiden og følgende periode gir i det hele Fana bedre forutsetninger enn for eksempel Laksevåg og Åsane, og lettere jordbruksvilkår enn de fleste områdene i fylket. At Fana fremtrer som en god jordbruksbygd, særlig i de siste par hundre år, henger også sammen med at myrflatene som må ha karakterisert landskapet før 1800, er blitt systematisk kultivert. Bygdenavnet Fana kan være avledet av norrønt fen, myr eller myrområde, og der det i 1775 var stein på stein og myr ved myr, var det etter sogneprest Niels Hertzbergs utsagn en mannsalder senere et frodig jordbrukslandskap, skapt av drenering og jordforbedringsarbeid. Fana ble på den tid ofte kalt for «Bergens Amager».

Det er gjort en del funn fra steinalderen i Fana, men nesten ingen fra bronsealderen, skjønt verken pollenanalyser eller tallet på gravhauger skulle tyde på en nedgangsperiode. Pollenanalyser fra myrområder i Milde tyder på korndyrking i eldre jernalder, og skulle kunne forklares med at vi her har å gjøre med grøfting, i så fall det eldste tegn på en slik dyrkingsmetode i Norge. Viktigste kornsort var havre, som ved siden av sild var det folk i Hordaland stort sett livnærte seg av gjennom århundrene.

Fana hadde mye godt jordbruksland, som f.eks. området rund Kalandsvannet. Foto fra 1950-tallet.

Fana hadde mye godt jordbruksland, som f.eks. området rund Kalandsvannet. Foto fra 1950-tallet.
Fotograf: Ukjent.
Arkivet etter Reguleringsvesnet, Bergen Byarkiv.

Navnsettingen på gårdene i Fana viser at en del skriver seg fra før 800-tallet. Det finnes 18 med endelsen -land, 3 (eller 4) som ender på -stad, og 1 navn som er dannet av -vin. På 1300-tallet var det 120 bruk i distriktet. I senmiddelalderen tilhørte praktisk talt all jord kirkelige institusjoner: Munkeliv, Nonneseter og Lysekloster satt til sammen med over halvparten av eiendommene i distriktet. Nonneseter-godset tilfalt Lunge-slekten, ellers ble resten etter reformasjonen krongods eller prestegods. På 1600-tallet ble krongodset pantsatt til embetsmenn og borgere i Bergen. Lyseklostergodset omfattet 23 gårder i Fana 1661, de fleste lå i Vassherred ved Kalandsvatnet. I 1665 var det bare én av fanabøndene som eide noe av den jorden han dyrket, de øvrige var leilendinger, og dette forholdet varte til slutten av 1800-tallet. Byborgerne bygde seg lyststeder på sine landeiendommer, men flere av dem var interessert i mer enn alleer og prydhager. De gikk også foran med nye jordbruksmetoder. Ikke alle eksperimentene var vellykket. Bondeselveie ble mer vanlig etter at byborgernes landbruksinteresser avtok og lystgårdene ble oppgitt, men særlig etter at den siste eier av Lyseklostergodset, Henrik Henriksen Formann, døde i 1871.

Vilkårene for jordbruket i Arna, for eksempel i Langedalen, var blant de beste i Bergens omland. Men når det gjaldt å avsette produktene sine i byen var de verre stilt, siden den eneste fremkommelige veien gikk over Ulriken gjennom Borgeskaret, og sjøverts trafikk var langdryg, ofte hindret av kontrari værforhold. Handelen med byen spilte stor rolle i bygdene omkring, særlig gjaldt det melkeforsyningen, som gav nødvendige kontanter. Melkeproduksjon var derfor ansett som viktig, og antallet melkekyr gav en gård status. Den utbredte teigblandingen virket hemmende på utviklingen av akerdyrkingen, og det gikk sent å ordne opp i disse forholdene. I Fana ble den første prosessen gjennomført 1823, og den siste større utskiftingen av innmark ble avsluttet 1930. I Åsane er denne oppgaven ennå ikke fullført. Av korn og poteter ble det sjelden produsert mer enn bøndene trengte selv. Eng og beitemark var deres viktigste ressurs.

Jordbruksarealet i Bergens kjerneområde var i gammel tid delt mellom de to storgårdene Alrekstad og Bjorgvin (senere Bergvin). Alrekstad lå i sør, med de vide terrasseflatene omkring Møllendalselven og sørøstre bukten av Alrekstadvågen (Store Lungegårdsvann). Bjorgvins jord strakte seg fra Ladegården nordover mot Sandviken. Ellers var klostrene store jordeiere i middelalderen. Dominikanerklosteret på Bontelabo eide mye jord i Sandviken. Nonneseter drev gårdsbruk i Marken og sørover til Alrekstadvågen. Jonsklosteret satt med det området som nå kalles Engen, og til Munkeliv hørte Nordnes og Nøstet. I tillegg hadde de alle eiendommer i bygdene omkring.

Jordbruksland legges ut til boligfelt i Fyllingsdalen på 1960-tallet. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

Jordbruksland legges ut til boligfelt i Fyllingsdalen på 1960-tallet. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Reguleringsvesenet, Bergen Byarkiv.

Byen var avhengig av kornimport, men kunne også selv eksportere enkelte landbruksprodukter, bl.a. storfehuder, smør og talg, dessuten trevirke, tjære, bek, hasselnøtter, harpiks og fargemose. Etter klostrenes forfall tok byens borgere over de åpne markene til jordbruksformål. Fransiskanernes hage ved Domkirken ble holdt i hevd og videreført av biskop Gjeble Pederssøn, apotekerne fortsatte munkenes urtedyrking fra Klosteret og ned mot Lille Lungegårdsvann. At husdyr beitet på torvtakene er det nærliggende å tro, mens iallfall griser vandret omkring i byens gater til utover på 1800-tallet.

I krisetider viste det seg hvor sårbar både by- og landhusholdningene var. Under nødsårene 1807–14 fikk stansen av kornforsyningene dramatiske konsekvenser, selv om fisketilførslene i noen grad avbøtet matmangelen. Kornet frøs på åkrene i 1812, og i 1813 var kornmangelen på bygdene så prekær at bøndene strømmet til byen. Året etter var det opptøyer ved Rådstuen i protest mot kornprisene. Militære måtte tilkalles for å opprette ro, men kornprisene ble senket.

Hagebruk ble det drevet i byen fra middelalderen av. I hanseatertiden krevde tyskerne tilskudd av grønnsaker, og på østsiden av Bryggen lå kålhager som i flere århundrer ble dyrket av geseller eller gartnere. I frukthagene ble det dyrket epler, pærer og plommer. Også sydfrukter ble forsøkt dyrket med mindre hell. Fra Domkirken og innover i Marken skal det ha vært 16 urtegårder, et område av Dreggsallmenning var lagt ut til lysthager for nabolaget, og flere av bygårdene hadde bakhager.

Sansen for hagebruk har alltid vært levende i Bergen, og utbredelsen av grønne områder har vært omfattet med interesse og glede. Det var i den ånd Bergens Skog- og Treplantningsselskap ble stiftet 1868, Nygårdsparken og Nordnesparken anlagt og Det Norske Arboret åpnet 1974.
Bergen er Hordalands 4. største jordbrukskommune. Som følge av strukturendringer og byekspansjonen i de tidligere omlandskommunene, minket jordbruksarealet kraftig i 20-årsperioden 1969–89. Sysselsettingen i Bergens jordbruk ligger på nærmere 600 årsverk. Dersom en setter en nedre grense på 0,1 årsverk i produksjonsaktivitet for å regne en jordeiendom som et gårdsbruk i drift, har kommunen nå (1994) 158 gårdsbruk (Arna 30, Fana 88, Laksevåg 6, Åsane 34). Knapt 37 km2 jordbruksareal er drivverdig, hvorav 19 km2 er fulldyrket. Ut fra jordbunn og klimaforhold regnes gressproduksjon og husdyrhold som de naturlige driftsformer, men deler av Arna, Fana og Åsane har årssikker produksjon av krevende vekster som grønnsaker. En overordnet grøntplan for Bergen, som redegjør for landbruks-, natur- og friluftsområde ble utarbeidet og fremlagt 1992.

Handel og industri (Anders Bjarne Fossen / Anders Haaland)

Fra kaupang til handelsstad – 1070–1500
Det lille strandstedet på østsiden av Vågen, som Olav Kyrre gav bystatus i 1070, utviklet seg på 1100-tallet til å bli en oppsamlings- og opplagsplass for utførsel av varer fra et stort omland som til gjengjeld fikk importvarer tilbake fra byen. Handelen dannet grunnlaget for Bergen og gav byen en særstilling i Norge og Norden fra begynnelsen av 1100-tallet; fjernhandelen – handelen med utlandet og fjerne norrøne bosettingsområder som Nord-Norge og øyene vest i havet – var det viktigste elementet i dette varebyttet.

Fra midten av 1300-tallet styrte Bryggen eller Kontoret (Det tyske Kontor)Nordlandshandelen.

Fra midten av 1300-tallet styrte Bryggen eller Kontoret (Det tyske Kontor)Nordlandshandelen.
Fotograf: Øyvind H. Berger.
Fotoregistrering av Bergen, Bergen Byarkiv.

Et viktig utgangspunkt for utviklingen av Bergen som handelsby var dens funksjon som oppebørselssentrum for konge, kirke og private jordherrer. Alle fikk de sine inntekter i varer, og fra vide områder ble disse ført til Bergen. Ut gjennom høymiddelalderen økte disse varetilførslene sterkt gjennom stigningen i kongens og kirkens skatteinntekter og veksten i kirkelig og privat godseiendom rundt om på bygdene.

Skulle Bergen bli et viktig knutepunkt i utenrikshandelen måtte også kjøpmenn, fiskere, bønder og håndverkere føre varer dit med sikte på salg. Ikke minst gjaldt det fiskevare, der Bergen gjennom 1100-tallet hadde en skarp konkurrent i Nidaros. Først fra rundt 1250 var den bergenske lederstillingen uomtvistelig. Dels skyldtes det at Håkon Håkonsson gjorde byen til rikets hovedstad og førte en vestorientert politikk som knyttet øysamfunnene i vest til Bergen. Viktigere var likevel Bergens strategiske beliggenhet som knutepunkt mellom norrøne produksjonsområder og nordeuropeiske markeder.

Eksportvaren fremfor noen var hele tiden den nordnorske tørrfisken, men utførselen omfattet også andre fiskesorter og sild, foruten en del husdyrprodukter, pelsvarer og fra 1200-tallet litt trelast. Mottagere var lenge østengelske byer som King’s Lynn, Boston og Hull. De betalte med kornvarer, i første rekke hvete, som var Bergens viktigste importvare. Andre viktige handelspartnere var vestlige hansabyer som Hamburg, Bremen, Kampen og Deventer. Fra begynnelsen av 1200-tallet vokste også kontakten med tyske østersjøbyer, og fra rundt 1250 var denne kontakten i rivende utvikling. Ikke bare Lübeck, men også Rostock, Wismar og Stralsund fikk varige forbindelser med Bergen. Lübeck ble den store mottageren av Bergens fiskeeksport, og baltisk rug erstattet etter hvert engelsk hvete som importvare.

Bergens hegemoni i utenrikshandelen ble ytterligere styrket ved kongenes økonomiske politikk. 1294 fikk de tyske kjøpmenn forbud mot å føre sine varer lenger nord enn til Bergen, og rundt 1310 ble forbudet utvidet til å gjelde alle utlendinger. – I varebyttet med utlandet hadde engelske kjøpmenn lenge en dominerende posisjon, men også norske eksportører hadde skip som deltok i handelen, i første rekke kronen selv, kirkelige institusjoner og verdslige stormenn. På 1200-tallet utviklet det seg dessuten en bergensk kjøpmannsstand – norske handelsmenn, skippere og sjøfolk som levde av handel og skipsfart.

Selve symbolet på Hansaen i Bergen, Det norske kontors våpen (den kronede tørrfisk og halve Lübecks dobbeltørn), pryder fasaden av Kjøpmannsgården.

Selve symbolet på Hansaen i Bergen, Det norske kontors våpen (den kronede tørrfisk og halve Lübecks dobbeltørn), pryder fasaden av Kjøpmannsgården.
Fotograf: Åsta Vadset, Bergen byarkiv.

Selv om engelske kjøpmenn fortsatte å seile på Norge gjennom hele middelalderen, var det etter hvert tyskerne som gjorde seg mest gjeldende. Av sentral betydning for denne utviklingen var en freds- og handelstraktat mellom kong Håkon Håkonsson og Lübeck i 1250. Omkring et tiår senere omtaler kildene at tyskere begynte å oppholde seg i byen vinteren igjennom (vintersittere). I siste del av 1200-tallet sikret tyskerne seg en rekke handelsretter, med privilegiene til de østlige (vendiske) hansastedene i 1294 som et høydepunkt. Omkring 1350 hadde de vendiske byene nærmest full kontroll med Bergens utenrikshandel, delvis som følge av sin utmerkede organisasjon, overlegne kapital og sterke militærmakt, som lå som en trussel bak alle forhandlinger med norske myndigheter. Bergens egen handelsstand måtte nøye seg med en andel i innenrikshandelen og småhandelen i byen. Rundt 1360 ble Det tyske Kontor på Bryggen en realitet, en institusjon som skulle spille en sentral rolle i byens handelsliv i nesten 400 år.

Kontoret, som var en filial under hansastedene med Lübeck i spissen, fungerte som en by innen byen, selv om den aldri ble uttrykkelig anerkjent fra norsk side. Minst 900 tyskere, ja kanskje nærmere det dobbelte, hadde sitt tilhold der mot slutten av middelalderen, og det i en by som hadde 7000 innbyggere sist på 1400-tallet. Og ikke nok med det, snart fikk tyske håndverkere langs Øvregaten og i Vågsbunnen nærmest fullstendig kontroll med håndverksnæringen i byen, sterke som de var tallmessig og i kraft av sin overlegne laugsorganisasjon. Frem til omkring år 1500 må vi bare erkjenne at Bergens næringsliv i stor grad ble kontrollert av hanseater og tyske håndverkere.

Næringslivet i vekst – 1500–1660
Reformasjonen i 1536 var på mange måter et skille i norsk historie. Ved å bryte forbindelsen med Roma og beslaglegge kirkens og klostrenes store godser og skatter sikret kongen seg enorme økonomiske gevinster -midler som gjorde det lettere for ham å sikre seg den militære og politiske kontroll over de to rikene. Skulle staten vokse seg sterk, måtte det legges et økonomisk fundament. Det kunne bare skje gjennom å videreutvikle næringslivet og sørge for at overskuddet at dette ikke gikk i lommene på utenlandske menn, men ble værende i rikene. Men da måtte det skapes en hjemlig stand av kjøpmenn, håndverkere og skippere; et norsk borgerskap. Ikke så å forstå at dette borgerskapet bare skulle bestå av innfødte menn. For kongen var fødestedet uinteressant; det som betydde noe var at vedkommende løste borgerskap i en by, slo seg ned der og betalte skatt til by og konge. Utlendinger var velkomne som borgere – og de kom, ikke minst til Bergen. Byen ble sett på som innfallsporten til Norge, og Norge som et mulighetenes land, rikt på fisk, skog og mineraler. Med utlendingene kom kapital, handelserfaring og markedsforbindelser ute i Europa. Siste del av 1500-tallet og videre opp til midten av 1600-tallet er borgerskapets etableringsfase i Bergen – og snart også i andre norske byer. I Bergen kom dette borgerskapet til å inneholde et meget stort antall tyskfødte menn, men også mange fra Danmark, Holland, England og Skottland. Mellom 1568 og 1660 løste minst 5200 menn borgerskap i byen. Av disse var 54 prosent født i fremmede land.

Borgerbok for Bergen 1551-1751. En av få arkivkilder fra før bybrannen i 1702. Boken dokumenterer hvem som kjøpte borgerbrev. Borgerbrev ga rett til å drive handel, håndverk og shipping. Bergen Byarkiv.

Borgerbok for Bergen 1551-1751. En av få arkivkilder fra før bybrannen i 1702. Boken dokumenterer hvem som kjøpte borgerbrev. Borgerbrev ga rett til å drive handel, håndverk og shipping. Bergen Byarkiv.

Kongen gjorde sitt til å skape et eksistensgrunnlag for dette borgerskapet ved gradvis å begrense Kontorets og andre utlendingers handelsrettigheter. Det hadde nok kongemakten forsøkt også i senmiddelalderen, men nå kunne den i stigende grad også sette makt bak påbudene. Kongens borgervennlige politikk bidrog også til at bergenskjøpmennene gradvis klarte å trenge inn i Kontorets monopol på handelen med nordlendingene. Bergens privilegiebrev av 1528 bekreftet borgernes gamle rett til selv å seile til Nord-Norge etter tørrfisk. Dette falt sammen med at hanseatene mistet kontrollen med byttevaren korn, som nå ble ført til byen av tyskere utenfor handelsforbundet, av hollendere og av engelskmenn. 1540 drog det første borgerskipet lastet med sild til Danzig for å hente en kornlast. Fra 1540-årene begynte borgerne også med noe nytt; de lokket nordlendinger over til sin side av Vågen og knyttet dem til seg ved å innløse gjelden deres hos Kontorkjøpmennene. Kontoret protesterte, men med stadig mindre kraft.

Fra 1540-årene begynte dessuten silda å sige inn langs vestlandskysten. Sildefiskeriene og sildehandelen var nye virksomheter. De var ikke som tørrfiskhandelen hegnet om og regulert av gamle bestemmelser. Lovgivningen som kom, kunne derfor uavkortet ta hensyn til borgernes interesser. Hanseatene ble stilt utenfor. Samtidig trengte sildefiskerne salt, og det skaffet borgerne lettere enn hanseatene, i første rekke fra Frankrike og Spania. Også trelasten var en handelsvare som Kontoret hadde liten kontroll over, og som borgerskapet kunne utnytte handelsmessig da vannsagen kom i vanlig bruk mot slutten av 1500-tallet. Denne voksende utenrikshandelen hadde behov for mer skipsrom. Vi vet at bergensborgerne hadde en del skip i 1540-årene, og frem mot midten av 1600-tallet vokste flåten sterkt både i antall skuter og fartøystørrelse. I 1640 gikk rundt halvparten av godsmengden til og fra Bergen på bergensk kjøl.

Denne perioden er ikke bare en tid da byens eget unge borgerskap gradvis overtar hanseatenes gamle handelskontroll. Det er samtidig en tid da handelen viser et sterkt oppsving. Eksporten av den viktigste varen, tørrfisken, hadde tidlig på 1300-tallet ligget på rundt 3000 tonn. Svarte-daudens folketap og produksjonsnedgang hadde redusert eksporten til vel 1000 tonn, men nedgangen ble oppveid av et høyt og stabilt prisnivå i senmiddelalderen. I 1560-årene hadde eksportvolumet steget til rundt 1800 tonn, og det økte til 4360 tonn per år 1597–99 og til vel 6500 tonn i årlig gjennomsnitt i perioden 1650–54. Omkring 1520 stod hanseatiske skip for minst 75 prosent av utførselen, rundt 1660 gikk den i det vesentlige på bergenske skip. Til ulike østersjøhavner ble det 1562 eksportert 780 tønner saltsild, et kvantum som økte til 7700 tønner i årlig gjennomsnitt 1650–54. På samme måte steg Bergens eksport av trelast fra 42 500 bord 162, til 226 000 bord 1642. Til sammenligning ble det 1630 utført 174 000 bord fra Christiania og 107 200 fra Skien, mens Trondheim utførte 137 000 bord året i forveien. Bergen var blitt en betydelig trelasteksporterende by i tillegg til sin totale dominans innen fiskehandelen. Den bergenske utenrikshandel var balansert både i sammensetning og omfang, samtidig som flåtens lasteevne ble godt utnyttet med full ladning både på ut- og hjemreise. Til Holland seilte skip med tørrfisk og førte kolonialvarer, redskaper, takstein og tallrike andre varer tilbake. Til Spania ble det fraktet trelast med salt som returladning, til Frankrike ble det ført rogn og lastet inn vin og salt og til østersjøhavnene saltsild og saltfisk i bytte med korn, malt, øl, lin og hamp.

Også de tyske håndverkernes lange dominans innen vareproduksjonene ble redusert med utviklingen av et norsk håndverksborgerskap – like lite norsk av opphav som handelsborgerskapet. 1558 gav slottsherren på Bergenhus, Christoffer Valkendorf, tyskerne et ultimatum: Reis hjem eller løs borgerskap og bli! 59 håndverkere reiste, 82 løste borgerbrev. Den mektige tyske håndverksorganisasjonen var dermed oppløst. 1568 startet byens gullsmeder det første norske lauget, og i de følgende tiårene kom en rekke andre. 1660 var de 10 i tallet, flere enn i alle de andre norske byene til sammen. Minst 1000 menn løste håndverksborgerskap i tiden 1568–1660. De fordelte seg på rundt 60 ulike fag. 1645 talte byens håndverksbefolkning ca. 15 prosent av byboerne. Håndverksproduktene ble ikke bare omsatt i Bergen, men solgt til bøndene og ikke minst til nordlendingene. Dermed ble midler ført til byen og ikke så sjelden i neste omgang investert i handelsvirksomhet, i skipsparter eller annen inntektsbringende virksomhet. Bergen var omkring 1660 uten tvil en rikere by enn ved inngangen til nytiden. De gamle eksportvarene ble utført i rekordstore mengder, nye eksportvarer var kommet til og storparten av dem ble fraktet på byens egen flåte. Byen var like stor som Christiania, Trondheim og Kristiansand tilsammen – en by med internasjonalt preg etnisk og språklig – en by enestående mellom de norske.

Skiftende konjunkturer – 1660–1770

Strandgaten utviklet seg fra 1300-tallets landlige preg, og ble med tiden byens viktigste handlegate.

Strandgaten utviklet seg fra 1300-tallets landlige preg, og ble med tiden byens viktigste handlegate.
Reguleringsplan etter brann i 1686.
Arkivet etter Oppmålingsvesenet, Bergen Byarkiv.

Fra inngangen til 1660-årene opplevde Bergen vanskeligere tider. Eneveldets økonomiske politikk siktet mot å gi den enkelte by et klart avgrenset handelsområde – en cirkumferens. Det ville, hevdet myndighetene, sikre den enkelte bys næringsgrunnlag, begrense de tallrike handelstvistene og lette innkrevingen av skatter og avgifter. For Bergen var dette en farlig politikk. Byen satt med større kapitalressurser, et mer tallrikt og erfarent handelsborgerskap og langt videre kontakter med utenlandske handelshus enn andre norske byer. Bergen hadde alt som skulle til for å få sitt handelsområde utvidet; nå ble det i stedet innskrenket. Sjølenene – Romsdal, Nordmøre, Fosen og Namdalen – som Bergen og Trondheim hadde hatt som felles handelsområde, ble reservert for trondheimsborgerne. I sør skulle alle handelsvarer fra det trelastrike Ryfylke føres til Stavanger og omsettes der. Samtidig ble handelen i Nordland åpnet for både bergensere og trondheimere. Resultatene kom snart. Tørrfiskeksporten fra Bergen viste en dramatisk tilbakegang. Bunnen ble nådd 1683–86 med 1450 tonn, bare 22 prosent av utførselen i begynnelsen av 1650-årene. Delvis skyldtes det nedgang i torskefiskeriene, men også den økende eksporten over Trondheim.

Det hjalp lite for Bergen at utførselen av sild og trelast viste en positiv utvikling. Det var utviklingen av tørrfiskhandelen som byens velstand stod og falt med. Ille var det også at statsmakten la toll på importen av utenlandsk korn for å fremme da. korndyrking. Det økte prisen på korn fra østersjøhavnene som var et så vesentlig byttemiddel for den bergenske saltsilda og for utnyttelsen av skipenes lastekapasitet på hjemreisen. En naturlig bergensk handelslinje ble skadelidende, samtidig som kornimporten til byen falt sterkt, med de konsekvenser det innebar for byens, Vestlandets og Nord-Norges befolkning.

Samtidig gikk det galt med finnmarkshandelen, som Bergen hadde fått monopol på 1681. Mange av Bergens fremste kjøpmenn med Jørgen Thormøhlen i spissen engasjerte seg i den, og en regner at rundt 40 prosent av den tørrfisken Bergen eksporterte på denne tiden kom fra dette amtet. Likevel hevdet bergenserne snart at de utestående fordringene de hadde på finnmarksfiskerne aldri ble betalt ned og at tapene vokste. En etter en trakk de seg ut. 1733 overdrog kongen hele finnmarkshandelen til tre storkjøpmenn i København. En liknende skjebne led bergenshandelen på Grønland og hvalfangsten der. Hvalfangsten hadde Thormøhlen tatt initiativet til omkring 1670, og rundt århundreskiftet kjenner vi hele 21 bergensfartøyer som deltok i den. Utbyttet var skiftende, og kongen fant det formålstjenlig å overføre også denne virksomheten til københavnerne. Og det var ikke det hele. Med Danmark-Norges inntreden i Den store nordiske krig 1709 fikk byen store vansker med utenrikshandelen. Svenske – og senere engelske – kaperskip trengte helt inn i bergensleden og hindret sjøfarten. Tapene var enorme. I årene 1710–13 mistet byen 55 skip. Bare i løpet av 3 måneder i 1719 gikk ytterligere 20 skip tapt. Situasjonen for byens utenrikshandel var katastrofal. Og da krigen endelig tok slutt 1721, kom etterkrigskrisen i Europa, med laber omsetning og tilsvarende lave priser for tørrfisken og andre bergensvarer. Det utarmede Europa trengte mat, men hadde ikke penger. Først mot slutten av 1730-årene kom oppsvinget. Mellom 1734 og 1743 ble tørrfiskeksporten fordoblet. På denne bakgrunn hjalp det lite at Thormøhlen hadde etablert den første norske «industriby» på Møhlenpris, der det ble produsert varer som også til en viss grad ble eksportert til Danmark og hertugdømmene. Dessuten ble det bare et intermesso. At han også for en tid oppnådde å bli de facto visekonge over de dansk-norske øyene i Vest-India kastet nok glans over hjembyen, men gav lite penger i lommeboken.

I den første enevoldstiden var det bare en av de bergenske næringsgrenen som virkelig blomstret, nemlig skipsfarten. Flåten vokste nesten kontinuerlig fra 1660-årene til den nådde toppen 1697 med 133 skip. Delvis skyldtes denne veksten at flåten overtok stadig mer av byens egen varefrakt. 1689 gikk 89 prosent av alle varer fra Bergen ut på bergensk kjøl. Med den synkende eksporten fra Bergen hjalp dette likevel lite. Flåteveksten skyldtes i første rekke de mange storkrigene ute i Europa som stengte de store skipsfartsnasjonene England og Holland ute fra mange kontinentale havner. Dette utnyttet de bergenske skipsrederne. Byens skip ble i stor grad satt inn i fraktfart mellom europeiske nasjoner. Forutsetningen var at Danmark-Norge beholdt sin nøytralitet. Da den tok slutt 1709 endte også den første gullalder for bergensk skipsfart. 1724 var byens flåte bare 60 prosent av det den hadde vært 15 år tidligere. Etterkrigskrisen ble dessuten vanskelig for flåten, som nå ikke bare ble trengt ut av den internasjonale varefrakten av hollendere og briter, men som også måtte finne seg i å bli underbydd på det bergenske fraktmarkedet. 1769 nådde flåten et lavmål på 3100 lester, fordelt på 60 skip (1 kommerselest = ca. 2,08 netto registertonn). Så liten hadde den ikke vært på over 100 år. Norges tidligere så suverene sjøfartsby var forbigått av flere byer; nå var Arendals flåte dobbel så stor som den bergenske.

Det store handelssentrum – 1770–1807
Dette tidsrommet ble den mest blomstrende periode Bergens næringsliv til da hadde opplevd, og det ble for første gang skapt en overklasse med store nok resurser til å skape et hjemlig sosialt og kulturelt liv etter europeiske forbilder. Grunnlaget for alt dette var det sterke oppsvinget i handel og skipsfart. Allerede 1761 nådde tørrfiskeksporten 9400 tonn, og økte til rekordmengden 12 000 tonn i 1800. Samtidig steg også prisene sterkt. Grunnen var at tørrfisken erobret nye markeder i tillegg til de tradisjonelle hollandske og tyske. Det skyldtes en ny eksportartikkel som nesten gjorde tørrfisken rangen stridig som Bergens viktigste utførselsvare, nemlig klippfisken. Klippfiskutførselen fra Bergen begynte å få dimensjoner fra slutten av 1750-årene. Den fant sitt hovedmarked i Italia og franske middelhavshavner. Den ble betalt langt bedre enn tørrfisken, samtidig som et kvantum råfisk gav 1/3 mer klippfisk enn tørrfisk. Klippfisken drog tørrfisken med seg inn på det italienske markedet, som mot slutten av århundret var blitt like viktig som det hollandske. Også eksporten av torsketran og saltet rogn nådde et toppnivå rundt 1800, og da spilte det mindre rolle at det første store sildeeventyret hadde tatt slutt langs vest-landskysten.

I denne storhetstiden hadde Bergen et solid overskudd i sin utenrikshandel. 1795 var verdien av eksporten mer enn dobbelt så høy som importverdien. Nå opplevde dessuten Bergens handelsflåte sin andre gullalder. Delvis skyldtes det den voksende mengde varer som skulle fraktes til og fra Bergen, men likesom i den første gullalderen hundre år tidligere var det trampfarten mellom utenlandske havnebyer som gav det store overskuddet. Bakgrunnen var som den gang kriger – kampen mot revolusjonens og Napoleons Frankrike – og med den begrensede muligheter for briter og hollendere innen fraktfarten. At nærmere halvparten av Bergens tonnasje ikke var i hjembyen i det hele tatt i 1800, og at ytterligere 37 prosent seilte til Middelhavet og uten tvil benyttet anledningen til å påta seg fraktoppdrag der, sier litt om trampfartens betydning. Fra lavmålsåret 1767 frem til 1806 ble bergensflåten femdoblet i antall skip og nær tredoblet i tonnasje. For den bergenske handelsstand fortonte fremtiden seg lys.

Nødsår og etterkrigskrise – 1807–ca. 1840

Omslaget kom brått og brutalt. Danmark-Norge gikk inn i krigen på Napoleons side. Storbritannia, havenes herre, blokkerte norskekysten med god hjelp fra sine svenske allierte. Mens det i de 4 siste månedene av 1806 ble utklarert 62 skip til utlandet, drog bare ett i samme tidsrom året etter. 1805 det det utført 10 800 tonn tørrfisk, 1808 bare 681 tonn! De tilsvarende tallene for klippfisk var 3300 og 7,9 tonn. Varene råtnet i byens pakkhus. Den livsviktige kornimporten ble redusert fra 233 700 tønner 1804 til knappe 28 000 tønner fire år senere. Selv om det enkelte år var en viss bedring, takket være lisensfarten, var hele perioden frem til utgangen av 1814 en sammenhengende krisetid for Bergens næringsliv – og nødsår for de store deler av den norske befolkning som fikk sine kornforsyninger hos bergenske kjøpmenn. Situasjonen bedret seg ikke da freden kom i 1814. For fiskeeksporten skyldtes det delvis den internasjonale etterkrigskrisen, men også at bergenserne hadde tapt markeder i krigsårene. Som tidligere var det tørrfiskeksporten som Bergens hell og velstand stod og falt med. Nå kom en rekke dårlige år på Lofothavet. Fra midten av 1820-årene bedret situasjonen seg, og 1830 nådde eksporten ny rekord med 16 650 tonn, for så å gå klart ned igjen frem mot 1840. Problemet var dessuten at den midlertidige veksten i eksportvolumet ble oppveid av stadig synkende priser, for noen varer var prisene i 1837 bare mellom 1/10 og 1/4 av det de hadde vært i 1815. Verst var det kanskje likevel at den bergenske dominansen innen både tørrfisk- og klippfiskeksporten stadig ble redusert. Særlig gjaldt det for klippfiskens vedkommende. I 1830-årene gikk 25 prosent av all klippfiskeksport over Kristiansund, og sammen med Molde og Ålesund stod denne byen for mer enn halvparten av Norges samlede eksport. Bergens hegemoni var brutt. Kornimporten viste en tilsvarende negativ utvikling. Andre byer hadde overtatt Bergens rolle som kornleverandør til befolkningen i en rekke landdistrikter. – Stod det dårlig til med utenrikshandelen, var skipsfarten rene katastrofen. 1815 utgjorde byens flåte bare 63 prosent av det den hadde vært 1806. Det var i første rekke de stolte fullriggerne som hadde beseilt fjerne farvann som var forsvunnet. Byens flåte måtte nøye seg med frakt av egenhandelen, dvs. av den varemengde som skulle til og fra Bergen, og selv når det gjaldt den var konkurransen fra fremmede fartøyer betydelig. I det hele gav Bergen rundt 1840 et deprimerende inntrykk. Kort før 1835 hadde byen opplevd det forsmedelige at Christiania overtok rollen som Norges største by, og forskjellen dem imellom skulle bare øke. Det virket som om Bergen hadde mistet sin vitalitet. Stagnasjonen innen næringslivet smittet over på det kommunalpolitiske og kulturelle felt, og det verste av alt – bergenserne så ut til å ha mistet troen også på fremtiden.
Forfatter: Anders Bjarne Fossen

Fra stillstand til ny vitalitet – 1845–1914

Barkemølle ved Møllendalselven.

Barkemølle ved Møllendalselven.
Fotograf: Ukjent.
Arkivet etter Reguleringsvesenet., Bergen Byarkiv.

De første tiårene etter napoleonskrigenes slutt hadde vært preget av økonomisk stagnasjon i både Norge og det internasjonale samfunn. Når Bergen i 1840- og 1850-årene ennå ble betegnet som «stillstandsbyen», skyldes det at byen i denne perioden hadde vokst langsommere enn andre norske byer. Fra 1801 til 1845 økte innbyggertallet fra vel 18 000 til nesten 24 000 (forstedene inklusive), dvs. med bare 30 prosent, mot 84 prosent for alle landets byer. Mens Bergens andel av landets bybefolkning sank fra 1/5 i 1801 til mellom 1/7 og 1/8 i 1845, steg hovedstadens andel fra 1/10 til 1/5. I tiåret 1846–56 skjedde det imidlertid ting som innledet en ny æra i byens utvikling, som kom til å skape helt nye næringer og omforme gamle, og som brakte byveksten bedre i takt med den alminnelige urbaniseringsprosessen. Urbaniseringen var særlig sterk i 1800-tallets annen halvdel, både i Norge og i Vest-Europa. Forskyvningen av befolkningen fra spredtbygde til tettbygde strøk gjenspeiler den overgang fra primærnæringer til sekundær- og tertiærnæringer som skjøt fart med den industrielle revolusjon. Bergens folketall økte mellom 1845 og 1875 fra 23 800 til 41 600 og ble mer enn doblet i de neste 35 år.

I dag er barkemøllen restaurert og fremstår i fordums prakt.<br />Fotograf: Norvall Skreien.

I dag er barkemøllen restaurert og fremstår i fordums prakt.
Fotograf: Norvall Skreien.

De første varsler om en strømvending for Vestlandets gamle handels- og sjøfartsby var etableringen i 1845/46 av to tekstilfabrikker i omegnen, Peter Jebsens bomullsspinneri på Ytre Arna og brødrene Rosendahls hampespinneri ved Fanahammeren. De ble begge utstyrt med importert britisk maskineri. 1851 startet en gruppe kjøpmenn Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) som et ledd i effektiviseringen av vare-, post- og persontransporten mellom byen, andre landsdeler og utlandet. De nye jerndampskipene skapte behov for annen teknisk ekspertise enn den som fantes i de gamle treskipsbyggermiljøer – 1855 ble Bergens Mekaniske Verksted (BMV) grunnlagt i Solheimsviken.

Det hører med i bildet av teknisk modernisering at byen fikk vannverk 1855, gassverk 1856 og at den første moderne gatereguleringsplan ble utformet etter en strøkbrann i sentrum 1855. Byen fikk i dette tiåret også sin første kapitalistiske kredittinstitusjon, Bergens Privatbank (1855) – sparebank hadde byen hatt siden 1823. Allerede 1838 hadde eksportbyen organisert landets første brannforsikringsselskap for varer og løsøre, og 1845 kom landets første sjøforsikringsselskap, som 1850 fikk følge av enda ett. Høykonjunkturen under Krimkrigen 1854–56 gav moderniseringsprosessen ekstra fart. Den påfølgende krise ble kortvarig.

Den tradisjonelle hovednæringen, eksport av fiskevarer fra de nordnorske torskefiskeriene, utgjorde fremdeles en viktig del av byens økonomiske fundament. Målt både i volum og verdi økte eksporten av disse varene frem til den første verdenskrig. Men byens andel av landets totale fiskeeksport gikk ned, fra 43 prosent 1875 til 23 prosent 1914. Best holdt den seg oppe for tørrfisk, tran og rogn. For det mest bearbeidete av torskeproduktene, klippfisk, sank Bergens andel av eksporten dramatisk. Ålesund og Kristiansund ble ledende her, bl.a. fordi mye av tilvirkingen foregikk i deres distrikter. Også i eksporten av saltsild merket Bergen konkurranse, særlig fra Stavanger og Haugesund, men beholdt likevel en sterk posisjon. – Mens fisk og sild hadde gitt over 90 prosent av eksportinntektene før 1840, gav de bare 66 prosent 1914. Samtidig som byen hadde en mer sammensatt eksport av fiskeprodukter enn de andre kystbyer, ble eksporten gradvis differensiert til andre produkter enn fisk, bl.a. huder/skinn og tekstiler.

Arne Fabrikker A/S ble grunnlagt av Peter Jebsen i 1846. Fabrikken var Norges første mekaniske bomullsveveri.

Arne Fabrikker A/S ble grunnlagt av Peter Jebsen i 1846. Fabrikken var Norges første mekaniske bomullsveveri.
Fotograf: Ukjent.
Fra arkivet etter Arne Fabrikker A/S, Bergen Byarkiv

Den kraftige oppgang i verdenshandelen som fulgte med industrialiseringen og den liberaliserte handels- og tollpolitikken åpnet nye muligheter for byens stagnerte handelsflåte. 1845 hadde tonnasjen passert nivået fra toppåret 1806, og 20 år senere var den dobbelt så stor. Eksport av byens varer og en økende returfrakt av korn, salt, kolonialvarer, kull/petroleum, jern o.l. utgjorde en sentral og stabil del av arbeidsgrunnlaget. Først var det seilskipsflåten som vokste, det ble investert i ny slik tonnasje like til 1880. Byens egne verft bygde mange av de prektigste skutene – fullriggere etter amerikansk klippermønster – med Brunchorst & Dekke som det ledende verft. Likevel var bergenserne raskest ute i Norge med å satse tungt på den nye teknologi, dampdrevne jernskip. 1875 hadde byen med 62 slike fartøyer hele 45 prosent av den norske dampskipsflåten, og 1880 bestod byens flåte av nesten 80 prosent damptonnasje. Av samme grunn ble også byen mindre hardt rammet av 1880-årskrisen enn de mange seilskipsbyene på Sør- og Østlandet. Satsingen på damp brakte igjen Bergen opp på førsteplassen blant landets sjøfartsbyer. Andelen av landets samlete tonnasje steg fra 1/15 i 1859 til 1/5 i 1914, omtrent det samme som for Kristiania. Bergensflåten omfattet da 271 skip over 500 brt. og beskjeftiget 6900 sjømenn.

Omleggingen fra seil til damp ble ledsaget av utskilling av skipsfarten som selvstendig næring, løsrevet fra handelen. Partsrederiet (ett rederi for hvert skip) var fremdeles den dominerende selskapsform, men etter hvert fikk man disponentrederiet, hvor en daglig leder kombinerte forretningsførselen for flere partsrederier eller énskipsaksjeselskaper. Dette ble en overgangsform til mellomkrigstidens flerskipsaksjeselskaper. – Fra 1880-årene var nok skipsfarten den næring som gav det største bidraget til bysamfunnets verdiskaping, direkte i form av kapitalinntekter, mannskapshyrer og gjennom ringvirkninger til to store jernskipsbyggerier, meglere, kreditt- og forsikringsinstitusjoner, skipshandlere, maritime skoler m.m. 1913 var 3500 sjøfolk hjemmehørende i Bergen. Samme år utgjorde rederienes nettoinntekter 27 prosent av samlet antatt inntekt i byen.

Bergenske redere satset tidlig på dampdrevne jernskip. I 1875 hadde byen 62 dampbåter. Foto fra Dampskipsbryggen omkring 1878. Fotograf: Knud Knudsen. Arkivet etter Formannskapet, Bergen Byarkiv.

Bergenske redere satset tidlig på dampdrevne jernskip. I 1875 hadde byen 62 dampbåter. Foto fra Dampskipsbryggen omkring 1878. Fotograf: Knud Knudsen. Arkivet etter Formannskapet, Bergen Byarkiv.

En vital skipsfartsnæring lå i naturlig forlengelse av Bergens gamle funksjon som eksportby; man eksporterte her transporttjenester i stedet for varer. I den egentlige handelsnæring kom imidlertid tyngdepunktet til å forskyve seg fra eksport til import. Liberaliseringen av næringspolitikken hadde sammen med fremveksten av nye eksportbyer (Ålesund, Haugesund) og styrking av gamle (Stavanger, Kristiansand) ført til at oppsamlingsområdet for Bergen som eksportby gradvis skrumpet. Urbaniseringsprosessen i Nord-Norge trakk i samme retning. – På den annen side kom nye utviklingslinjer som BDS’ sterke posisjon i det norske nettverket av kyst-, nordsjø- og østersjøruter, en økende bransjespesialisering innen import- og grossisthandelen, og i noen grad den lokale industrialisering, til å medføre både konsolidering av enkelte gamle markedsområder og etablering av nye. For korn- og melvarer, salt, kull/petroleum, kolonialvarer samt tekstil- og manufakturvarer hadde Bergen import- og distribusjonsfunksjoner langt ut over sitt næromland. Markedsområdene for disse varene kunne omfatte det meste av kysten mellom Rogaland og Finnmark.

Handelen med de nordnorske distriktene hadde lenge vært drevet som en integrert forretning: Nordlandshandlerne eksporterte fiskevarer og importerte korn, kolonialvarer og annet som de solgte videre på de to årlige stevner til sine nordnorske fiskeleverandører, som samtidig ble ytt driftskreditt. Nå fikk man en økende tendens til spesialisering av virksomheten. En del firmaer konsentrerte seg om eksport av fiskeprodukter, noen sogar om torske- eller sildesektoren. Andre firmaer samlet seg om import av henholdsvis korn og fórstoffer, kolonialvarer, manufaktur- eller jernvarer. Bergen fikk på flere av disse felter handelsfirmaer som rangerte blant landets fremste. Gerdt Meyer og Aug. C. Mohr & Søn var ledende kornforretninger, som begge opererte store handelsmøller i tilknytning til importen. J. L. Mowinckel var landets kanskje største fiskeeksportfirma og I. E. Mowinckel et av de førende i kolonialbransjen. Innenfor kolonial spesialiserte B. Friele & Sønner seg ut som et ledende kaffegrossistfirma; G. C. Rieber var størst i skinn og huder.

Havnens knutepunktfunksjon i det stadig bedre utbygde dampskipssamband med utlandet og langs norskekysten var en hovedforutsetning for den aktive rollen som byens importører og grossister kunne spille i denne perioden. Det samme rutenettet gjorde slutt på den århundregamle tradisjonen med to årlige nordfarerstevner. Stevnetrafikken avtok kraftig i 1880-årene. Det norske Kontor ble oppløst 1898 og indre halvdel av Tyskebryggen ble besluttet revet året etter.

De lokale dampskipsruter bidrog til en lignende omlegging av handelssamkvemmet mellom Bergen og landdistriktene i de to Bergenhusamtene. Amtsbaatene hadde anskaffet de to første fjordabåtene 1858; 1914 talte byens flåte hele 60 slike båter, fordelt på 12-13 selskaper. Rutebåtene førte videre den endringsprosess på bygdene som fikk sine første sterke impulser fra det rike sildefisket i tiårene etter 1814 og dernest fra liberaliseringen av handels- og håndverkslovgivningen. Den første del av skillet mellom by og land på handelens område var brutt ned ved handelsloven av 1842. Produsenter fikk rett til å selge sine egne varer på stedet, og handelsmenn måtte ikke lenger ha borgerskap i by. Uprivilegerte landhandlere tok over stadig mer av detaljhandelen på bygdene. Byens bondehandlere ble i stedet grossister og importører, eller de spesialiserte seg på vareslag som lå utenfor landhandlernes sortimenter. Bondestuene på Strandsiden forsvant i tur og orden.

Den etter hvert store fjordabåtflåten var i seg selv et mål for den betydelige økonomiske vekst som utfoldet seg i byens omland. Befolkningen i de to «bergensfylkene» økte fra vel 170 000 til 240 000 i perioden 1845–1914. Samtidig førte omfattende jordskifte (med overgang fra den tradisjonelle teigblanding til større og mer lettdrevne dyrkingsarealer), teknisk modernisering i landbruket og overgang til handelsjordbruk, en begynnende lokal industrialisering og fremvekst av kreditt- og andre tjenesteytende institusjoner til økt intensitet i det økonomiske liv. Bare i Hordaland fantes det 1914 nesten 60 lokale banker (mest sparebanker), 80 meierier, 280 såkalte «handelssteder» (gjerne med flere handlende, post og telefon på samme sted) og 25 tettsteder (husansamlinger med mer enn 200 beboere). De fleste av disse siste var fabrikksteder – samlinger av arbeider- og funksjonærboliger med det nødvendige tilbehør av tjenesteytende virksomhet rundt en tekstilfabrikk, handelsmølle eller et kraftbasert storindustrielt anlegg, etablert av industrigründere i Bergen eller enda fjernere steder. Dessuten var det 1914 kommet til et betydelig antall bygdebaserte industribedrifter av mer beskjeden størrelse, gjerne med tilknytning til gammelt bygdehåndverk.

I selve byen ble detaljhandelen modernisert. Et nytt forbruksmønster var under utvikling allerede i 1840-årene. Kjøpevarer erstattet hjemmegjorte gjenstander på stadig flere felter (manufaktur- og jernvarer) og helt nye vareslag vant utbredelse (kolonialvarer). De gamle mørke kramboder med sammensatt varetilbud ble avløst av åpnere og større butikklokaler med vindusutstilling mot gaten og mer spesialisert varebeholdning. Mot slutten av århundret ble det reist magasiner etter kontinentale forbilder. Manufakturbransjen gikk i spissen her. Samuel Zuckerman reiste det første store magasin, mens C. Sundts rundt århundreskiftet var blant landets aller største. Dette firmaet drev samtidig en landsomfattende grossistforretning og hadde egen stor produksjonsavdeling. Andre kjente navn fra den bergenske detalj- og grossisthandel som Joh. Petersen, E. A. Wallendahl og J. Berstad, begynte også sin virksomhet i 1840- eller 1850-årene i beskjedne lokaler. Ved sin nærhet til fjordabåtenes allmenningsbrygger ble Strandgaten en handlegate ikke bare for bergensere, men også for bønder og fiskere på bytur.

Bergensutstillingen i 1898 befestet Bergens sterke posisjon i norsk næringsliv rundt 1900. Utstillingen ble arrangert i Nygårdsparken. Fotograf: K. Nyblin. Bergen offentlige biblioteks billedsamling.

Bergensutstillingen i 1898 befestet Bergens sterke posisjon i norsk næringsliv rundt 1900. Utstillingen ble arrangert i Nygårdsparken. Fotograf: K. Nyblin. Bergen offentlige biblioteks billedsamling.

Den økonomiske vekst i bygd og by førte sammen med nettverket av dampskipsruter til at tyngdepunktet i byens storhandel skiftet fra eksport til import og grossisthandel. Skipsfartsnæringen hadde sitt utspring i utenrikshandelen og var selv ledd i en sterkt utadrettet økonomi. Det har vært vanlig å betrakte Bergen som en handels- og sjøfartsby; like frem til den annen verdenskrig lå industrien i skyggen av de to gamle hovednæringer. Én grunn til dette var at mangel på vannkraft og billige sjøtomter samt bygningsvedtektenes forbud mot installasjon av dampmaskiner i tettbebyggelsen hadde kanalisert en del av det industrielle initiativ ut i omlandskommunene, og dermed gjort virksomheten lite synlig for byboerne. Dette gjaldt særlig de største og mest kraftkrevende bedriftene. Dessuten hadde viktige deler av industrien nære koblinger til sjøfart og handel. 1920 var industrien likevel blitt en viktig næring, den beskjeftiget da 8000 personer eller nesten 1/5 av byens yrkesaktive befolkning. I tillegg kom et par-tre tusen arbeidere i omlandskommunenes fabrikksteder.
Bergen hadde for så vidt hatt et ikke ubetydelig produksjonsliv av tradisjonelt slag allerede rundt 1840. Laugsorganiserte håndverkere fremstilte i små bedrifter forbruksvarer av ulike slag på bestilling eller for faste, men lokale kundekretser. Dessuten fantes det en del større produksjonsanlegg som treskipsbyggerier, reperbaner og kornmøller, med både håndverkere og ufaglærte i arbeidsstokken. Arbeidsmaskiner var sjeldne og bare møllene nyttet ikke-levende drivkraft.

Seilskipsverftene med tilhørende håndverk ekspanderte kraftig i byen og på Laksevåg frem til 1870-årene, men gikk deretter tilbake som følge av omleggingen fra seil til damp. Samtidig hadde nyskapningen BMV lenge trange tider – satsing på bygging av tredampskip ble en blindvei. Rederne foretrakk store jerndampskip, som de kjøpte i utlandet. 1882 ble et jernstøperi og to eldre treskipsverft på Laksevåg slått sammen og omskapt til et storverft etter helt moderne prinsipper – Martens, Olsen & Co. Med 1400–1500 arbeidere ble det her i årene 1883–86 bygd 25 til dels store jerndampskip, før bedriften brått gikk overende. Etter to reorganiseringer ble A/S Laxevaags Maskin & Jernskipsbyggeri etablert 1892, men bedriften måtte en tid nøye seg med reparasjonsarbeider. BMV, som var blitt rekonstruert 1872 og hadde klart seg bra en tid etter dette, ble kraftig modernisert rundt 1890. Her ble det bygd om lag 100 skip for utenriks fart 1889–1914, mens konkurrenten på Laksevåg klarte nesten 70 etter 1898 – til sammen en anseelig mengde skip, størsteparten gikk til bergenske redere. Samlet arbeidsstokk varierte, men nådde opp i 1500 både 1902 og 1907. Det mindre verftet Mjellem & Karlsen på Møhlenpris spesialiserte seg på fjordabåter og fiskedampskip. Metall- og maskinindustrien omfattet en del andre bedrifter, bl.a. et par store jernstøperier, et par motorfabrikker, et betydelig ikke-maritimt mekanisk verksted og en stor blikkemballasjefabrikk.

Fra gammelt av hadde bergenske kornimportører hatt møllebruk ved mange av elvene i byen og omegnen. Nye industrielle anlegg som Heggernæs Valsemølle (1868) og Vaksdal Mølle (1872) rev etter hvert grunnen bort under disse – Vaksdal ble 1890–1910 utbygd til Nordens største handelsmølle. Sammen med industrimøller i Sandviken, i Bjørsvik, på Tøsse, Stend og andre steder formalte de 1/3 av alt mel i landet.

Industri og kraftproduksjon vokste frem i området rundt Nonneseter/Strømmen mot slutten av 1800-tallet. Her etablerte bl.a. Tangen gardinfabrikk og smørfabrikken Ørnen seg. Foto fra omkring 1910. Fotograf: Ukjent Arkivet etter Reguleringsvesnet, Bergen Byarkiv.

Industri og kraftproduksjon vokste frem i området rundt Nonneseter/Strømmen mot slutten av 1800-tallet. Her etablerte bl.a. Tangen gardinfabrikk og smørfabrikken Ørnen seg. Foto fra omkring 1910. Fotograf: Ukjent Arkivet etter Reguleringsvesnet, Bergen Byarkiv.

Den tredje store industrigruppen var tekstilfabrikkene, hvis produkter dels erstattet importvarer og hjemmelagete tøyer, og dels svarte på helt nye behov. Ved siden av behovssituasjonen gav den norske tollpolitikken og opphevelsen av det britiske eksportforbudet for tekstilmaskiner gunstige rammevilkår. Peter Jebsens pionerinnsats kom gjennom knoppskyting til å gi opphav til et av landets største tekstilindustrielle miljøer. Veksttempoet var imidlertid moderat de første 30 årene, med grunnleggelse av nye bedrifter i Bergen, på Ytre Arna, i Fotlandsvåg og på Salhus. 1875 beskjeftiget distriktets tekstilfabrikker færre enn 900 arbeidere. Da Mellomriksloven fra 1874 åpnet det store svenske markedet for norske varer, ble det ny fart i utviklingen. Fabrikker ble startet på Dale, Hop, i Bergen, i Tysse, på Nesttun og Trengereid, i Eidsvåg og på Salhus, på Espeland og Askøy, flere av dem av Peter Jebsen med brødre og bysbarn fra Slesvig. Antall tekstilarbeidere økte til 2200 i 1895 og til 2900 i 1920. Produksjonen var allsidig, både ull- og bomullsvarer, med trikotasje som en lokal spesialitet. Den stagnerende repslagernæringen avfødte dessuten en ny tekstilbransje, garn- og notfabrikkene, hvor Bergen med fire store og noen mindre bedrifter ble et nasjonalt tyngdepunkt. Teknisk omlegging muliggjorde skifte av markedsområde fra en seilskipsnæring på retur til en fiskerinæring i vekst.

Trengeried Fabrikker i Solheimsviken ble grunnlagt av Johan Jebsen i 1895. Fotograf: Norvin. Arkivet etter Trengereid Fabrikker AS, Bergen Byarkiv.

Trengeried Fabrikker i Solheimsviken ble grunnlagt av Johan Jebsen i 1895. Fotograf: Norvin. Arkivet etter Trengereid Fabrikker AS, Bergen Byarkiv.

Selv om tekstilindustrien hadde innarbeidet seg på et nasjonalt og sv. marked, lå utgangspunktet i byens og handelsomlandets forbrukerbehov. Gitt byens størrelse og beliggenhet i et folkerikt distrikt var det naturlig at det også grodde frem andre forbruksvareindustrier. En viktig gruppe var nærings- og nytelsesmidler, hvor møllene alt er nevnt. Dessuten fantes det en tid tre tobakksfabrikker, et av landets største bryggerier (Hansa) og en del industrielle bakerier (bl.a. Ditlef Martens A/S). En sjokoladefabrikk, noen drops- og margarinfabrikker og etter hvert et par-tre store sardinfabrikker hører også med i dette bildet. – Bekledningsindustrien vokste frem delvis i tilknytning til de store handelsfirmaer innen manufakturbransjen, i form av systuer, skredder- og buntmakerverksteder. De nye skofabrikkene representerte et mer skarptskåret eksempel på industrialisering av gammelt håndverk. Skomakerne ble henvist til reparasjonsarbeid, mens fabrikkene overtok produksjonen av nye sko. – Andre lokale eksempler på industrialisert håndverk var foruten bakeriene to sølvvarefabrikker, en del boktrykkerier og litografiske anstalter. Industrialiseringen av håndverket fikk et kraftig fremskyv da byen fra 1912 fikk billig strøm fra det kommunale kraftverk i Samnangervassdraget. Det dampdrevne elektrisitetsverket fra 1900 hadde for liten kapasitet og gav for dyr strøm. Små og mellomstore bedrifter hadde i stor grad vært henvist til gassmotorer. Bruk av dampmaskiner var blitt tillatt innenfor byens grenser 1872, men de passet best for litt større fabrikker.

Wingaards jernstøperi ble grunnlagt i 1850 av kjøpmannen Oluf P. Wingaard. Han var en av pionérene i bergensindustriens tidlige fase. Regnskapsbilag fra Årstad herredskasse, Bergen Byarkiv.

Wingaards jernstøperi ble grunnlagt i 1850 av kjøpmannen Oluf P. Wingaard. Han var en av pionérene i bergensindustriens tidlige fase. Regnskapsbilag fra Årstad herredskasse, Bergen Byarkiv.

Selv om bergensindustrien hadde klare tyngdepunkter innen skipsbygging, tekstil og nærings- og nytelsesmiddel, var bransjestrukturen mer sammensatt enn i mange andre byer. Den sterke orientering mot hjemlige forbruksvaremarkeder gjorde den også relativt motstandsdyktig overfor konjunktursvingninger. Unntaket var selvsagt verftsindustrien. Tekstilindustrien fikk noen harde omstillingsår etter Mellomrikslovens opphevelse 1898, men fortsatte å vokse etter århundreskiftet.

Bortsett fra hovedstaden var det neppe noen av landets større byer som hadde en så jevn fordeling av næringsgrunnlaget på handel, skipsfart og industri. Bergen var dessuten eneste by utenom Kristiania som hadde en kreditt- og forsikringsnæring som var større enn det byens og næromlandets egne behov tilsa. Selv om bankene ikke hadde filialer utenfor byen, var de involvert i handels- og rederibedriftenes aktiviteter på Vestlandet og i Nord-Norge. 1840- og 1850-årenes etableringer var blitt etterfulgt av en rekke andre institusjoner – Bergens Skillingsbank (1857), Bergens Kreditbank (1859/76), skadeforsikringsselskapene Bergens Brand (1866), Æolus (1867), Vesta (1880) og livforsikringsselskapet Hygea (1870). Byen hadde hatt offentlig børs siden 1813/37. Den fungerte som et aktivt fellesorgan for næringslivet. Ingen annen norsk by hadde på denne tiden et børsliv som kunne sammenlignes med Bergens.

I kraft av sin sentrale beliggenhet i det vestnorske fjorddistrikt og takket være havnens knutepunktfunksjoner i landets dampskipsrutenett ble Bergen dessuten en viktig innfallsport for utenlandske turister. Særlig viktig var det at Englandsruten, Hamburgruten og Hurtigruten til Nord-Norge møttes i byen. Åpningen av Vossebanen (1883), Bergensbanen (1909) og Den Norske Amerikalinje (1913) stimulerte denne utviklingen. Turismen og det innenlandske reiseliv som fulgte med de nye næringene og den økte intensitet i de gamle førte til bygging av en rekke ulike kafeer, pensjonater og hoteller i tiden etter 1880. De store hotellene Holdts, Norge, Boulevard og Metropol ruvet alle i bybildet.

Fra høykonjunktur til stagnasjon, krise og krig – 1914–45
Som nøytralt land rikt på fettholdige matvarer, med produksjon av krigsviktige tungindustrielle halvfabrikata og med en av verdens største handelsflåter opplevde Norge en meget sterk høykonjunktur i årene 1915–18, en oppgang som kulminerte først høsten 1920. Med sin posisjon i fiskehandelen og landets største dampskipsflåte kom Bergen til å seile på toppen av den norske konjunkturbølgen – fraktratene steg langt sterkere enn de fleste varepriser. Samlet skattbar inntekt i byen ble nær tidoblet fra skatteåret 1914/15 til 1918/19, og skattbar formue ble mer enn femdoblet i samme periode. Den veldige inntektsflommen gjorde kommunens tekniske tilrettelegging etter brannkatastrofen 1916 til et mindre problem enn den ellers ville ha vært, og satte kommunen i stand til å løse en rekke andre oppgaver innen skole- og havneutbygging m.m. De bergenske redere tjente store penger under krigen. Mer enn halvparten av tonnasjen gikk tapt, men innkjøp og nybygging brakte den opp igjen til 3/4 av førkrigsnivået allerede 1918. Problemet var at mange av rederne valgte en investeringsstrategi som viste seg å bli katastrofal, slik konjunkturmønsteret utviklet seg etter 1920: De som plasserte sine kontraheringer ved britiske verft til såkalte glideskalakontrakter, fikk skipene først 1921 og 1922, etter at fraktratene hadde falt til 1/3. På grunn av valutakursutviklingen lå prisen langt høyere enn på kontraheringstidspunktet i 1917 eller 1918. Skipene ble for kostbare til å gi lønnsom drift. De var store, men var bygd etter førkrigstidens tekniske standard og for trampfart. Bergen hadde en uforholdsmessig stor andel av disse britiske kontraheringene.

Krisene i 1920- og 1930-årene hemmet verdenshandelen og dermed internasjonal skipsfart. Den norske handelsflåten ekspanderte imidlertid kraftig takket være dristig satsing på motordrift, tank- og linjefart. Tross enkelte unntak – Westfal-Larsen & Co. og Joh. Ludv. Mowinckels Rederi hørte begge til landets fremste vekstrederier med satsing på både tank- og linjefart – kom bergensmiljøet på etterskudd i denne omstillingen. Bergensskipene var dessuten blitt eldre enn de øvrige norske, og var i større grad dampdrevne og engasjert i lite lukrativ trampfart.

De uheldige investeringene ødela kapitalfundamentet for mange av de gamle rederne. Men også andre faktorer medvirket til stagnasjonen. Byens redermiljø hadde mistet noen av sine fremste unge entreprenører under krisen etter 1920. Sen omlegging fra énskips- til flerskipsrederier svekket tilpasningsevnen; den siste selskapsformen egnet seg bedre for langsiktige strategiske beslutninger enn den første. Byens tidlige satsing på dampskipsfart synes å ha skapt en teknisk-merkantil tramp- og dampskipskultur som etter hvert ble en treghetsfaktor. En følge av denne utviklingen var at skipsfarten i mellomkrigstiden mistet den evnen til å fungere som hovedmotor for byveksten som hadde vært så fremtredende i perioden 1870–1914. Bidraget til bysamfunnets samlete inntekt ble klart mindre, og sysselsettingseffekten økte på ingen måte i takt med tonnasjen. Perioder med store skipsopplag i både 1920- og 1930-årene slo også negativt ut.

Arbeidere ved Trengereid Fabrikker i Solheimsviken. Foto fra rundt 1920. Fotograf: Ukjent Arkivet etter Trengereid Fabrikker AS, Bergen Byarkiv.

Arbeidere ved Trengereid Fabrikker i Solheimsviken. Foto fra rundt 1920. Fotograf: Ukjent Arkivet etter Trengereid Fabrikker AS, Bergen Byarkiv.

Bergen var ingen utpreget industriby. Ved verdenskrigens slutt var det imidlertid ting som syntes å peke mot en ny utvikling på dette feltet. Krigsårenes pengerikelighet og mangel på viktige importvarer hadde utløst en bølge av storindustrielle investeringsprosjekter i byens økonomiske nedslagsfelt. På Laksevåg ble det anlagt et blikkvalseverk som skulle gjøre den viktige norske hermetikkindustrien uavhengig av britisk importblikk. Lenger ute i leden reiste man på Knarrevik en superfosfatfabrikk for å forsyne jordbruket med gjødningsstoffer. I Hosanger skulle De Norske Saltverker utvinne salt og magnesium ved elektrisk koking og elektrolyse av sjøvann. Bergensk kapital var også engasjert i store kraftutbyggingsprosjekter i Osa, Aurland og Bremanger. De fleste av prosjektene ble oppgitt. Det gikk tapt mer enn 30 mill. kr bare i aksjekapital og ytterligere mange millioner i lånekapital. Av industribedriftene var det bare blikkvalseverket som fikk varig liv, etter en langvarig driftsstans og rekonstruksjon. Disse mislykkete fremstøt mot virkelig storindustri og kraftutbygging tappet byen for en stor del av krigstidens konjunkturinntekter og svekket dermed den kapitalbasen som trengtes for konstruktiv omstilling i den eksisterende industrien. Bergensindustrien fikk faktisk en enda svakere utvikling i mellomkrigstiden enn norsk industri sett under ett.

Mer spesielt var det et problem at skipsbyggingsindustrien både i Norge og Bergen ikke maktet å levere de skip som de dynamiske norske redere ville ha. Byens to store verft leverte bare 30 havgående dampskip i årene 1921–39 mot 170 i perioden 1889/1898–1914! Som forsøk på kriseløsning ble de to verftene samt to mindre slått sammen til én bedrift 1929. Med støtte fra Bergen kommune ble det 1932–34 bygd en stor flytedokk for å styrke reparasjonskapasiteten. Så sent som 1937/38 var arbeidsstokken ved BMV-Vik bare 100–150 mann, mot 700–800 før 1914. Svikten i skipsbyggingen ble oppveiet av vekst i andre deler av jern- og metallindustrien knyttet til båtmotorer, bilbransjen og elektrotekniske artikler.

Hansa Bryggeri på Kalfaret, trolig en gang på 1920-tallet. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Hansa Bryggerier, Lokalhistorisk Arkiv i Bergen.

Hansa Bryggeri på Kalfaret, trolig en gang på 1920-tallet. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Hansa Bryggerier, Lokalhistorisk Arkiv i Bergen.

Også beklednings-, tekstil- og næringsmiddelindustrien var preget av motstridende tendenser. Skofabrikkene gikk tilbake, mens det ble startet en rekke nye konfeksjonsfabrikker for fremstilling av skjorter, benklær, frakker, dresser m.m. Sundt & Co. og Kløverhuset bygde opp to av landets store konfeksjonsfabrikker. Tekstilindustrien fikk tilvekst av nye trikotasjefabrikker som spesialiserte seg på strømper og undertøy, samtidig som en del eldre bedrifter i selve byen kom i vanskeligheter. Flere av fabrikkene i omegnen utvidet i 1930-årene. I næringsmidler ekspanderte eldre bedrifter som Hansa og Martens og en viktig nykommer var smelteostprodusenten O. Kavli & Søn. Hermetikkindustrien stagnerte i byen og på Laksevåg, mens den vokste kraftig på bygdene i Hordaland.

I likhet med skipsfarten skapte heller ikke industrien mange nye arbeidsplasser i mellomkrigstiden. Begge disse var næringer som i prinsippet kunne vokse eller stagnere uavhengig av byens økonomiske funksjoner i forhold til sitt tradisjonelle omland. Debatten om hvorvidt Bergen var en stagnasjonsby eller ikke, har særlig knyttet seg til handelsnæringen: Fra en opprinnelig dominerende posisjon i den norske bystruktur var dens funksjon som handels- og servicesentrum blitt gradvis innskrenket gjennom en liberal næringspolitikk og fremveksten av nye kystbyer. Hovedstadsfunksjonen, sterk folketilvekst og sentral plassering i et etter hvert landsomspennende jernbanenett gjorde at Oslo kom til å trekke til seg en uforholdsmessig stor del av vareimporten. I perioden 1870–1914 var imidlertid dampskipsrutenettet finmasket og effektivt nok til å gi Bergen en slags forsinket blomstring som handelsby, trass i tapte skanser som eksportby. Imidlertid kom utbyggingen av stadig flere og større sammenhengende veinett i de første tiår av 1900-tallet, sammen med utviklingen av mer effektive lastebiler og busser, gradvis til å snu Bergens sentrale beliggenhet i et sjørettet transportsystem fra fortrinn til ulempe. Ingen av landets store byer var omgitt av et så lite sammenhengende veinett som Bergen; broer manglet og fergetrafikken var minimal.

I mellomkrigstiden gikk da også byens andel av landets import tilbake, fra 16 prosent i 1914 til 12 prosent i 1939. Det var relativ nedgang for både korn, salt, petroleum, skip/motorvogner og i noen grad kolonialvarer. Derimot holdt byen stillingen som eksportby, med 11–12 prosent av rikets samlete utførsel. For fiskeproduktene var det sogar fremgang for fersk sild og fisk, tran og rogn. Denne varegruppen stod fremdeles for langt over halvparten av eksportverdien.

Fortsatt økning av fjordabåttrafikken, en raskt voksende rutebiltrafikk, større kjøpekraft for de som hadde arbeid samt omfattende modernisering av byens sentrum gjennom gjenreisning etter 1916-brannen, styrket detaljhandelen i byen. De store nye varehus som ble oppført av eldre firmaer som Sundt & Co., Kløverhuset, Berstad, Wallendahl m.fl. understreker dette, likeledes at man valgte å bygge strandkaier på branntomten i stedet for nye sjørettede grossistlagre som etter 1901-brannen. Kløverhuset økte sin stab fra 80 i 1920 til 390 i 1930 og 600 i 1939, Sundt & Co. fra 250 til 500–600. Begge firmaene kombinerte detaljhandel med landsomfattende grossistvirksomhet og produksjon av manufakturvarer. Agentnett, reisendebåter og i noen grad filialer ble brukt i bestrebelsene på å beholde markedsandelene i andre landsdeler.

Selv om byen hadde fått føling med bankkrisen ved at den fusjonerte Andresens Bank/Bergens Kreditbank og tre mindre banker ble satt under offentlig administrasjon og likvidert, kom den til å styrke sin stilling som finans- og forsikringssentrum. Bergens Privatbank ble landets nest største bank og mer landsomfattende i sitt virkefelt enn noen av de andre. Den rekonstruerte Bergens Kreditbank var 1939 landets fjerde største forretningsbank, mens Bergens Skillingsbank var en del mindre. Vestlandsbanken ble opprettet 1926 som bindeledd mellom byen og bygdenæringene. Bergens Sparebank var byens nest største bank og landets nest største sparebank. I tillegg kom spesielle bankinstitutter som Norges Skibshypotek i Fana, Den Vestenfjeldske Kredittforening, hovedkontoret for Den Norske Stats Fiskeribank samt avdelinger av Norges Bank og Hypotekbanken. Innenfor forsikring var den viktigste nyskapning Norsk Kollektiv Pensjonskasse (1938), som skulle bli et storselskap i etterkrigstiden.

Utviklingen innen både handel, industri og skipsfart var klart bedre i 1920- enn i 1930-årene. Særlig synes byens næringsliv å ha kommet på etterskudd i forhold til de andre store byer i siste del av 1930-årene. Byen opplevde da en fjerde krise i tillegg til de tre andre (1921–23, 1925–27, 1931–33). Dette gjaldt ikke minst arbeidsløsheten, som var et av mellomkrigstidens største samfunnsproblemer. Bergen slapp billigere unna 1920-årenes forstyrrelser enn mange andre byer, ledigheten blant menn nådde i denne perioden ikke over 7 prosent. Verdensdepresjonen rammet like hardt som andre steder, mens altså byen hadde sin egen krise og høyest ledighet i slutten av 1930-årene, da den nådde opp i 10 prosent. Trass i pessimisme og negative beretninger var det på tampen av tiåret også optimisme å spore. Selv med problemene i industri og skipsfart økte Bergen sin andel av landets formue i 1930-årene. Dette skulle motbevise påstanden om at byen nå primært tæret på tidligere tiders oppsparte kapitaler. Tvert om ble det bygd opp ny kapital. – Byens folketall fortsatte også å øke i mellomkrigstiden. I 1946 (1940) var tettstedet Bergen med sine 132 000 innbyggere dobbelt så stort som Stavanger og 3/4 større enn Trondheim. Men folketallet i Oslo (etter sammenslutningen med Aker 1948) var mer enn tre ganger så stort.

Mellomkrigstidens økonomiske kriser hadde vist hvor avhengig hele det norske samfunn var blitt av den internasjonale økonomi. Skipsfart og utenrikshandel gjorde Bergen utsatt på godt og ondt. Avhengigheten av sjøtransport gjorde at byen var ekstra sårbar under den tyske okkupasjonen, som innebar vridning av utenrikshandelen, tap av halve tonnasjen og det meste av skipsfartsinntektene, forsyningsvansker og uerstattet kapitalslit i industri og landtransport. Okkupasjonsmaktens behov la beslag på det overskudd og mere til som under normale forhold ville ha gått til investeringer. Industriproduksjon, utenriks- og grossisthandel synes å ha gått sterkere tilbake i Bergen enn i landet som helhet.

Bildet var likevel ikke helsvart. Tyskernes bruk av seddelpressen eliminerte arbeidsledigheten som problem; full sysselsetting ble opprettholdt trass i avtagende realproduksjon. En betydelig inflasjon fjernet dessuten det gjeldsproblem som hadde knuget næringslivet siden 1920-årenes deflasjonspolitikk. Noe av forklaringen på den urimelig sterke vekst i tiden nærmest etter 1945 må søkes i faktorer som disse. Om enn de materielle ødeleggelser og forsømmelser hadde vært store nok, var den økonomiske organisasjon intakt, og i viktige henseende sterkere innstilt på vekst og omstilling enn tilfellet hadde vært i det foregående fredstiår.

Vekst og velstand – 1945–70
Årene fra 1945 til 1973 var i hele Vesten den kraftigste vekstperiode noensinne. Tidligere epokers kraftige konjunktursvingninger ble redusert til variasjoner i en stadig positiv vekstrate. Både industri, handel og sjøfart hadde stor fremgang i de fleste land, også i Norge.

Bergensindustrien innledet etterkrigstiden med en hittil uovertruffen fremgang. Arbeidsstokken økte fra 10 000 i 1945 til over 16 000 i 1951. Den holdt seg stabil i 1950-årene, steg til en ny topp på over 17 000 i 1961 før det begynte å gå nedover for alvor fra 1965 – i 1969 var tallet redusert til 14 500. Industrisysselsettingen holdt seg bedre oppe om omlandskommunene tas med i bildet. For regionen var den 1969 fremdeles større enn 1954 – 25 800 mot 24 200. Mellom 1956 og 1971 flyttet hele 70 bergensbedrifter ut av byen grunnet mangel på høvelige lokaler og/eller tomter. De nye industriarealer innen byens grenser, i Sandviken, ved Store Lungegårdsvann og langs jernbanen til Minde, ble raskt fylt opp. De fleste bedriftene flyttet ikke lenger enn at arbeiderne fulgte med. Mer enn før er det derfor grunn til å se regionen under ett – forholdet peker frem mot byutvidelsen 1972. Bergensregionen opprettholdt også sin andel av landets industrisysselsetting. Den var 7 prosent 1909 og det samme seksti år senere.

Det var de tradisjonelle hovedbransjer tekstil-, beklednings-, næringsmiddel- og jern- og metallindustri som stod for det meste av veksten i den første fasen. Med sin sterke innretning mot forbruksvarer stod de tre første godt rustet til å møte den oppmagasinerte varehungeren. Over hele Europa beslagla selve gjenreisningen resurser, og en påtrengende valutamangel hemmet importen samtidig som den innenlandske kjøpekraft var svært stor som følge av likviditetsoverskuddet. Dette gav beskyttelse til produksjonsvirksomheter som under mer normale forhold ville ha vært ulønnsomme på grunn av hjemmemarkedets begrensete størrelse. Innenfor bekledning er det slående at en undergruppe som skofabrikasjon blomstret i denne fasen. Bergens Skofabrikk i Marken var en av landets største i sitt slag, og med fem andre fabrikker i byen og tre i omegnen var bergensdistriktet blitt et tyngdepunkt i bransjen ved siden av Halden.

BMV drog fordel av handelsflåtens gjenoppbygging og videre vekst. Arbeidsstokken passerte 1500 i 1949, 2300 sist i 1950-årene og 2900 ti år senere. Underveis hadde bedriften overtatt en rekke lokale bedrifter i tilsluttede bransjer som motor- og vinsjfabrikasjon, jernstøping m.m. Verftet ble etter hvert landets største og samtidig Skandinavias største produsent av hjelpemotorer og hydrauliske vinsjer. Konsernet var teknisk avansert og ble konkurransedyktig også med skip på det internasjonale marked. I 1960-årene gikk en stor del av skipene til utenlandske redere, mens norske hadde avtatt de fleste i 1940- og 1950-årene. Før 1940 hadde skipsstørrelsen sjelden oversteget 3000 dvt, i 1945 klarte man 5500 dvt og i 1966 37 700 dvt. 1970 ble det levert seksjoner til 220 000-tonnere under bygging og montering på Aker Stord. Bedriften sprengte de trange fysiske rammer i Solheimsviken og på Laksevåg, og flyttet i slutten av 1960-årene motorfabrikken til Åsane.

Etter hvert som utenrikshandelen ble frigjort og innenlandsøkonomien deregulert ble arbeidsforholdene vanskeligere for forbruksvareindustriene. Svaret lå i omlegging av produksjonen til varer som passet inn i et forbruksmønster i stadig utvikling, og etter hvert også bedriftsvis spesialisering på et fåtall produkter innen de tidligere ofte vide bransjespektre. Teknisk rasjonalisering ble gjennomført over en bred front, men særlig i de større bedriftene. I så ulike bransjer som margarin, konfeksjon, kontormaskiner og skipsbygging fantes det bedrifter som opererte med internasjonalt sett avansert teknologi og produksjonsstyring. Ny teknologi ble i en rekke tilfeller bygd inn i produktene. Konfeksjonsfabrikker sydde klær av nylon og poplin, fiskeredskapsfabrikkene gikk over fra hamp til nylon og andre syntetiske fibere. Selv det store Merinospinneriet, anlagt 1948 som felles fabrikk for en gruppe vestnorske tekstilfabrikker, la om fra naturlig kamgarn til syntetisk garn. Bergensregionen ble ett av tyngdepunktene i landets malingsindustri, med fire fabrikker basert på kjemisk-faglig ekspertise – Fleischer, International Farvefabrik A/S, Monopol og Vestlandske Destillasjonsverk. Suksessbedrifter som Jørgen S. Lien, Sverre Munck og Frank Mohn fremstilte hver på sine felt og basert på egen produktutvikling teknisk komplisert maskineri – elektrotekniske kontormaskiner, elektrotaljer og kraner, hydrauliske pumper m.m. Nera fremstilte telekomunikasjonsutstyr. Enkelte bedrifter ekspor-terte teknisk know-how, som Stord Bartz Industrier – i 1960-årene verdens ledende konstruktør av maskineri til sildolje- og sukkerroeindustriene, mens P. G. Rieber & Søns næringsmiddelfabrikk Toro leverte hele produksjonsanlegg for tørrsuppe til utlandet.

Den tekniske rasjonalisering og konsentrasjonen om få og til dels avanserte produkter gjorde en del bedrifter internasjonalt konkurransedyktige. Man fant frem til lønnsomme nisjeprodukter hvor seriene gjennom eksport kunne gjøres langt større enn ved en produksjon begrenset til hjemmemarkedet. Teko Fabrikker konsentrerte seg om blonder og pynte- og besetningsbånd, Neo om kjoleforklær, Visteds Fabrikker forsynte hele landet med bomullshyssing og etter hvert også med vegg-til-vegg-tepper. Bulls Gummiindustri var verdens ledende produsent av gummimakk. Også hjelpemotorer, hydrauliske vinsjer og styremaskiner for skip hørte med blant bergensindustriens eksportvarer. Den samlete spennvidde i produktspekteret var svært stor.

I 1960-årene ble eksportmarkedene viktigere for stadig flere av regionens store industribedrifter. Eksporten ble i noen tilfeller supplert med etablering av datterbedrifter utenlands. Smelteostprodusenten O. Kavli & Søn hadde alt i 1930-årene valgt denne strategien som middel til å omgå handelshindringer. Sverre Munck og Hagbarth Schjøtt fulgte etter i 1950- og 1960-årene, mens Jørgen S. Lien bygde opp et omfattende internasjonalt salgsapparat ute. Samtidig ble importkonkurransen hardere i hjemmemarkedet for de som ikke maktet å rasjonalisere eller spesialisere produksjonen. Således forsvant de fleste av skofabrikkene i løpet av 1960-årene, 1974 måtte selv Bergens Skofabrikk gi opp, etter å ha flyttet til Askøy 1963.

I 1950- og 1960-årene var det også en markert tendens til sammenslutning av bedrifter og til at lokale bedrifter inngikk i samarbeidsprosjekter med utenbys grupper eller konsern. Merinospinneriet er alt nevnt. Fryseriet og kjøleanlegget til Bergens Fiskeindustri – Nord-Europas største i sitt slag – og Industrihuset A/S var også lokale samarbeidsprosjekter i industrisektoren. Fiskeredskapsfabrikkene gikk 1968 sammen i NOFI, som ble landets største konsern i bransjen. Bergen Industriinvestering A/S ble med utgangspunkt i det tidligere private telefonselskap og eksproprierte tyske elektrotekniske bedrifter (bl.a. Nera) utbygd til et stort konsern, som 1970 også omfattet flere betydelige tekstilfabrikker. Sverre Munck etablerte datterbedrifter og kjøpte konkurrenter i andre landsdeler. BMV slukte både lokale underleverandører og inngikk i samarbeid med to grupper om produksjonen av motorer (Normo) og vinsjer (Norwinch) og på verftssiden med den enda større Aker-gruppen, som bl.a. hadde bygd opp et storverft på Stord. Byens to blikkemballasjefabrikker ble begge integrert i den nasjonale gruppe Noblikk, som igjen var knyttet til Christiania Spigerverk. Denne tendens til å inngå i større grupper eller konsern hvor hovedkontor og dominerende eierinteresser befant seg utenfor distriktet, peker frem mot en utvikling som skulle bli enda mer utpreget i 1980-årene og til slutt underminere byens eget industrielle miljø.

Byens handelsflåte fortsatte å vokse i etterkrigstiden, men også i denne perioden svakere enn i en del andre byer. Dels var bergensrederne pga. erfaringene fra 1920-årene tilbakeholdne i sin kontraheringspolitikk under og like etter den annen verdenskrig. Mange fryktet et nytt økonomisk tilbakeslag. Krisen kom ikke, men 1948-50 førte en akutt valutamangel som følge av myndighetenes valutapolitikk til kontraheringsstopp. På dette tidspunkt hadde særlig oslorederne investert friskt og fått levert mye ny tonnasje. Dels var mange av leveringene av skip til bergensrederne før 1948 en følge av kontraheringer inngått både før og under krigen. Byens svake flåtestruktur i 1930-årene og den tradisjonelle orientering vestover medførte at man her hadde gjort langt færre bestillinger av ny tanktonnasje enn redere østpå. Under etterkrigsårenes vanskelige valutaforhold ble det også en problemfaktor at bergenserne hadde mistet en større del av flåten enn f.eks. oslorederne. Seilende tonnasje var viktig for å finansiere nybygg, og det store innslag av gammel damp- og tramptonnasje gav forholdsvis svakere erstatningsoppgjør. Særlig vanskelig ble situasjonen for små rederier helt uten seilende tonnasje.

Siste rest av den gammelmodige flåte- og selskapsstrukturen ble sanert under skipsfartskrisen i slutten av 1950-årene. I mellomtiden hadde den altså hemmet omstillingsevnen i retning av stortank. I Bergen kom en enkelt reder til å dominere på dette feltet, nemlig Hilmar Reksten. Han anskaffet sitt første tankskip under krigen og disponerte i 1970 med 16 fartøyer halvparten av byens tanktonnasje. Den gamle tankspesialisten Westfal-Larsen hadde først prioritert gjenoppbygging av sitt oversjøiske linjenett – rederiet hadde vært involvert i fire slike linjer før krigen. Den tradisjonelle linjefarten ble imidlertid avviklet i 1960- og 1970-årene – situasjonen ble da vanskeligere her for de fleste norske rederier. Westfal-Larsen satset i stedet på mindre spesialtankere for frakt av kjemikalier, raffinerte oljeprodukter og gass, i samarbeid med en lokal kollega, A/S Rederiet Odfjell.

Det at så få bergensredere hadde investert i stortank, ble en fordel slik tankmarkedet utviklet seg i 1970-årene. En rekke andre lokale rederier hadde fulgt opp med spesialiserte fartøyer av moderat format. Foruten kjemikalietankerne var det flere som bygde opp flåter av «åpne» bulkskip med selvlossende dekkskraner (Munck-kraner), særlig Kristian Jebsens Rederi og Star Shipping. Skipene ble innrettet for enhetslaster og sluttet for lang tid av store befraktere. Med faste seilingsruter ble dette en ny form for linjefart, men lastene var mer enhetlige enn i de gamle stykkgodslinjene. Dertil kom den egentlige småskipsfarten: Flere mindre rederier satset på trafikk med små skip, gjerne mellom skipere/produsenter av storindustrielle produkter på norskekysten og utenlandske avtagere/leverandører. For å redusere mannskapsutgiftene bygde man såkalte paragrafskip hvor forholdet mellom lasteevne og mannskapsstørrelse var optimalisert. Det mest kjente av disse rederiene var Paal Wilson & Co. A/S, som i 1970 drev hele 17 slike fartøyer i ruter mellom fjord-lokaliserte norske fabrikker og industrien ved Rhinen/Ruhr.

Situasjonen var derfor ikke så svak som tonnasjetallene kunne tyde på. Det bergenske rederimiljøet hadde faktisk demonstrert stor omstillingsevne; man hadde spesialisert seg i ulike retninger, gjerne i samarbeid med andre rederier og/eller befraktere. Denne driftsformen passet bedre for byens mange små rederier enn stortank/storbulk og forutsatte også en type maritim bransjekunnskap som det fantes mye av i det lokale shippingmiljøet (havner, led, varekunnskap, megling).

Mens kvartsekelet etter krigen var en god periode for både industri og skipsfart, var utviklingen mer bekymringsfull for handelen. For importen fortsatte den relative nedgang fra mellomkrigstiden; andelen av landets import sank fra 13 prosent i perioden 1946–50 til 8 prosent sist i 1960-årene. Eksportandelen, som hadde ligget på 11–12 prosent i hele første halvdel av århundret, var tilsynelatende uforandret 1946–70. Metallprodukter fra smelteverksindustrien på Vestlandet veide imidlertid stadig tyngre, en varegruppe som bare statistisk sett passerte Bergen havn. Justert for dette blir Bergens andel av samlet eksport bare 7,5 prosent i 1970. Det meste av nedgangen kom i 1960-årene.

I de første etterkrigsårene fikk rett nok byens eksport av fiskevarer en oppblomstring. Fetthunger og generell matmangel i et krigsherjet Europa gjorde disse varene etterspurt. Tran dekket et akutt vitaminbehov og selv det primitive produktet saltsild lot seg selge i store mengder til det okkuperte Tyskland og Øst-Europa. Men den langsiktige utviklingen ble negativ. For det første forsvant vintersilda i slutten av 1950-årene og dermed saltsild- og fersksildeksporten. Gjenreist produksjon av frukt og grønsaker samt utvikling av syntetiske vitaminer dempet etterspørselen etter tran. Den nye, statsstøttede filétindustrien i Nord-Norge la beslag på en stadig større del av råfisken fra torskefiskeriene, til priser som tørrfisktilvirkerne ikke kunne konkurrere med. Bergens Fiskeindustri gav ikke bergenserne innpass i frossenfisknæringen. Den alminnelige økonomiske utjevningen mellom by og bygd og mellom landsdelene styrket dessuten evnen til egen eksport av tørrfisk, tran o.l. fra byer og tettsteder i Nord-Norge. Endelig fikk Bergens tørrfiskeksport en avgjørende knekk da dets hovedmarked Nigeria var stengt i flere år som følge av Biafra-konflikten. Mens fisk og fiskevarer hadde stått for mer enn halvparten av byens samlete eksportverdi 1939, var andelen redusert til 1/8 i 1970. Samtidig sank byens andel av landets eksport av disse varene fra 30 prosent til 14 prosent. I 1970 var ikke Bergen lenger landets dominerende eksportsentrum for fiskerinæringens produkter. Varer fra byens og omlandets industri var nå blitt langt viktigere.

Skiftet i handelsfunksjoner var enda mer utpreget for importens vedkommende. Tradisjonelle grossistvarer som korn og kornvarer, kolonialvarer og brennstoffer/oljeprodukter hadde fått sin andel av byens samlete importverdi redusert fra 45 prosent i 1939 til 13 prosent i 1970. Samtidig hadde importen av industriråstoffer, skip og biler steget fra 36 prosent til 61 prosent av den samlete vareinnførsel. Dette betyr at Bergen som importby ikke lenger var en stapel- og distribusjonshavn for varer til et stort omland, men primært en servicehavn for regionens egen industri. En annen konsekvens av omleggingen var at byens utenrikshandel i langt større grad enn før var direkte knyttet til byens to andre hovednæringer. En negativ utvikling for industri eller skipsfart ville fort slå ut på import- og eksportmengdene. Import av skip og industriråvarer betinget heller ikke, til forskjell fra import og distribusjon av forbruksvarer, et eget handelsledd. Industri- og rederibedriftene besørget selv sine innkjøp.

Det var flere årsaker til tapet av de tradisjonelle import- og grossistfunksjoner. For kornets vedkommende spilte det en stor rolle at Statens Kornforretning satset på Stavanger som hovedimporthavn for denne varegruppen. Opprettelsen av et statsmonopol for kraftfórimport 1952 trakk i samme retning. For brennstoffer og oljeprodukter var det av avgjørende betydning at det i 1960-årene ble anlagt to store oljeraffinerier ved Stavanger og Tønsberg. De trakk til seg det meste av råoljeimporten og distribuerte raffinerte produkter til resten av landet. For kullet ble jernbane og dampskip avløst av industrien som hovedkunde, særlig storbedrifter i Mo i Rana, Porsgrunn og Kristiansand.

I kolonialsektoren trakk både effektivisering av landtransporten og stordriftsfordeler i omsetning, godshåndtering og sjøtransport (internasjonal linjefart) varene i stigende grad til Oslo. De private bergensgrossistene kom under økende press og svarte i første omgang med å slå seg sammen i større grupper, A/S Migrofa (1963) og A/S Univest (1967). Dette var samtidig instrumenter til effektivisering av godsbehandlingen: Virksomheten ble flyttet ut fra de gamle firmaenes pakkhus ved Vågens strandside, hvor man hadde arbeidet i høye bygninger plassert i trange gatenett med direkte adgang til sjøen, til store nye ettplanslagre på Midttun og Minde, hvor det var nok plass og lett tilkomst til bil og jernbane. Likevel overtok etter hvert den store oslogrossisten Joh. Johansson aksjemajoriteten i Migrofa, mens Univest inngikk samarbeid med Løkengruppen i Moss.

Utbyggingen av Oslo-baserte sammenslutninger for distribusjon av varer til spesielle grupper som samvirkelag (NKL) og en del private kolonialkjøpmenn (KØFF) var en annen «negativ» faktor. Også et stadig sterkere produsentsamvirke i omsetningen av landbruksvarer begrenset spillerommet for det private by-baserte initiativ i handelsnæringen. Samvirkebedriftene var tilsluttet landsomfattende organisasjoner, og de var som regel ikke interessert i å lokalisere en større del av omsetningen til Bergen enn det som var transportøkonomisk hensiktsmessig. – Produsentsamvirket kan betraktes som nok et eksempel på den utvikling mot økonomisk utjevning mellom by og land og mellom distriktene innbyrdes som har preget etterkrigstiden. Bergen ble rammet fordi byens tidligere rolle som handelsby var basert på en gunstig beliggenhet i en epoke der sjøen var billigste transportvei. Den tendens til fysisk isolasjon mot det landverts transportnett som kom til syne i 1930-årene, ble utslagsgivende i 1950- og 1960-årene med den stadig økende lastebiltrafikken. Bergens direkte tilkobling til veinettet hinsides de to store fjorder og på landsdelens folkerike øyer var ennå i 1990 ikke kommet særlig langt.

Grossistenes utflytting fra sine tradisjonsrike sjøtomter ved Vågen til rommeligere strøk på Minde og Midttun understreker denne problemstillingen. Det mest forbausende er hvor lang tid det tok før prosessen skjøt fart for alvor: Så sent som i 1950-årene ble det bygd nye høyblokker for håndtering av tunge stykkgodskolli ved Vågen. Grossister i jern- og byggevarer hadde derimot fortsatt behov for lokalisering ved sjøen. Mange av de gjenværende fiskegrossister og eksportører samlet seg i Bergens Fiskeindustris lokaler på Bontelabo. Utflyttingen fra Vågen til Bergensdalen blir i det store byhistoriske perspektiv en moderne parallell til avviklingen av den gamle nordlandshandelen og rivingen av Tyskebryggens indre del sist på 1800-tallet. – I detaljhandelen holdt Bergen stillingen bedre enn de andre store byer. Grunnen kan være et relativt lavt økonomisk utviklingsnivå i deler av omlandet, noe som i sin tur hang sammen med de vanskelige kommunikasjonsforholdene i biltrafikkens tidsalder. Detaljforretninger for mange vareslag utenom dagligvarer trengte gjerne større nedslagsfelt enn det som forelå i distriktets bygdesentra og jevnt over små tettsteder.

Innenfor bank/finans og forsikring beholdt byen sin posisjon som landets eneste betydelige sentrum utenfor hovedstaden. I forsikring vokste NKP sterkest. De tre store selskapene her opererte alle på et nasjonalt marked. Vesta/Hygea opprettet finansierings- og investeringsselskapet A/S Investa, Bergens Privatbank etablerte Fabin A/S med et nasjonalt virkefelt innen avbetalingsfinansiering, leasing og factoring. Aksjesparelaget Real-Invest var ett av landets største i sitt slag. Denne næringen høstet antagelig fordeler av sin relative geografiske isolasjon i forhold til hovedstadsområdet. Ennå i 1970 hadde ingen av landets andre storbanker filialer her, samtidig som altså byens egne finans- og forsikringsinstitusjoner opererte i et videre distrikt, i andre landsdeler og i noen grad på det nasjonale marked.

Denne næringen hadde imidlertid – i likhet med den kapitaltunge skipsfarten – begrenset sysselsettingseffekt. Etter hvert som industri og varehandel flatet ut som sysselsettingsfaktorer i 1960-årene, kom offentlig tjenesteyting til å overta funksjonen som vekstmotor. Den samme prosess som førte til desentralisering av industri, varehandel og en del former for tjenesteyting, åpnet for sentralisering av tjenesteyting på høyere nivå. Det nye velferdssamfunnet førte til en kraftig aktivitetsøkning i sektorene helsestell, høyere undervisning og kultur. Slike virksomheter hørte naturlig hjemme i storbyene. Haukeland sykehus, universitetet, Norges Handelshøyskole, lærerskolen, Bergen tekniske skole, Sjøforsvarets hovedbase ved Håkonsvern med Sjøkrigsskolen o.l. utgjorde viktige nye bidrag til byens arbeidsliv. 1970 var 25 prosent av arbeidskraften knyttet til offentlig sektor. Stort sett kan man si at Bergens næringsstruktur hadde skiftet tyngdepunkt fra handel og sjøfart før 1940 til industri 1945–70 og videre til offentlig virksomhet fra 1970. Den gamle handelsbyen var i ferd med å bli «det offentliges by».

Omstilling og uro – 1970–94
Selv om den kraftige økonomiske vekst i perioden 1945–70 hadde ført med seg en del strukturelle endringer, var det fremdeles først og fremst vekst langs tradisjonelle linjer. Industrien hadde fungert som vekstmotor til ut i 1960-årene, og skipsfart og utenrikshandel forble viktige næringer. Foretaks- og eierforhold i den private sektor viste også stor stabilitet. De neste tiår skulle derimot bli preget av betydelig turbulens på alle disse områdene, samtidig som konjunkturmønsteret ble mer urolig enn det hadde vært tidligere. Mens store deler av Vesten gikk inn i relativ stagnasjon etter oljeprissjokket 1972–73, kjøpte Norge seg fri fra de mest negative utslag ved å forskuttere oljeinntektene, med overoppheting av økonomien og svekket konkurranseevne i industrien som resultat.

I Bergen fortsatte den vekst- og integrasjonsprosessen som gjennom massebilisme, storstilt veibygging og geografisk utspredt boligutbygging hadde fremtvunget byutvidelsen i 1972. I 1980-årene var fergesambandet Askøy–Bergen blitt landets største målt i antall passasjerer, mens sambandet Steinestø–Knarvik var størst målt i antall biler. Sotrabrua var åpnet 1971, og hele Øygarden fikk etter hvert fastlandsforbindelse med Bergen. Askøybrua ble tatt i bruk høsten 1992, Nordhordlandsbrua over Salhusfjorden var sommeren 1994 nær sluttføring og arbeidet med en broforbindelse (Kvisti bru) fra Herland over Sørfjorden til Osterøy var påbegynt. En rekke mindre broer hadde tidligere bundet sammen Holsenøy, Radøy, Austrheim og Lindåshalvøyen. Denne utviklingen gjør det naturlig å se Bergen, Mid- og Nordhordland som én nærings- og pendlingsregion, som med sine nær 300 000 innbyggere er landets nest største byregion. Opprettelsen av det interkommunale Bergen og Omland Havnevesen i 1990, med et havnedistrikt som strekker seg fra Marsteinen til Fedje, understreker dette nye geografiske perspektivet.

Én følge av denne geografiske ekspansjonen var etableringen av de mange store og bilrettede kjøpesentrene i de nye bydelene – Oasen og Loddefjord Torg i vest, Lagunen og Kilden i Fana, Åsane Senter i nord, etter hvert også Sartor Senter enda lenger vest og Knarvik butikk- og servicesenter nord for Osterfjorden. De sentrifugale kreftene var så sterke at de truet butikkhandelen i bykjernen. Kjente, nærmest institusjonaliserte trekk i det økonomiske bybildet som Sundt, Kløverhuset, Berstad m.fl. ble omorganisert og/eller skiftet eiere. Som mottrekk kom dessuten de helt nye og kompakte kjøpesentrene Galleriet og Bystasjonen. Den linjen som i forrige periode begynte å gjøre seg gjeldende i grossisthandelen spredte seg nå også til detaljhandelen: Utenbys eierinteresser og kjeder fikk innpass i både dagligvare- og manufakturhandel. Innenfor den gamle eksporthandelen med fisk og fiskevarer fortsatte tilbakegangen for torskeproduktene tørrfisk, tran og rogn. Samtidig har den nye oppdrettsnæringen gitt et kraftig oppsving for de firmaer som arbeider med eksport av ferskfisk, som Hallvard Lerøy, og Bergen er blitt sentrum for en viktig del av lakseeksporten. Det har i det siste også vært gjort forsøk på å blåse liv i Bontelaboanlegget som sted for omsetning og håndtering av annen ferskfisk (Bergen Fiskeauksjon).

Arne fabrikker feiret 100-årsjubilee i 1946. Produksjonen økte frem mot 1960-tallet. Så kom nedgangen. Produksjonen ble flyttet til Sverige i 1989.

Arne fabrikker feiret 100-årsjubilee i 1946. Produksjonen økte frem mot 1960-tallet. Så kom nedgangen. Produksjonen ble flyttet til Sverige i 1989.
Arkivet etter Arne Fabrikker A/S, Bergen Byarkiv.

En hovedlinje i periodens næringshistorie har vært avindustrialisering. Mens industrien hadde beskjeftiget nær 1/3 av byregionens yrkesbefolkning i 1970, var andelen i 1994 sunket til 13 prosent i den utvidete regionen, 15,5 prosent om vi regner med oljesektoren og kraftforsyning. Tilbakegangen hadde ikke vært særlig verre enn i de andre større norske byer, men var likevel alvorlig nok: Gamle og kjente industrianlegg som Arne Fabrikker, Pedek, Salhus Tricotagefabrik, Eidsvåg Fabrikker, Nesttun Ullvarefabrik, Tangens Gardinfabrikk, Varde og Kløver fabrikker samt en del mindre skjortefabrikker og andre bekledningsbedrifter forsvant. Det samme gjaldt det alt vesentlige av byens malingsindustri og hermetikkindustrien i byens omegn. I nærings- og nytelsesmiddelindustrien ble en gammel storhet som Ditlef Martens oppløst, mens Bergensmeieriet fikk problemer etter en kraftig ekspansjon og forsøk på differensiering i 1970-årene. Heggernæs Valsemølle, som tidligere var blitt fusjonert med statsbedriften Vaksdal Mølle til Stormøllen, ble nedlagt 1993 etter 135 års drift. Hansa Bryggeri ble kjøpt av det svenske Procordia-konsernet. Lyspunkter i denne utviklingen var Kaffehuset Friele, som styrket stillingen som landets største i sin bransje og dessuten overtok Minde Sjokoladefabrik, videre smelteostprodusenten O. Kavli & Søn og særlig Rieber & Søns næringsmiddelfabrikk Toro for supper og annen tørrmat.

I jern- og metallsektoren led den gamle kjempen BMV en sørgelig skjebne ved først å bli delt i to, dernest ble den eldste delen i Solheimsviken nedlagt, mens resten ble solgt til den sunnmørske(!) Ulstein-gruppen. Reparasjonsavdelingen på Laksevåg er senere blitt hjemkjøpt av Mjellem & Karlsen, men motorfabrikken er fortsatt på utenbys hender. Den sammenslåtte blikkemballasjefabrikken er nedlagt og Blikkvalseverket overtatt av nederlandske eiere, etter først å ha vært kontrollert av en nasjonal gruppe. Også teknologibedrifter som Jørgen S. Lien, Sverre Munck og Stord Bartz Industrier ble nedlagt, omorganisert og/eller bygd ned.

Det var i tråd med utvidelsen av byområdet at det gjennom utflytting og nyetablering oppstod nye industrielle tyngdepunkter utenfor den gamle bykjernen, som Kokstad i Fana, Mongstad (i Lindås) med raffineri og oljeterminal, Sture og Kollsnes (i Øygarden) med henholdsvis oljeterminal og ilandføringsterminal for gass, Ågotnes (på Sotra) med oljeforsyningsbase og Hanøytangen (på Askøy) med tørrdokk for bygging av betongplattformer. Trafikken til og fra oljeterminalene og raffineriet gjør at Stor-Bergen havn, med en årlig lastemengde på nesten 70 mill. tonn – vesentlig våtbulk – rangerer som Europas største havn målt i håndtert volum i begynnelsen av 1990-årene.

Mens industrien hadde stått for den sterkeste sysselsettingsnedgangen i 1980-årene, stod forsikring, eiendom, bank/finans og annen privat tjenesteyting for den største økningen i samme periode. Men heller ikke denne vekstprosessen forløp uten problemer. Sektoren finans, forsikring og eiendom ekspanderte kraftig i de pengerikelige og optimistiske årene frem til krakket 1987–89. I 1970-årene hadde de store oslobankene og enkelte andre omsider sluppet til med filialer i bergensdistriktet. Konsentrasjonstendensene i norsk bankvesen førte til at Bergens Kreditbank og Bergens Privatbank fusjonerte til Bergen Bank, til at Vestlandsbanken gikk inn i den nye Fokus Bank (med hovedsete i Trondheim) og til at Fiskernes Bank ble overtatt av Kreditkassen. Et nytt og viktig strukturelt trekk i de tidlige 1980-årene var den sterke veksten i de såkalte finansieringsselskapene, som blomstret på utsiden av den sterkt regulerte banksektoren. Bergen var landets raskest voksende finansby i denne perioden, med Nevi-systemet i Fyllingsdalen som Norges største finansieringsselskap.

Bankkrisen førte til en sanering av både antallet distriktskontorer og lokale filialer. Allerede 1987 fikk Nevi så store problemer at det ble påtvunget Bergen Bank. Denne banken, som tilsynelatende hadde klart seg så bra gjennom første del av krisen, fikk også DnC «i fanget» våren 1990, hvorpå hovedkontoret ble flyttet til Oslo. Byen mistet dermed styringen med landets sterkeste forretningsbankmiljø utenfor Oslo. Dette ble desto mer bekymringsfullt da også investeringsselskapet Investa gikk over ende 1993 og restene ble solgt ut av byen. Vesta ble overtatt av en sv. forsikringsgigant, mens «søsteren» Hygea ble slått sammen med Norsk Kollektiv Pensjonskasse til Vital Forsikring. Ikke minst i denne strategiske næringssektoren var det slående at Bergen var i ferd med å bli en filialby.

Sjøsetting av 'Lady Harrison' som ble bygget i 1983 ved Mjellem &Karlsen.

Sjøsetting av ‘Lady Harrison’ som ble bygget i 1983 ved Mjellem &Karlsen.
Fotograf: Bjørn Lunde.
Arkivet etter Morgenavisen A/S, Bergen Byarkiv.

Skipsfarten var den av de gamle hovednæringene som klarte seg best. Med 350 egne og 100 innleide skip stod bergenske redere i 1994 for mellom 13 og 17 prosent av landets totale virksomhet i denne sektoren. De var ledende internasjonalt i trades som open-hatch bulkskip og kjemikalietankfart, og når det gjaldt småskipsfart på nordeuropeiske farvann. I denne næringen finner vi en del virkelig store foretak som Gearbulk/Kristian Gerhard Jebsens Rederi, Star Shipping, Grieg-gruppen, Westfal-Larsen & Co. A/S, Jebsens Thun Management, Rederigruppen Sea Trans ANS, Skips A/S Storli/B. O. Odfjell, Abraham Odfjell/JO Tankers og Team Tankers/Joh. Ludw. Mowinckels Rederi. Bergen regnes for å være den eneste norske by utenom Oslo som har et komplett maritimt miljø, med et sammensatt tilbud av hjelpetjenester innen skipsmegling, sjøforsikring og finansiering, tekniske konsulenter, en stor og variert skipsindustriell sektor med verft og produsenter av diverse skipsutstyr, samt institusjoner for politikk/kontroll (bl.a. NIS) og undervisning/forskning (NHH, Bergen Ingeniørhøyskole, Bergen maritime høyskole, Bergen maritime videregående skole). Inklusive utenlandske sjøfolk gav det bergenske maritime miljø arbeid til 15 000 personer, hvorav 4000 hørte hjemme i bergensregionen.

Rederinæringen med tilbehør blir vurdert som det største og mest levedyktige «næringscluster» i regionen, et miljø med stor internasjonal konkurranse-evne. Et annet slikt miljø er petroleumssektoren, som imidlertid mangler lokal selvstendighet – de viktigste foretakene her er stort sett filialer av nasjonale eller utenlandske storselskaper. Et tredje miljø er næringsmiddelindustrien, hvor fisk, meieriprodukter, mel, kjøttvarer, øl/mineralvann, kaffe, smelteost og tørrmat er de viktigste produktene.

Alle disse tre miljøene drev i betydelig grad kunnskapsintensiv virksomhet og hadde koblinger til et stort lokalt miljø for forskning og utvikling, hovedsakelig av offentlig og halvoffentlig karakter (Universitetet i Bergen, Norges Handelshøyskole/Stiftelsen for samfunns- og næringslivforskning, Bergen Ingeniørhøgskole, Havforskningsinstituttet/Fiskeridirektoratet, Chr. Michelsens Institutt/Chr. Michelsen Research), men også med en del private institusjoner (Norsk Undervannsteknologisk Senter, Høyteknologisenteret, Norsk Tekoinstitutt, Sildolje- og sildemelindustriens forskningsinstitutt, Nansen Senter for Miljø og Fjernmåling m.fl.). Ved siden av bank/finans, forsikring, eiendom og annen privat tjenesteyting var offentlig tjenesteyting av typen helse- og sosiale tjenester og undervisning/forskning den viktigste lokale vekstsektor i 1980-årene. De to kategoriene stod 1990 for henholdsvis 16 og 10 prosent av den totale sysselsetting i regionen.

Forfatter: Anders Haaland

Vekstregion
Med den generelle utviklingen bort fra industriell produksjon av fysiske varer til produksjon av stadig mer kunnskapsintensive tjenester vil byens fremtidige vekstpotensiale trolig ligge i de private foretaksmiljøenes evne til å utnytte dette store og sammensatte forsknings- og utviklingsmiljøet til å underbygge konkurransedyktig økonomisk virksomhet. Et annet vekstpotensiale ligger i den sentrale plasseringen Bergen har i det som i løpet av de siste par tiår er blitt landets viktigste vekstregion – kystsonen fra Nord-Jæren til Sunnmøre, hvor en vesentlig del av landets eksportinntekter blir generert: olje og gass, oppdrettsfisk og en del annen fisk, kraftintensive industriprodukter og skipsfartstjenester (Bergen, Stavanger, Haugesund). Bergens posisjon som tjenesteytende kompetansesentrum i denne regionen vil bli styrket når den landverts sammenbindingen av regionen gjennom kyststamveien Trondheim–Bergen–Kristiansand blir fullført. Et slikt veisamband vil også kunne styrke byens posisjon som sentralhavn for Vestlandet; Bergen havn har kapasitet og utbyggingsmuligheter for en langt større trafikk enn dagens.

Forfatter: Anders Haaland

Hovedtrekk 1994-2009 (Anders Haaland)
Rundt 1994 var det tre næringsområder som ble ansett som særlig viktige for Bergen: den maritime næringsklyngen, petroleumssektoren og næringsmiddelindustrien. Den siste inkluderte produkter fra både saltvannsfiskerier og havbruk og en rekke andre vareslag. ”Strategisk næringsplan for Bergen” ble lansert i 1995 som fundament for kommunens næringspolitikk. I planen ble prioriteringene noe endret, fordi det særlig skulle satses på felt med vekstpotensial; man jaktet på regionens mest ”vekstkraftige næringsmiljøer”. Planleggerne var påvirket av økonomen Michael Porters studier over lands og regioners internasjonale konkurransekraft, hvor såkalte næringsklynger spiller en viktig rolle. En næringsklynge innebærer at det foreligger et relativt komplett kompetanse-, leverandør- og infrastrukturmiljø for en gitt næring innen et geografisk avgrenset område. Eksistensen av en slik klynge styrker konkurranseevnen for både gruppen som helhet og den enkelte bedrift.

’Maritim virksomhet’ var fremdeles ett av tre prioriterte områder, da Bergen hadde ”landets eneste komplette maritime miljø”: en stor rederinæring, et par verft, motor- og utstyrsfabrikker, finansierings- og forsikringsinstitusjoner rettet mot skipsfart, meklere, speditører og logistikkfirmaer, utdanningsinstitusjoner, og landets overlegent største trafikkhavn, de to skipsregistre (NIS og NOR), Marinens hovedbase med sjøkrigsskole og et stort miljø innen undervannsteknologi under oppbygging. Samlet sysselsetting var 17 000 årsverk i bergensregionen, men de fleste av de 11 000 sjøfolkene var utlendinger. ’Petroleumssektoren’ ble prioritert i planen, trass i at det store miljøet av drifts-, vedlikeholds- og utviklingsbedrifter på Kokstad/Sandsli sammen med de viktige landanleggene i Nordhordland gjorde sektoren til en av de aller tyngste i byregionen. Antakelig regnet man med at kommunens påvirkningsmulighet var liten her: Forskjellige ytre forhold, bl.a. de store operatørselskapenes strategier og statens næringspolitikk avgjorde utviklingen i denne næringssektoren.

Derimot var ’fiskerirelatert virksomhet’ løftet frem som eget satsingsområde. Havbrukets sterke stilling i Hordaland og kompetansemiljøet innen fiskerirelatert forskning og forvaltning har nok medvirket her, likedes havnen som møteplass mellom kystruter og internasjonale ruteforbindelser. Samlet sysselsetting i sektoren i Hordaland var i 1993 mellom 5000 og 6000 årsverk, hvorav 1300 innen forvaltning og forskning. Intet ble sagt om den øvrige næringsmiddelindustrien, siden bedriftene der stort sett opererte i forskjellige bransjer, hadde de begrenset interesse av for samhandling.

Planens tredje satsingsområde, ’reiselivet’, hadde også preg av næringsklynge: Havnen og lufthavnen var viktige transportterminaler, beliggenheten sentralt i Vestlandets fjordlandskap og byens mangesidige kulturliv hadde til sammen skapt grunnlag for en stor hotell- og restaurantnæring, som igjen var en forutsetning for festivaler, kongresser og messer. Sektoren sysselsatte nesten 5000 årsverk og omsatte for 3,3 milliarder i 1993. Byen ble besøkt av to millioner tilreisende dette året.

Av generelle føringer la man særlig vekt på kommunikasjonene: realisering av Kyststamveien, videre utvikling av tilbudet av internasjonale flyruter på Flesland, opprustning av Bergensbanen og flytting av godsterminalen til Arna. Og: ”Bergens sentralhavn har i dag for liten kapa sitet og problemer med trafikkavvikling på landsiden, grunnet manglende arealer for gods-, cruise- og fergetrafikken. Atkomsten til havneområdene og forbindelsen på landsiden mellom de ulike havneområdene er ikke god nok. Dette gjør en effektiv og moderne havnedrift vanskelig. Terminalfunksjonen for bane-, vei- og sjøtransport må også samordnes bedre.”

Disse siste føringene ble bygd inn i havneplanen av 1995, d.v.s. de var hentet fra dens forarbeider, som forelå året før. Havneplanen prioriterte den pågående utbygging av den integrerte stykkgodshavnen ved Puddefjorden. Den store Jektevikens utstikker ble fullført i 2003/05. Gjenfylling av den åpne kilen mellom Frielenes- og Dokkeskjærskaien er påbegynt, og vil øke kaiarealet ytterligere. I 1999 ble kaiene på Bontelabo kraftig utvidet, til bruk for en spesialisert fiskerihavn, men slik at cruiseskip kunne nytte dem i turistsesongen. Innstilling av Englandsruten og rutene på Færøyene og Island i finanskrisens kjølvann reduserte havnetrafikken. Med de muligheter for nye utvidelser av både Dokkeskjærskaien og Jektevikens utstikker som er skissert i den nye havneplanen av 2008/09, regner havnevesenet med å ha en effektiv nok sentral stykkgodshavn for tiår fremover. For Flesland har utviklingen vært løfterik ved at trafikken har økt, posisjonen som landets nest største lufthavn er opprettholdt, og store anleggsutvidelser er nær forestående. Debatten om Bergensbanens forkortelse og satsing på høyhastighetstog har blusset opp de siste par årene, men en eventuell realisering ligger mange år frem i tid.

Fiskerisektoren
For fiskerisektoren har ikke ut Det siste parti tørrfisk ble eksport fra Bergen i 1999. Samtidig ble Tran-Martens’ store prosessanlegg i Sandviken nedlagt og rasert til fordel for boliger (Sandviken Brygge). Rundt 2005 stanset Sildesalgslagets sildoljefabrikk på Horsøy driften, den siste i Hordaland. I 2008 forsvant den siste av landets en gang tallrike bestand av sardinfabrikker, King Oscars fabrikk på Davanger i Askøy. Ambisjonen om å få i stand ”en transportkorridor” for fisk over Storbritannia til Kontinentet må ha fått et grunnskudd med Englandsrutens avvikling. Selv om den fysiske infrastrukturen kom på plass med den nye fiskerihavnen på Bontelabo, har det heller ikke lykkes å etablere ”en internasjonal fiskerihavn” i Bergen; en transitthavn for mottak av fisk fra utenlandske fiskefarkoster for videre skipning med lasteskip herfra til havner lenger sør i Europa. Målsettingen om en permanent sjømatmesse i Bergen er heller ikke realisert. Havbruksnæringen som vokste betydelig de første årene, fikk så en vanskelig periode på grunn av lave priser. Trass i både forskning og praktisk-kommersielle forsøk har det ikke lykkes å få i stand lønnsom oppdrett av andre arter enn laks og ørret. Tendensen til eierkonsentrasjon har vært sterk i næringen, til dels med eiere fra andre deler av landet. I 2009 ble kontrollen over byens og en av landets største aktører på feltet, Lerøy Seafood Group ASA, overført til fiskerientreprenører i Austevoll. Havbruket opplever igjen gode tider, men en langsiktig tendens peker mot at tyngdepunktet kan bli forskjøvet nordover; plassen er rommeligere og klimaet blir gunstigere. Men Bergens posisjon som et internasjonalt ledende forvaltnings- og forskningssenter på fiskerier, havbruk og oseanografier i behold, og har med Bjerknessenteret fått en tilvekst på det beslektede og stadig viktigere feltet klimaforskning.

Reiselivet
Innen reiselivet har utviklingen vært positiv. Cruise- og flytrafikken har økt (38 % 1994–2005), og hotellkapasiteten er sterkt utvidet. Englandsrutens avvikling har antakelig større betydning for nordmenns reiser ut av landet enn briters reiser til Norge. Kulturlivet blomstrer og de fleste institusjoner har hatt økende besøkstall. Festivaler og store utendørs musikkarrangementer florerer sommerstid. Det gjenstår å se hvor sterkt finanskrisen slår inn i markedet for turister fra utlandet, den har sommeren 2009 rammet fjordhotellene sterkt.

Skipsfart
Den sektoren hvor fremgangen har vært størst, er skipsfarten. Bergen er fremdeles verdensledende på feltene kjemikalietank og open hatch bulkskip og stor i Europa på småbulk og palletert stykkgods og. rederimiljøet har vokst seg enda større. I 2007 var det hele 16 bergensrederier som omsatte for mer enn en milliard kroner, Odfjell Gruppen og Star Shipping var størst med 7,3 og 6,3 milliarder. For de 30 største rederiene lå tallet på 48 milliarder, og omsetningen var steget med nesten 40 % bare siden 2005. I tillegg kom en 27 milliarder kroner i omsetning for gruppen av de 30 største skipsfartsrelaterte industri-, service- og leverandørbedrifter, base- anlegg inklusive. Framo-gruppen, med pumper til kjemikalietankere som hovedprodukt, var størst med 10,7 milliarder kroner. På de neste plassene fulgte Aker Kværner Elektro AS med 3,7, TTS Marine med 2,5 og Bergen Group (gamle BMV Laksevåg) med 1,4 milliarder. For verft, forsyningsbaser og utstyrsleverandører var økningen 2005–07 på hhv. 112, 54 og 52 %. Medregnet verftene og utstyrsleverandørene i Sogn og Fjordane sysselsatte bedriftene i den maritime næringsklyngen i de to fylkene 31 000 personer, langt de fleste knyttet til bedrifter i bergensregionen.

Flere av bergensrederiene hadde lenge drevet ”industriell shipping”. De hadde satset på spesielle, kunnskapsbaserte nisjer, hvor spesialskip ble utformet i samarbeid med både store og krevende industrielle befraktere og hjemlig verftsog utstyrsindustri, og de største rederiene bygde opp egne lasteterminaler i de viktigste havnene. Eksempelvis hadde Odjell SE, som i 2007 disponerte 94 skip og hadde 3400 ansatte, seks heleller delvis eide tankterminaler, i Rotterdam, Houston, Singapore, Dalian og Jiangyin i Kina og Ulsan i Korea, og deltok i en ny gigantterminal under bygging i Sohar i Oman.

Bergensredernes ”kvalitetsskipsfart” har vist seg vekstkraftig og mer motstandsdyktig overfor konjunktursvingninger enn for eksempel råoljetank og storskala tørrbulk. Mens flåten i Oslo tapte terreng på grunn av bl.a. utflagging og salg ut av landet, førte veksten i den bredt sammensatte bergensflåten til at andelen i landets tonnasje steg fra under 17 % i 1994 til 27,5 % i 2006. Bergen hadde en tid hatt den største flåten målt i antall skip og mannskaper. Nå ble den landets største også i tonnasje, for første gang siden forrige århundreskifte, og andelen blir trolig enda større om en måler i verditall. Tonnasjen holder til posisjonen som Nordens største sjøfartsby, i en tid da Norge rangerer som verdens femte største sjøfartsnasjon. Av landets 30 største rederier hørte i 2006 10 hjemme i Bergen.

Samtidig hører de ”industrielle” rederier blant ”de mest internasjonalt funderte i norsk shipping”, og er dermed særlig utsatt for utflagging. Men hittil har tilveksten i Bergen vært større enn avgangen. I likhet med olje og gass er internasjonalt rettet og finansiert skipsfart avhengige av rammevilkår helt utenfor kontrollen til selv en stor bykommune. Ved siden av internasjonale konjunkturer spiller den egne regjerings skatteog skipsfartspolitikk en viktig rolle for næringens konkurransevilkår. Kommunens ledelse har begrenset seg til å prøve å påvirke regjeringen til å føre en skipsfartspolitikk som stiller norskbaserte rederier på like fot med rederier i for eksempel EU. Økende krav til mannskapskompetanse som følge av skjerpet fokus på miljøproblemer, forlis og forurensninger samt ønsket om kostnadseffektiv drift, kan på sikt svekke fordelene ved registrering under bekvemmelighetsflagg. Se også ™Bergens flåte, med tabell.

Industri
Den nedbygging av tradisjonell industri som hadde foregått i tiårene frem mot 1994, har fortsatt, selv om avindustrialiseringen har vært raskere i resten av landet enn på Vestlandet. Foruten de som er nevnt fra fiskerinæringen, har også kjente bedrifter som Mjellem & Karlsen og Norsk Blikkvalseverk stengt portene. Men det produseres fremdeles store mengder øl og brus, kaffe og sjokolade, smelteost, supper og annen tørrmat, brød-, kjøtt- og meierivarer, skipsmotorer, skipsutstyr, kraner og mye annet i byen med omegn, faktisk også noe tekstiler på Dale og i Samnanger.

En årsak til at industrien på Vestlandet har klart seg bedre enn andre steder, er de mange markeder for mekanisk og verkstedsindustri som har åpnet seg med offshorenæringen. En god del av de maritime bedriftene var også knyttet til petroleumssektoren. Det gjaldt fem av rederiene på listen over de 30 største, som DOF Rederi AS og Odfjell Drilling, og halvparten av leverandørbedriftene, deriblant fem største. Petroleumsnæringene er fremdeles av dominerende betydning for landets økonomi, med 1/5 av verdiskapingen og ½ av eksportverdien. Men sysselsettingen har gått ned, fra 92 600 i toppåret 1998 til 76 600 i 2003. I Hordaland holdt den seg noe bedre oppe, den sank fra 18 700 til 16 000 personer. Selv om nedgangen var større i Rogaland, var sysselsettingen der fremdeles mer enn dobbelt så stor som i Hordaland. Flere tusen høyt kvalifiserte personer arbeidet i oljeselskapenes driftsorganisasjoner. Nye tusener arbeidet offshore og på CCB-basen, på Mongstadbase, raffineriet og oljeterminalen samme sted, på Stureterminalen og rense- og pumpeanlegget for gass på Kollsnes. Denne virksomheten var stor nok til at Bergen havn i årene 1996–2002 med et godsomslag på mer enn 90 millioner tonn våtbulk (olje) rangerte som Europas nest eller tredje største havn. I tillegg kom hærskaren av bedrifter som drev produksjon av store og små tekniske innretninger for de kompliserte anleggene ute i Nordsjøen og på land, som bedrev vedlikehold og service på disse eller leverte andre tjenester.

Offshore
Rundt 1990 skjedde det en viktig omlegging offshore: Det ble slutt på bygging av de kostbare betongplattformene for utvinning. Gjennom horisontal boring ble det søkt etter mindre felt, som via rørledninger kunne knyttes til eksisterende plattformer. Nye brønner ble plassert på havbunnen og fjernstyrt fra båt eller land. Dermed ble det i stigende grad nødvendig å mestre en stadig mer ”subsea” teknologi. Med utgangspunkt i særlig CCB-basen ble det i bergensregionen bygd opp et kompetanse- og operatørmiljø på dette feltet som skal være blant de fremste i verden. Denne teknologien førte med seg utvikling av nye spesialfartøyer for undervannsoperasjoner innenfor den allerede sterkt sammensatte og spesialiserte flåten av offshorefartøyer, stort sett bygd og eid av bedrifter på Vestlandet. Til sammen har dette gitt muligheter for oppdrag langt utenfor Nordsjøen. DOF har således i mange år hatt deler av sin flåte på om lag 80 fartøyer beskjeftiget i oversjøiske farvann, som utenfor Brasils kyst.

Den livlige knoppskyting av gründerbedrifter ulike slag rundt offshorenæringen, i bergensregionen og mange andre steder på Vestlandet, Sørlandet og i Trøndelag, viser at omstillingsevnen er i behold, noe som gir løfter for fortsatt omstilling etter at produksjonen av nordsjøolje er begynt å avta for alvor. Det er utsikt til helt nye former for produksjon knyttet til olje- og gassnæringen, nemlig den planlagte CO2-rensing i tilknytning til raffineriet på Mongstad, og den sterkt omdiskuterte tanken om å presse CO2 ned gjennom oljeinstallasjonene til gigantiske naturlige ’lagermagasiner’ dypt under havbunnen (Utsiraformasjonen). Det påstås at dette, dersom det viser seg teknisk og økonomisk gjennomførbart, kan gi grunnlag for en offshorenæring enda større enn den som i dag er knyttet til utvinningen av olje og gass.

Selv etter de nye broer og vedvarende utbedring av veinettet lider Bergen av en vanskeligere beliggenhet mht. tilgjengelighet enn de andre store byene, og nord-sør-trafikken på Vestlandet hemmes fremdeles sterkt av de store fjordene. I lys av dette blir det et viktig trekk ved både skipsfarten, den maritime industri og de oljerelaterte bedrifter at de bør ligge ved sjøen, siden produktene må leveres sjøveien. Et geografisk handikap vendes til et fortrinn!

Generelt
Årene med stadig høyere priser på olje og andre råvarer ga opphetet konjunktur for hele den sammensatte maritime- og petroleumsrelaterte næringsklyngen. Det siste årets internasjonale finanskrise med kraftige prisfall over hele linjen har skapt uro på feltet, siden mange investorer har fått problemer med lånefinansieringen av inngåtte byggekontrakter. For næringslivet i bergensregionen er det viktig at oljeprisen stier og at den storstilte handel mellom øst og vest tar seg opp igjen. Mens industriell kapasitet stadig blir overført fra Europa og Amerika til lavkostlandene i Det fjerne østen (Kina), har norsk rederinæring tjent godt på å frakte råvarer dit og ferdigvarer tilbake, og petroleumsnæringen har høstet fordeler av samme utvikling.

Samfunnsforskere har pekt på som et negativt trekk ved næringsutviklingen i vest at man selv i de to store byregionene Bergen og Stavanger/ Sandnes finner en andel sysselsatte innen ”forretningsmessig tjenesteyting” som bare ligger på landsgjennomsnittet, den burde ha ligget høyere. Det er særlig denne yrkeskategorien som tillegges potensial for sysselsettingsvekst i det postindustrielle informasjonssamfunnet. Det kan imidlertid tenkes at andelen er relativt lav her fordi det foregår så mye av primær verdiskaping rett utenfor stuedørene. Noen steder må basisverdier skapes, de som utgjør forutsetningen for utøvelsen av de rene servicefunksjoner av immateriell art! Etter rystelsene rundt 1990 finnes det fremdeles et betydelig bankvesen i Bergen, selv om hovedkontorene nå ligger i Oslo eller i andre skandinaviske byer. Og Bergen er i dag, ut fra den historiske arven, ”landets ledende senter for livsforsikring”. Livselskapene i byen forvalter 267 milliarder kroner og beskjeftiger 1400 personer, hvorav 700 i byen.

I ”Strategisk Næringsplan for Bergen 2006– 2009 – Bergensregionen mot 2020” er det mindre tale om konkret næringsutvikling enn i planen fra 1994, og desto mer om generelle trekk, som regionens styrker, svakheter, muligheter og trusler, og om prosesser som forskning/kompetanseutvikling, alliansebygging/nettverk og markedsføring/ påvirkning. Men vi får vite at planen foruten fremme av ”Innovasjon og entreprenørskap” prioriterer de to sektorene ”Hav, kyst og energinæringene” og ”Kultur- og opplevelsesnæringene”. Mer konkret bør den petroleumsbaserte leverandørindustrien utvikles videre, teknisk forskning og utvikling bør bidra til at utvinningsfasen for olje og gass kan forlenges (små felt, høyere utnyttingsgrad av gamle) og det bør stimuleres til økt bruk av naturgass og utvikling av alternative energikilder. Det understrekes at den store bergensregionen utgjør et felles bolig-, arbeids- og servicemarked, og at ikke minst næringslivet krysser kommunegrensene. Petroleumsklyngen har sine tyngdepunkter på Sandsli, Sotra, Mongstad, i Øygarden, Fusa og Meland, og har koblinger til leverandørmiljøene på Stord og andre steder i Sunnhordland og til Universitet, høyskoler og private forskningsmiljøer.

Kultur- og opplevelsesnæringene får stor oppmerksomhet når det gjelder fremtidig utvikling. Stadig høyere inntekter og utdanningsnivå har sammen med mer fritid i hele Vesten ført til større investeringer i opplevelsesnæringer. Rett håndtert skal slike gi effekt også på den alminnelige næringsutviklingen: ”Byregioner som er tolerante, mangfoldige og åpne for kreativitet er attraktive for regionens egne innbyggere, for innflyttere, for etablerere og for tilreisende til regionen.” Derfor målsettingen om at ”Bergensregionen skal være den fremste arena for kreativitet, nyskaping og kvalitetsopplevelse.” Dette er en presisering av planens visjon: ”Den spenstige Bergensregionen, full av livskraft og opplevelse.”

Forfatter: Anders Haaland

SAMFERDSEL OG REISELIV
«I første halvdel av forrige aarhundrede var det litet eller intet som lokket fremmede til Bergen», heter det i en artikkel skrevet 1914 i et offisielt historisk verk; og så legger opphavsmannen til: «Veiforbindelsen med det øvrige land var yderst daarlig.» I dette utsagnet er Bergens samferdsel nedfelt i et hjertesukk.

Bysamfunnet har nesten til vår tid vært uinteressert i og likegyldig overfor det man forbinder med et «hinterland». Det som opptok var sjøveien og forbindelsen vestover. Byens oppvekst på 1100-tallet skyldtes havneforholdene og den geografiske beliggenheten som gav kjøpmennene god kontakt med Kontinentet og De britiske øyer. At bønder og fiskere fra det nære omland brakte byen livsnødvendige forsyninger, var slikt man bare avfant seg med. Så det skulle gå meget lang tid før byen bidrog til å gjøre det lettere å ta seg frem over land med kløv og kipe.

Da postverket ble opprettet 1647 oppstod behovet for bedre utbygging av samferdselsnettet; se postveiene. Men på de ukentlige postrutene til og fra Christiania ble sekkene med post kløvet eller båret helt til slutten av 1830-årene. Til Trondheim og Stavanger var det på en del strekninger lettere å ta sjøveien. Tidsavstanden til Christiania var opptil 6 døgn, til Molde nesten 7 døgn. Passasjertrafikken var mest henvist til båtskyss. Mindre fartøyer krevde fire til seks rorkarer, de større vengebåtene kunne trenge det dobbelte, men hadde kahytt til passasjerbruk. Dampskipene revolusjonerte samferdselen. Det nyttige Selskab skaffet byen dampskipet Oscar i 1827. Det gikk mellom Bergen og Christiania hver 3. uke, av og til en tur til Trondheim, og la også ut på lystturer. Men underskuddet ble for stort, og året etter var Oscar solgt til Christiania. En ny rute mellom de to byene kom i gang 1830 med dampskipet Constitutionen, to sommerturer som tok fem døgn hver vei. Fra 1841 ble rutefarten regelmessig. Dampskipet Nordcap brukte to døgn til Trondheim og to døgn til Kristiansand i korrespondanse med Constitutionen videre til Christiania, hver 3. uke. Et britisk rederi trafikkerte i et par år ruten Bergen–Kristiansand–Hamburg med tre skip, noe som inspirerte til stiftelsen av Det Bergenske Dampskibsselskab 1851. Dampskipet Norge tok 1854 opp regulær trafikk til Hamburg. Amerikafarten på New York ble opprettholdt annenhver uke fra 1873, til Newcastle var det fast rute fra 1886, etter kort tid tre ganger ukentlig.

Båter med HSD-merket (Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap) på skorsteinen dominerte havnebildet ved Holbergskaien og Munkebryggen i 1950- og 1960-årene, da det meste av både passasjer- og godstrafikk til og fra distriktene rundt Bergen ble fraktet sjøveien.

Båter med HSD-merket (Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap) på skorsteinen dominerte havnebildet ved Holbergskaien og Munkebryggen i 1950- og 1960-årene, da det meste av både passasjer- og godstrafikk til og fra distriktene rundt Bergen ble fraktet sjøveien.
Fotograf: Norvall Skreien.

Lokaltrafikken i Nordre og Søndre Bergenhus amter økte jevnt, fra 1858 drevet av selskapet som skulle bli Fylkesbåtane i nord, sønnenfor Bergen av mindre selskaper frem til Hardanger-Sunnhordlandske Dampskibsselskab ble organisert 1880. Landverts forbindelse til Østlandet hadde utviklet seg, og med landevei gjennom Hallingdal fra 1843 var reisetiden til Christiania redusert til 2 1/2 døgn. Veiloven 1851 gjorde at veinettet i områdene omkring Christiania og i Trøndelag ble utvidet og forbedret, men for Bergenhus-amtene betydde prosjektene bare økonomiske utlegg og bidrog til at de kom i en bakevje som de ennå ikke helt er kommet ut av. Nye samferdselsmidler kom til Bergen med åpningen av Vossebanen 1883, Bergensbanen 1909, sjøflyhavnen i Sandviken 1934 og Bergen lufthavn på Flesland 1955. Det fergefrie veisambandet med Østlandet kom – over Voss, Aurland og Hol – først 1991.

Reiselivet økte fra midten av 1800-tallet etter som samferdselen forbedret seg, men turistene i naturromantikkens tidsalder, som skulle oppleve fjord og fjell, møtte både bygder og et bysamfunn som ikke var forberedt på å ta imot fremmede. Reiselivspionerene, ikke minst de britiske «lakselordene», kom til lokale forhold karakterisert av gjestfrihet og en viss hjemmehygge, men lite eller ingenting av turistkomfort. En britisk reisende gav 1849 Bergen attest for å være uten gode hoteller. Han ble likevel pent innkvartert hos madam Sontum på hjørnet av Tollbodallmenning og Strandgaten. Sammen med sine to døtre drev hun stedet opp til hotell. Et betydelig fremskritt i byens reiseliv kom først med etableringen av Hotel Norge 1885. I slutten av århundret var reiselivet vel organisert, bl.a. ble det ført statistikk fra 1892. Fremmede turistskip («flytende hoteller») brakte 3640 tilreisende til Bergen dette året, og tallet var i 1912 steget til 10 116, men så sank det som følge av verdenskrigen og bybrannen 1916.

Til å begynne med hadde det vært et problem at byen ikke hadde kaier der turistskipene kunne legge til; de ble liggende på svai i Puddefjorden, og passasjerene måtte føres i land med fløttmennenes robåter, senere med dampdrevne småfartøyer, likesom også Laksevågfergen stundom ble tatt i bruk for dette formålet. Først da Skoltegrunnskaien var fullstendig ferdig 1923, ble forholdene tilfredsstillende. Turistforeningen for Bergens By og Stift var i virksomhet fra 1890, og ved utstillingene 1898 og 1910 arrangerte den fyldige avdelinger for turisme og reiseliv. 1910 ble også den første reiselivskongressen avviklet i byen. Turistforeningen medvirket videre til at det 1912 ble opprettet en hotellfagskole i Smebys Hotell i Strandgaten. Norsk Turist-Bureau var stiftet 1886, men da reisebyråene Thos. Cook og Bennett etablerte seg i Bergen 1890, sluttet det seg sammen med et turistbyrå som var ledet av bokhandler Thorvald Beyer og utgav ukemagasinet Beyer’s Weekly News. Beyer overlot det britiske markedet til Cook’s og arbeidet mer på det amerikanske marked. En god hjelp til å gjøre Bergen og de vestnorske fjordene til et kjent reisemål på Kontinentet var den tyske keiser Wilhelm 2, som fra 1882 jevnlig kom på besøk med sin lystyacht Hohenzollern.

En særlig form for reiselivsvirksomhet opplevde Bergen under den første verdenskrig, som Nord-Europas viktigste transitt-havn for reisende til og fra Russland. Bennetts Reisebureau, som hadde sitt hovedkontor i Kristiania mens direktøren bodde i Bergen, drev en filial i St. Petersburg, og ekspederte ca. 30 000 passasjerer i årene 1914–17.

Turistforeningen tok ellers mange lokale initiativ, bl.a. byggingen av Fløibanen og Fløirestauranten og skiveien fra Haukeland til Steinen på Ulriken. Under den 4. reiselivskongressen (1928) ble det besluttet å opprette Turisttrafikkomiteen for Bergen, Hordaland, Sogn og Fjordane (TTK), som skulle ta seg av turismen i fylkene, mens Turistforeningen, heretter Bergens Turistforening, påtok seg de nære oppgaver som bygging av turisthytter og opplegg av merkede stier. Bergens Fjellmannalag, stiftet 1895, ble 1928 sammensluttet med lokalavdelingen av organisasjonen Kjenn Ditt Land, som fusjonerte med Bergens Turistforening til Bergen Turlag 1947.

Forretningsmannen Fritz C. Rieber fremkastet en rekke planer av stor betydning for reiseliv og samferdsel, som Puddefjordsbroen, Eidsvågtunnelene og innkorting av Bergensbanen med tunnel gjennom Ulriken. Kommunesammenslåingen 1972 kom til å sette fart i veibyggingen og sambandet med omlandet, med et vidtfavnende system av broer og tunneler, en videreføring av trafikkomleggingen fra sjø til land som nølende var kommet i gang etter den annen verdenskrig.

Fire broer har styrket forbindelsene med omlandet, også som følge av bedre tilførselsveier: Sotrabrua (åpnet 1971), Osterøybrua (åpnet 1997), Askøybrua (åpnet 1992) og Nordhordlandsbrua (åpnet 1994)

Puddefjordsbroen over Damsgårdssundet åpnet i 1956. Den erstattet Laksevågfergen. Broen ble utvidet i 1999 og fikk seks felter.

Puddefjordsbroen over Damsgårdssundet åpnet i 1956. Den erstattet Laksevågfergen. Broen ble utvidet i 1999 og fikk seks felter.
Fotograf: Øyvind H. Berger.

Samferdselsprosjekter som innebærer investeringer på 5,3 milliarder kroner, det såkalte Bergensprogrammet, skal etter planen være fullført i 2015. De største og viktigste prosjektene som inngår i programmet, er Bybanen, Ringvei Vest og Skansentunnelen. Siden 1993 har Tide Reiser i samarbeid med franskeide Veolia Transport drevet Kystbussen, som går i rute mellom Bergen og Stavanger. Til sjøs driver Tide også Flaggruten mellom Bergen, Stord, Haugesund og Stavanger.

I Bergen sentrum har det vært overveid å løse trafikkproblemene ved hjelp av øst–vest-samband i tunnel under Vågen. En veitunnel gjennom Ulriken er et annet gammelt prosjekt, som foreløpig ikke har latt seg realisere, men som heller ikke er skrinlagt.

Siden 1. september har Bergen vært uten båtforbindelse med Storbritannia. Det danske rederiet DFDS Seaways, som var det siste selskapet som drev den tradisjonsrike Englandslinjen, nedla da ruten til Newcastle. Båtforbindelsen til Danmark mellom Bergen–Stavanger–Hirtshals drives i dag av Fjordline AS.

 

Bergen lufthavn, Flesland som ble åpnet i 1955, er i dag Norges nest største sivile flyplass med over 5 millioner reisende (2008), derav ca. 1,6 millioner passasjerer til og fra utlandet. Bergen har i dag direkte flyforbindelse til 19 innenlandske og 25 utenlandske destinasjoner i Europa, fra 2008 også til Tokyo og fra sommeren 2009 til Helsinki.

RELIGIØSE FORHOLD

Statsbyggmester J. J. Reichborns tegning av Mariakirken 1760-årene. Illustrasjon hentet fra Hildebrandt Meyers manuskripter, Bergen Byarkiv

Statsbyggmester J. J. Reichborns tegning av Mariakirken 1760-årene. Illustrasjon hentet fra Hildebrandt Meyers manuskripter, Bergen Byarkiv

I likhet med rikssamlingsprosessen skjedde kristningen av Norge først i de vestlige kystområdene, som var mest utsatt for påvirkning av kulturen fra Kontinentet og England. Kirker, klostre og geistlighetens sosiale og medisinske arbeid kom til å bli vesentlige faktorer i utviklingen av bysamfunnet. – Det eldste murverk i Mariakirken kan være fra før 1100, altså bare få år yngre enn kjøpstaden. Kong Olav Kyrre startet reisingen av den store Kristkirken på Holmen. I sønnesønnens Øysteins regjeringstid ble Munkeliv kloster grunnlagt (ca. 1120) av benediktinerne, Nonneseter kom omkring 1150, Jonsklosteret ca. 1180 på våre dagers Tårnplass, og dominikanerne fikk seg tilvist det området som nå er Bontelabo omkring 1230. I samme århundre slo fransiskanerne seg til i Vågsbunnen som Olavskirkens naboer, den senere Bergen Domkirke.

Til alle klostre var det knyttet kirker. Men hovedkirken var Apostelkirken, grunnlagt av kong Øystein på Holmen, som også fikk enda to kirker og noen huskapeller. Langs østsiden av Vågen ble det i alt reist 12 kirker, to i området ved Allehelgens gate og to på Nordneshalvøyen. Mange brant 1248, men ble gjenreist forholdsvis raskt, flere i stein. Tre av dem var hospitalskirker og kunne også tjene som fattighus.

I høymiddelalderen hadde Bergen 27 større og mindre gudshus. Bare tre av dem er fortsatt bevart og i bruk som kirker (Mariakirken, Domkirken og Korskirken). Byens første kirke bygd etter reformasjonen var Nykirken, innviet 1621, og det skulle gå mer enn 250 år før den neste – Sandvikskirken – ble reist. Kirken ved St. Jørgens hospital har vært i bruk siden 1400-tallet.

Vår Frue kirke på Marias Minde i Sandviken, St. Franciskus-søstrenes hjem, er tegnet av Fredrik Konow Lund i italiensk stil med høy campanile.

Vår Frue kirke på Marias Minde i Sandviken, St. Franciskus-søstrenes hjem, er tegnet av Fredrik Konow Lund i italiensk stil med høy campanile.
Fotograf: Norvall Skreien.

Klostrene var de store grunneierne på Vestlandet, dels fordi kongene gav dem store områder, dels fordi de ble testamentert gaver for sjelemesser. Munkeliv kloster var landets rikeste. Det var mange konflikter mellom kirke og stat på 1100- og 1200-tallet, og flere av dem fant sted i Bergen. Magnus Lagabøtes arbeid med et landsgyldig lovverk gjaldt også kristenretten, fullført for Gulating lagdømme 1267 og stanset av erkebispen 1269 før loven for Frostating av fullført. Konkordatet under riksmøtet i Bergen 1273 innebar at politiske myndigheter ikke fikk blande seg i kirkerettslige spørsmål. I realiteten tok kirken avgjørelser på siden av eller over statsapparatet, som trengte kirkens bistand i religiøs sammenheng og dens menn som kyndige og internasjonalt orienterte medarbeidere i forvaltningen. Kirken stod også for utdanningen, grep inn i dagliglivet og organiserte folks tilværelse. Frem til Svartedauden 1349 var Bergen og Nidaros sentrene for landets kirkelige virksomhet. Tyskerne, som tok over som lokal maktfaktor i Bergen, var også opptatt av kirkelige forhold, og mange bergenfarere husket kirkene i sine testamenter. Men forfallet kom til å bre seg; ikke alle kirker ble gjenreist etter at de brant, og i klostrene sank trosiveren og disiplinen.

Etter reformasjonen ble landet langt på vei isolert fra det internasjonale kontaktnettet som katolske kirkeledere hadde opprettholdt, men på grunn av handelen, som også førte med seg religiøse impulser, mistet Bergen aldri i samme grad denne forbindelsen med Kontinentet. Det allmenn forfall i godtfolks holdninger var ikke til å unngå ved overgangen til protestantisk gudsdyrkelse, men nye åndsstrømninger ble hurtig tilpasset. På 1600-tallet kom ortodoksien til å karakterisere kristenlivet, med innskjerping av kirketukten. Bispemøtet i Bergen 1622 gav signalene, og det var høyt kvalifiserte biskoper som kom til å virke i byen og fremme et åndelig miljø gjennom hele århundret. Disse forhold preget Dorothe Engelbretsdatters og Petter Dass’ diktning, som beholdt sin forkynnende kraft.

I første del av 1700-tallet oppstod den pietistiske vekkelse. Gjennom legmannsforkynnelsen kom den på lengre sikt til å virke avgjørende på vestnorsk kristenliv. Av betydning var det vel også at Bergens biskop 1647–54 var Erik Pontoppidan, som med sin katekismeforklaring grep inn i unge menneskers utvikling under konfirmasjonsforberedelsene i halvannet hundre år. Den høykirkelige reaksjon som pietismen opprinnelig stod for, førte i Bergen bl.a. til å finansiere Hans Egedes misjonsfond til Grønland. Midt på 1700-tallet ble det opprettet en herrnhutersk brødremenighet i Bergen, og private oppbyggelsesmøter (konventikler) førte til vekkelser. Det ble langvarig konflikt mellom Johan Nordahl Brun og Claus Fasting. Biskopens oratoriske stormvær av pietisktisk forkynelse i Korskirken var i strid med journalistens radikale opplysningsfilosofi i hans Provinzialblade fra 1778. Biskopens virksomhet førte ellers til at Hans Nielsen Hauge, som fikk borgerskap i Bergen 1801, ikke oppnådde så stor tilslutning i denne byen der vekkelsen hadde grepet om seg allerede.

Norvall Skreien. Sælen kirke (arkitekt Nikolai Alfsen) fra 2001 inneholder foruten kirkerommet menighetssal, lokaler for barne- og ungdomsavdeling og kontorer både for kirkens ansatte og Laksevåg prosti. Fotograf: Norvall Skreien.

Sælen kirke (arkitekt Nikolai Alfsen) fra 2001 inneholder foruten kirkerommet menighetssal, lokaler for barne- og ungdomsavdeling og kontorer både for kirkens ansatte og Laksevåg prosti. Fotograf: Norvall Skreien. Norvall Skreien

Men statskirken maktet ikke å fange inn den religiøse virketrang og sterke misjonsvilje utover på 1800-tallet. Det kom en oppblomstring av flere former for legmannsforkynnelse og organisering av kristenlivet. Bergens Indremisjon ble grunnlagt 1863. Så fulgte Den Norske Sjømannsmisjon og misjonsskipet Elieser (begge 1864), Bergens Havnemisjon, Den indre Sjømannsmisjon (1880) og i 1891 Kinamisjonsforbundet (Norsk Luthersk Misjonssamband). I 1898 ble mange hundre små og store sammenslutninger kanalisert i Det Vestlandske Indremisjonsforbund.

Misjonsarbeidet i Bergen fikk sine overbygninger i Indremisjonens Bibelskole (1888), bladet Sambåndet, samlingsstedet Misjonshotellet og det første misjonshuset Betlehem. Den kristelige dagsavisen Dagen ble startet 1919, og det kan være symptomatisk at Kristelig Folkeparti ble stiftet i Bergen 1933, først som et fylkesparti for Hordaland, med sin første stortingsrepresentant året etter.

På 1800-tallet ble det reist mange bedehus i Bergen, men den første kirken etter Nykirken ble først bygd i 1881 (Sandvikskirken). Spesielt for Bergen var det at reising av kirkebygg ble ledet av menighetsstyrene. Det tjente til å markere et skille mellom det borgerlige og det kirkelige samfunn. Johanneskirken ble reist av menighetsstyret 1894, finansiert av en egen kirkeskatt. I prinsippet stod denne ordningen ved lag til 1972.

Bergen har (2009) fire prostier og 25 sokn eller menigheter. Den romersk-katolske St. Paul menighet ble opprettet 1857 og St. Paul kirke tatt i bruk 1865. Blant trossamfunn med egne kirker eller andre gudshus er Islam (Bergen Moské), Bergen Hindu Sabha, Salem Misjonsforsamling av Norsk Luthersk Misjonssamband, Levende Ord Bibelsenter, Adventistsamfunnet, Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Metodistkirken, Baptistkirken, Pinsebevegelsen, Frelsesarmeen, Det Norske Misjonsforbund, Den Nyapostoliske Kirke, Jehovas Vitner og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (Mormonkirken). Se artikler om de enkelte kirker og trossamfunn.

Et innslag i arbeidet for å opprettholde kristendomsundervisningen i skolen, var stiftelsen av Norsk Lærerakademi 1966.

SKOLE OG UTDANNING

Korskirkens fattigskole som ble stiftet i 1737, og senere omdøpt til Christi Krybbes skole, er Nordens eldste barneskole. Reichborns tegning fra 1768. Arkivet etter De eligerte menn, Bergen Byarkiv.

Korskirkens fattigskole som ble stiftet i 1737, og senere omdøpt til Christi Krybbes skole, er Nordens eldste barneskole. Reichborns tegning fra 1768. Arkivet etter De eligerte menn, Bergen Byarkiv.

Det var trolig systematisk skoleutdanning i Bergen fra slutten av 1100-tallet. Kongene av Sverre-ætten hadde behov for utdannede medarbeidere til å virke i kanselliet på Holmen (Bergenhus). Første navngitte lærer er Arnulv, i slutten av 1180-årene omtalt som mester, som var vanlig tittel for skolemester. I høymiddelalderen var det en skolebygning på Holmen. Det fremgår i 1319 at den lå nær Apostelkirken. Om Håkon Håkonsson heter det at han som 7-åring ble «satt i skole», og etterkommerne hans hadde alle en god utdannelse. Mange navngitte menn fikk høyere utdanning i utlandet, som teologer og jurister. Skoler knyttet til domkapitlet, senere kjent som katedralskoler, gav også undervisning i verdslige fag, og dessuten ble det trolig drevet undervisning ved Bergens fem klostre.

Gjeble Pederssøn, selv utdannet på Holmen, var den første som fikk reist en skolebygning ute i byen. Latinskolen, som åpnet i Lille Øvregate 1555, var en fortsettelse av den undervisningen som fra høymiddelalderen ble drevet på Holmen. Også barn av allmuen kunne få undervisning på Latinskolen, selv om det neppe gjaldt særlig mange. Kirkeordinansen av 1607 påla myndighetene å sørge for at det ble gitt undervisning i lesning, skrivning og regning. 1617 og 1632 ble det utarbeidet nærmere regler. Jenter skulle lære å sy og kniple. En håndarbeidsskole ble drevet av en enke, og det var også andre kvinnelige lærere. På midten av 1600–tallet kom det etter indirekte påtrykk fra kronen, i gang undervisning for skipsoffiserer i aritmetikk og navigasjon. Styrmannsskolen i Markeveien (1684) var ifølge Ludvig Holberg den største navigasjonsskole i Norden.

Nykirkens fattigskole på Klosteret, ble også kalt Betlehem og Grønneskolen. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Morgenavisen A/S, Bergen Byarkiv.

Nykirkens fattigskole på Klosteret, ble også kalt Betlehem og Grønneskolen. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Morgenavisen A/S, Bergen Byarkiv.

Opplæringen av allmuens barn kom et skritt videre med en forordning om «Cathechisationen» for Bergen by av 1719, Norges første byskolelov. Dette innebar i første omgang katekismeopplæring i kirkene på helligdager, men det var opptakten til allmueskolene (eller fattigskolene) som senere ble opprettet. Korskirkens fattigskole, sener kalt Christi Krybbe skole, fikk sin fundas 1737 og startet undervisningen i egen bygning 1740. Et hus på Nyalmenningen ble 1742 ombygd til Nykirkens fattigskole (Betlehem), mens Domkirkens fattigskole, som fra 1764 holdt til i Molløesmauet, fikk sin fundas 1770. Disse to skolene kaltes henholdsvis Grønneskolen og Gråskolen etter fargen på elevenes jakkeoppslag. 1775 ble Den alminnelige friskole opprettet i St. Katarinas fattighus i Kong Oscars gate, og fra 1779 ble barn av uformuende tyske familier undervist i Mariakirkens fattigskole på Vetrlidsallmenningen.

Av de 1774 barn mellom 8 og 16 år som hørte hjemme i Bergen i 1769, var det bare vel 150 som fikk undervisning. Noen av dem fikk privatundervisning, men det var ikke stort mer enn 10 prosent som hadde teoretisk opplæring. Lærerstanden stod lavt i aktelse på denne tiden. Også forholdene på Latinskolen kunne være ille. De lave lønningene førte til utilstrekkelige lærerkrefter. En privatskole ble åpnet av Ole Camstrup på Klosteret 1715, og i midten av århundret drev konrektor ved Latinsskolen, Rasmus Finde Cortin, sin egen betalingsskole. I siste halvdel av 1700-tallet steg Latinskolens ry som følge av dyktigere ledelse og høyere lønninger. Forordninger i 1739 og 1756 krevde bedre forkunnskaper hos elever som søkte skolen, og varslet omlegging av undervisningen fra presteutdanning til høyere allmennutdanning. Seminarium Fredericianum, som ble opprettet 1750, la vekt på realfag og moderne språk, men dette eksperimentet falt ikke heldig ut. først da det ble startet en realskole i de samme lokalene 1812, ble hensikten oppnådd. 1850 ble realskolen avløst av Hans Tanks og hustrus skole (Tanks skole), som hadde praktiske siktemål, la vekt på levende språk, underviste i handelsfag og sløyd og virket en tid også som sjømannsskole.

Fagskoler ble etter hvert satt i gang. Magistraten utnevnte i 1725 en «Navigationsinformator», og elevenes kunnskaper ble prøvd av en eksamenskommisjon. En lov om navigasjonseksamen i en alminnelig og en høyere avdeling kom 1839. Tegneundervisning ble iverksatt av Musikselskabet «Harmonien» 1772, og organist Christian Frederik Gottfred Bohr startet en søndagsskoles som gav håndverkere gratis teoretisk undervisning. Denne skolen utviklet seg til en teknisk aftenskole, og fra 1875 til en treårig teknisk skole. Tegneskoler, bl.a. drevet av Det nyttige Selskab og snekkerlauget, resulterte i en offentlig tegneskole 1850. En sløydskole som ble åpnet 1877, fikk fra 1895 navnet Bergens Fagskole. Flere fagskoler for sjøfarten ble opprettet, som Bergens Maskinistskole 1890/91 og Bergens Stuertskole 1894. Fagskoler for kvinner kom i slutten av 1800–tallet, bl.a. en offentlig støttet industri- og husflidsskole, fra 1899 drevet som Bergens kommunale kvindelige Industriskole. Bergens kommunale husmorskole ble opprettet 1914. I begynnelsen av 1900-tallet ble det opprettet spesialskoler som Bergens Kunshåndverkskole 1909 og Hotelfagskolen 1912. I 1912 åpnet også Bergens Handelsgymnasium.

Haukelands skoleavis. Avisen er skrevet og illustrert for hånd i en skrivebok. Forside for nr. 7. i 1929. Arkivet etter Haukeland skole, Bergen Byarkiv.

Haukelands skoleavis. Avisen er skrevet og illustrert for hånd i en skrivebok. Forside for nr. 7. i 1929.
Arkivet etter Haukeland skole, Bergen Byarkiv.

Av privatskoler som tok sikte på høyere allmennutdanning, kom det flere på 1800-tallet. De som fikk størst og varigst ry var Andersonske Institut og Hambros skole. Allmennskolene hadde en langsom utvikling på 1800–tallet. I 1814 hadde byen 2000 barn i alderen 7–14 år, men bare 350 fikk offentlig undervisning. Noen få hadde privatundervisning, de fleste hadde ingen. 1816 ble det lovfestet at kommunen hadde plikt til å sørge for undervisning av fattige barn. Dette ble imøtegått med en innstilling 1821, der konklusjonen var at dette krevde 7 nye skolebygg og oversteg byens økonomiske evne. Et utvalg pekte 1839 på at 951 barn var uten skolegang, og at «Landalmuen ved Bergen er langt bedre underviste end Ungdommen i Bergen By». I 1840 hadde byen 52 private skoler, 28 av demdrev uten bevilling. Skoleloven av 1848 stilte nye krav. Men av byens 2690 skolepliktige barn dette året, fantes det plass bare til 716.

1861 ble cand.theol. Ole Irgens utnevnt til Bergens første skoleinspektør. Det lyktes først å løse problemene i forbindelse med barn med atferdsvansker. Fra 1880-årene fikk kommunen reist flere og større skolebygninger. Skoleloven av 1889 medførte at skillet mellom by- og landskoler ble opphevd, og at folkeskoleprinsippet ble knesatt. Tidligere hjelpeskoler ble utviklet til internatskoler for «vanartede». Tildeling av klær og sko for vanskeligstilte elever ble organisert 1893, og skolebespisning ble innført 1897. Innføringen av alminnelig stemmerett for menn, medførte at folkeopplysningen måtte bedres.

Fra skolekjøkkenet på Hellen skole. Fotograf: Ukjent Arkivet etter Hellen skole, Bergen Byarkiv

Fra skolekjøkkenet på Hellen skole.
Fotograf: Ukjent
Arkivet etter Hellen skole, Bergen Byarkiv

1929 ble et nytt satsningsår for overgang til enhetsskole. Etter stortingsvedtak skulle bare de middelskolene som krevde 7 års forskole før opptak, få statsstøtte. 5 års forskole før middelskolen betydde nivåsenkning i de to siste folkeskoleklassene, og hensikten med vedtaket var å etablere en felles grunnskole for alle skolepliktige. Private forskoler måtte da innstille, eller gradvis bli kommunale. Av 12 000 skolepliktige mellom 7 og 15 år gikk 80 prosent på folkeskole i 1920, de øvrige gikk på ulike offentlige og private skoler, 850 på skoler uten eksamensrett. 27 prosent tok middelskolen, 250 elever tok examen artium. 45 prosent av middelskolens elever var jenter, men svært få fortsatte utdannelsen. Bergens Handelsgymnasium hadde nesten ingen kvinnelige elever. Bergen kommune fulgte stortingsvedtaket fra skoleåret 1924/25. Skoleloven som trådte i kraft 1939 fastsatte en 3-årig realskole eller et 5-årig gymnas. Bergen var den eneste byen som innførte pliktig engelskundervisning i 6. og 7. folkeskoleklasse for å følge prinsippet om enhetsskole. Frem til den annen verdenskrig var det likevel klare skiller blant elevene, som gav seg utslag i middagsservering på skolen (til 17 prosent av elevene i 1938) og tildeling av klogger og maskinstrikkede blå gensere, slik at fattigdommen lyste lang vei.

I 1945 hadde Bergen 12 folkeskoler, 4 høyere offentlige skoler, 3 høyere private skoler uten eksamensrett, 3 private handelsskoler og en rekke spesialskoler. I mellomkrigsårene var to folkeskoler nedlagt, men bare én bygd (Fridalen 1939). I 1950-årene ble det reist 10 nye skoler, opptakten til en eksplosiv vekst i utdanningssektoren. Også den høyere undervisning hadde en markant vekst i siste halvdel av 1900-tallet, både ved utbyggingen av Universitetet i Bergen siden opprettelsen 1946, det nye anlegget for Norges Handelshøyskole (opprettet 1936) i Breiviken 1963, grunnleggelsen av Bergen lærarhøgskole 1953 og et titall høyskoler. Bergen har i dag 10 høyere utdanningsinstitusjoner med til sammen vel 26 000 studenter. Med til utviklingen hører også flere vitenskapelige institusjoner som har gjort Bergen til et viktig og vidtfavnende utdannings- og forskningssenter.

BYMÅLET
Bymålet i Bergen skiller seg sterkt ut fra andre dialekter i Hordaland, og fra landet for øvrig. Det er det eneste de som er født og oppvokst i området utvilsomt har til felles. Mest iørefallende er skarrelyden og en trykkfordeling som samsvarer med aksentrytmen i de store språkene på Kontinentet, noe som har en sammenheng med den europeiske innflytelsen som alltid har gjort seg gjeldende i handels- og sjøfartsbyen Bergen.

At hankjønnsord og hunkjønnsord har gått sammen i en felleskjønnsform som ender på -en, skyldes en utbrutt tradisjon fra norrønt, den hunkjønnsformen i sterke substantiver hadde endelsene -en eller -in (solin, bygdin) og hankjønnsformen endelsene -enn eller -inn (droppenn, armenn). Denne utviklingen med sammenblandingen av -en i hunkjønn og -enn i hankjønn, kan trolig tilskrives de mange fremmede som lærte seg norsk talemål uten å oppfatte den avgjørende nyansen. De bundne flertallsformene er meget varierte i Hordaland, men i bystrøkene har systemet en stram enhet med endelsene -ène eller –nè, slik de blir i felleskjønn-ordene tàkène, hùsène eller èpl’nè.

Når det gjelder bundne vokaler atskiller også områder i Hordaland seg fra hverandre. I likhet med hva som gjelder i kyststrøkene vest for Bergen bruker bymålet e: bygdefolk, mageknip, mens andre lokaldialekter også har a: bygdafolk, magaknip. I sterke verber har bymålet både vokal- og konsonantendelser: han finnàr hon knipàr, mens bygdemålene ender på medlyd (vokal): han finne (eller fidne), hon knipe. I svake verber gjelder det samme forholdet, på bymålet: han kastèt, han har kastèt, på bygdemål: han kasta, han har kasta. Diftongene blir stundom forenklet i bymålet, slik at heim blir hem. Ordet lar seg ikke bruke substantivisk, hemen finnes ikke, i motsetning til heimen. Det heter heme.

Bymålet i Bergen er under stadig forandring. «Typiske» bergenske former dannet av ord fra fremmede språk som tysk eller nederlandsk, er i ferd med å forsvinne. Påvirkningene skyldes nå radio og fjernsyn. Barn under skolealder slår over til et slags østnorsk når de skal leke, for slik snakker de i NRKs barneprogrammer. Siden den annen verdenskrig er også gamle bergenske fortidsformer, for eksempel av bære og skjære (bòrre og skòrre) blitt til bært og skjært. En utvikling som kan studeres fra år til år er at et økende antall ungdommer ikke mestrer uttalen kj. Kjendis blir skjendis, og kino blir sjino. Uttalen tj blir forringet, tjener blir kjener. I likhet med de østnorske formene demmes eller dømmes er det på bergensk utviklet et ord med foreløpig uklar stavemåte (dies eller de’es): dies barn.

BERGEN I LITERATUREN
Det var livlig litterær virksomhet i og omkring miljøet på Holmen i høymiddelalderen. Hoffet og kanselliet holdt til der, og der var geistlige dignitærer med sine skrivekyndige assistenter.

Under utgravningene på Bryggen etter brannen 1955, ble det funnet runepinner med ristninger i metrisk form. Disse ristningene kaster nytt lys over både skalde- og eddadiktningen. De fleste versene inneholder kjærlighetsytringer. Noen er fra tidlig på 1200-tallet, andre fra tiden etter Svartedauden. Likevel omfatter dette bare en brøkdel av hva som må ha gått tapt under brann, eller som har levd på folkemunne i byen.

Den første skildringen av Bergen skyldes danske korsfarere som oppholdt seg her 1191-92, under sin reise til Midtøsten. Skildringen er frisk, men ikke uten dikteriske friheter og litterære kunstgrep for å skape liv. Blandingen av historie og diktning var vanlig i denne tidsepoken, og er kjent fra sagalitteraturen. Både Sverres og Håkon Håkonssons sagaer ble skrevet i Bergen. Også et annet av 1200-tallets viktigste verker, Kongespeilet, kan være forfattet i Bergen; i alle fall er det bevarte norske hovedhåndskriftet avskrevet i Bergen i 1270-årene. Andre produkter av skriftkulturen på Holmen er Magnus Lagabøtes Landslov (den første i Norden) og Bylov (der særlig bergenske forhold blir håndtert).

Etter Svartedauden døde det norske skriftspråket ut, og bergenshumanistene på 1500-tallet skrev dansk. Den fremste av dem, Absalon Pederssøn Beyer, gav i Bergens Kapitelsbok dagbokopptegnelser av livet i byen 1552-72. De anonyme skriftene Bergen Fundas og Bergens Rimkrønike er historiske beretninger.

Petter Dass pryder den ene siden av dette minnesmerket, bergenske Dorothea Engelbretsdatter den andre. De to høyst ulike dikterne brevvekslet på rim, og det er en av grunnene til at de har fått en felles bauta, som nå er plassert syd for domkirken. Bronserelieffene på begge sider av støtten er utført av Ambrosia Tønnesen. Fotograf: Norvall Skreien.

Petter Dass pryder den ene siden av dette minnesmerket, bergenske Dorothea Engelbretsdatter den andre. De to høyst ulike dikterne brevvekslet på rim, og det er en av grunnene til at de har fått en felles bauta, som nå er plassert syd for domkirken. Bronserelieffene på begge sider av støtten er utført av Ambrosia Tønnesen. Fotograf: Norvall Skreien.

Bergens sentrale posisjon i landet frem til 1800.tallet gjorde at den ble mer omtalt enn andre norske byer, også av utenlandske skribenter. Men naturlig nok var særlig de lokale forfatterne opptatt av Bergen. Skolemesteren Mikkel Hofnagel (ca. 1590 – ca.1670) gjorde dagbokopptegnelser under det meste av sin levetid, uten å skildremiljøet med samme fortrolighet som Absalon Beyer. Edvard Edvardsen (1630-95), Claus L. Fasting (1674-1739), Ludvig Holberg (1684-1754) og Hildebrand Meyer (1723-85) forfattet byhistorier og bybeskrivelser frem til slutten av 1700-tallet. Nærbilder av det lokale hverdagslivet ble i det neste århundret gitt av Lyder Sagen (1777-1850), Hermann Foss (1790-1853), Jens Gran (1794-1881), Peter Jessen og Lorentz Dietrichson (1835-1917). Også Adolph Bergs (1869-1945) skisser er av stor lokalhistorisk verdi.

I nyere tid er det særlig skjønnlitterære arbeider som har skildret folkelivet i ulike miljøer. Klassikeren i romanlitteraturen er Amalie Skrams syklus om Hellemyrsfolket. Den spenner over hele det sosiale spektrum i annen halvdel av 1800-tallet, og på den tid da verket utkom ble det likefrem sett på som en samling aktstykker. Av de fremste forfattere på 1900-tallet skal nevnes Kåre Fasting som tok sine emner fa ulike sider ved næringslivet i og omkring Bergen, med særlig tilknytning til fangst, foredling og eksport innenfor fiskerisektoren, og Torborg Nedreaas som skildret opplevelsene til jentungen Herdis på Nygårdshøyden og Møhlenpris i tiden omkring den første verdenskrig. Særlig har hun gitt sosiologiske analyser av borgerskapets mellomsjikt. Arnulf Øverland hadde sin oppvekst nettopp i disse omgivelsene i begynnelsen av århundret, men det satte ikke mange konkrete spor i hans lyrikk. Sine bitre kommentarer til denne perioden i sitt liv gav han i andre sammenhenger. Ronald Fangen streifet sine oppvekstår i Bergen, men Øivind Bolstad utnyttet det lokale stofftilfanget rikelig både i romaner og skuespill. Også Agnar Mykle har brukt Bergen som bakgrunn i sine romaner. Særlig to dramatiske verker har tilknytning til spesifikke bergenske forhold: Hans Wiers-Jenssens klassiske satire Jan Herwitz er en besk avsløring av det øvre sosiale lag i «stillstandsbyen» omkring 1830, Nordahl Griegs Vår ære og vår makt har den lokale shipping-klan under den første verdenskrig som skyteskive.

Fra andre halvdel av 1900-tallet hører forfattere som Stig Holmås, med Solheimsviken som sosial bakgrunn, og Gunnar Staalesen, som er fra Nordnes, men tar hele byen i bruk for sine kriminalromaner. Spesielt bør nevnes hans trilogi fra Bergen på 1900-tallet 1900. Morgenrød (1997), 1950. High Noon (1998) og 1999. Aftensang (2000). De tre romanene er blitt dramatisert, og hadde premiere på Den Nationale Scene i 2002. Erling T. Gjelsvik har sin bakgrunn i Haukeland-området før den omfattende utbyggingen av strøket, psevdonymet Ella Utøy forteller om visse skyggesider av byens mer sofistikerte liv, og Cecilie Løveid har trukket byen inn i sine tekster, men har fremfor alt gjort den til et levende element i hørespillene sine. Også Ingri Lønnebotn nytter hjembyen Bergen som kulisser. En flittig forfatter av lokal historikk, særlig av innsiktsfulle firmajubileumsbøker, er Carl Olav Gran Gjesdal.

Disse litterære bidragene blir likevel små og bleke sammenlignet med den frenetiske bydyrkelsen som har kommet til uttrykk gjennom de siste par hundre år mer og mindre profesjonelle visetekster. «Jeg tok min nystemte Cithar», av den trøndersk fødte Johan Nordahl Brun, dannet opptakten. Så vel teksten som den franske melodien uttrykker alle sider ved den bergenske oppfatning av sin virkelighet, som har bidratt til å skape avstand til mennesker flest i andre deler av landet, der man ikke alltid verdsetter den oppstemte by-identifikasjonen. Men det er visstnok den eneste bysang som er i jevnlig bruk. Og som blir avsunget stående.

MUSIKKLIVET (Norvall Skreien)

Claus Fastings vakkert dekorerte klavikord befinner seg i dag i de kulturhistoriske samlingene ved Bergen museum. Fotograf: Norvall Skreien.

Claus Fastings vakkert dekorerte klavikord befinner seg i dag i de kulturhistoriske samlingene ved Bergen museum. Fotograf: Norvall Skreien.

Et gulnet partitur fra 1281, i dag vel forvart ved Universitetsbiblioteket i Uppsala, er det første tegn til ikke-kirkelig musikkliv i Bergen – og Norge. Klenodiet er en kongelig bryllupssang på latin som trolig ble fremført av munker i Håkonshallen da Eirik Magnusson ble viet til den prinsesse Margrete, datter av Aleksander 3 av Skottland. Sangen er Norges eldste komplett bevarte verdslige musikkstykke.

Det eldste eksisterende musikkinstrument er en beinfløyte fra 1300–tallet, som ble funnet under utgravningene på Bryggen. Fløyten er spillbar over en femtoneskala. Til funnene hører også fragmenter av et horn av tørket leire, noe yngre enn fløyten. Det er også kjent at det på 1100–tallet fantes musikere i Bergen som spilte fele, trompet og harpe.

Kirkemusikken toneangivende
I de eldste tiders musikkliv var imidlertid musikk knyttet til kirke og kristenliv bokstavelig talt toneangivende, og kirkemusikk ville den gang si liturgisk sang. Gregorianske toner har trolig lydt i Mariakirken, som er den eldste bevarte bygning i Bergen, siden den ble reist på midten av 1100-tallet. På slutten av dette hundreåret ble Bergen Katedralskole grunnlagt. Den var opprinnelig en presteskole, og da liturgisk sang var en viktig del av gudstjenesten, inngikk sangopplæring høyst sannsynlig også i prestestudiet.

Musikklivet som utfoldet seg i høymiddelalderen, er lite kjent ut over det som skjedde i religiøs sammenheng. Andre former for foredlet tonekunst lot seg knapt høre mellom de syv fjell før på 1600-tallet. Retten til å holde «spillemenn» var opprinnelig forbeholdt konger og fyrstelige personer.

Først og fremst var det som driftig handelsby Bergen tidlig vant ry, slik Welhaven i poetiske vendinger omtalte sin fødeby:
«Her Bryst og Hoved er et Regnebræt,
Her gjælder Fisk foroven og forneden.»

Heller ikke hanseatene som drev handel på Bryggen, bidro stort til musikklivet. De syntes utelukkende å interessere seg for trommer, som var de tyske vekternes yndlingsmusikk. På 1600-tallet kom også trompeten på mote. Under Christian 4s besøk i Bergen 1599 skal kongen for å imponere det tyske vertskap brakt med seg «alle sine Lakeier, Drabanter og Soldater, dessuten 18 trompeter og 4 kjeletrommer.» Når det i de dager var spørsmål om musikk til fest og glede, var det først og fremst trommen som slo an tonen, men dernest trompet og det noe primitive treblåseinstrumentet skalmeie.

Foregangsby
Selv om tørrfisk og sild i lange tider levnet liten plass til åndsliv i bergensernes fantasi, kom musikken etter hvert til å spille en stadig større rolle. Musikkyndige lærerkrefter ved Katedralskolen bidro ikke minst til at Bergen ble en musikalsk foregangsby. De første kirkekonsertene her i landet fant således sted i byen mellom de 7 fjell. Det skjedde for ca. 300 år siden da skolens rektor, Søren Lintrup – Ludvig Holbergs lærde lærer – rundt 1700 lot elevene, de såkalte Peblingene, oppføre en form for oratorier i Bergen domkirke, i tillegg til regelmessige musikkøvelser. Oppførelsene var det Peblingenes sangkor, Discanten, som stod for. Disse ukentlige vokale og instrumentale konsertene i dramatisert form var meget populære og samlet alltid fullt hus.

Den tidlige norske kirkemusikken skilte seg ikke mye fra forbilder på kontinentet. Med reformasjonen (1536) fikk salmesangen økt betydning. Før kirkene ble utstyrt med orgler var det egne kirkesangere eller klokkere som hadde til oppgave å lede salmesangen. Men de sanglige ferdigheter hos forsangerne kunne variere. Ludvig Holberg forteller om en klokker i Fana gamle kirke som med sin hvinende røst «skar mig gruelig i ørene.»

Bergen katedralskole la tidlig stor vekt på drama, sang og musikk. Til å ivareta musikkundervisningen fikk Katedralskolen i 1671 sin egen kantor. Den første som innehadde stillingen, var Peder Mogensøn Wandel. Hans senere etterfølger, Peder Stub, ble i 1719 utnevnt til «direktør for alle offentlige musikkprestasjoner i Bergen.»

Musikk var en tid endog en viktig inntektskilde. Peblingene opptrådte mot betaling både ved vielser, begravelser og i private selskaper. På visse helligaftener hendte det at de ble sendt omkring i byen for å synge i rike borgeres hjem.

Undervisningen foregikk vekselsvis på skolen og i kirken. Skoledagen begynte allerede klokken halv seks om morgenen og alltid med korsang i første time. Under korsangen kunne «Guds Børn af Meenigheden» være til stede. Ved spesielle anledninger var de musikkyndige rektorene selv i stand til å komponere de fornødne toner.

Orgelmusikk
Allerede på 1500–tallet lød orgelmusikk både i Domkirken og Mariakirken. Biskop Gjeble Pedersøn utstyrte Domkirken med byens første kirkeorgel så tidlig som i 1549, «it skiønt Positive» fra Bremen. Han sørget også for at det ble utdannet en kvalifisert organist til å betjene instrumentet. Oppgaven ble gitt til en ung musikkbegavet shetlender, Niels Moegenssen, som var bosatt i Bergen. For vel 400 år siden ble denne ungdommen på biskopens egen bekostning sendt til Bremen for å studere musikk. Utvilsomt må dette ha vært det første musikerstipend som er utdelt i Norge, og pengene syntes å ha blitt vel anvendt. Det heter om studieoppholdet at det varte i vel ett år, «indtil han var fuldkommelig udlærd paa Orgelværck, oc han forbedrede sig saare vel derved, saa han icke haavde udi den Bye sin Lige.»

Stadsmusikanter
Avgjørende betydning for musikkutviklingen fikk stadsmusikantordningen som eksisterte i 257 år (1591–1848) og som nevnt opprettelsen av kantorstilling ved Bergen katedralskole. Stadsmusikantene var yrkesmusikere med musikkutøvelse som privilegium – og plikt. Den første stadsmusikant i Bergen var sannsynligvis Lucas Jacobsen Nattheide, den siste tsjekkeren Ferdinand Giovanni Schediwy, best kjent som Edvard Griegs sanglærer på Tanks skole. I likhet med sin musikantkollega ble Schediwy også ansatt som dirigent for Musikselskabet «Harmonien»s orkester.

Den første musikkskole i Bergen bortsett fra Katedralskolens klerikale sangopplæring på 1200-tallet, ble drevet av stadsmusikantene Rudolph Grip og Paul Kroepelien. Sistnevnte kom til Bergen i 1664 fra Altona, som i dag er en bydel i Hamburg. Ved kongelig forordning var de eneberettiget til å opptre som instrumentalister i Bergenhus amt med forpliktelse til å «oppvarte ved alle brylluper og vertskaper, som begjærte dem, for en billig betaling.» Til enhver tid måtte de være parat til å påta seg musikalske oppdrag på kort varsel. For å makte dette var det nødvendig å utdanne flere musikere som de så å si kunne ha på lager. Løsningen ble å starte en musikkskole «hvori de opptog og oppdrog Elever.»

En av elevene, Heinrich Meyer, kastet ikke lite glans over skolen. Formodentlig til stor glede og ære for lærerne ble han i 1710 av stiftamtmannen tilkalt som musikalsk nødhjelp til Christiania – «da Instrumental-Musiquen derinde befandtes at være altfor slet og uforsvarlig for en By som var Rikets Hovedstad.»

Hver formiddag brukte stadsmusikantene å la «Basuner, Trommer og Cornetter» lyde over byen fra tårnet i Jonskirken. Denne kirken hadde tilhørt augustinerklosteret som i middelalderen lå mellom Fortunen og Tårnplass, men som ble lagt i aske under bybrannen 1561. Bare tårnet stod igjen. Det ble tatt i bruk som vakttårn, og altså som høytliggende konsertpodium. Ifølge den eldste bevarte stadsmusikantkontrakt, datert Bergen 1620, hadde musikantene også plikt til å spille fra domkirketårnet hver søndag etter gudstjenesten, foruten å spille til dans på offentlige så vel som private fester.

Underjordisk musikk
Den selvsamme stadsmusikanteleven Heinrich Meyer var i 1695 involvert i en selsom begivenhet som fant sted på gården Kyrkje-Byrkjeland i Fana. På selveste julekvelden mente Meyer med flere, blant andre Domkirkens kantor og klokker, Anders Eckhoff, og Korskirkens organist, Envold Kniche, å høre underjordisk musikk under en stor steinblokk som ble kalt Purkesteinen. Historien ble et internasjonalt mysterium, som imidlertid musikkforskeren Arne Bjørndal fant en naturlig forklaring på. Hans hypotese var at tonene skrev seg fra en hardingfele, og ble spilt av en gårdsgutt fra Nå i Hardanger. Instrumentet må trolig ha vært en Jaastadfele.

Selv om hendelsen trolig bare var en vellykket spøk, og tilhørerne som følge av julefeiringen kanskje ikke det mest kritiske for ikke å si nøkterne publikum, førte den til at norsk folkemusikk for første gang ble nedtegnet og trykt. Melodien som viste seg å være en gammel utgave av slåtten «Rotnheims-Knut», ble i Hamburg i 1740 utgitt som «Underjordisk fjellmusikk», på tysk med tittelen «Etwas neues unter der Sonnen, oder das unterirdische Klippen-Consert in Norwegen.» Jaastadfela, som er den eldste kjente hardingfele, ble bygd 1651 av Ola Jonsson Jaastad, og er nå oppbevart i de kulturhistoriske samlingene ved Bergen Museum.

Folkemusikk
Denne litt pussige historien viser at folkemusikk har lange tradisjoner i Bergen. Musikken er også blitt uttrykt gjennom dans og kveding. Instrumentalt har hardingfela på disse kanter vært nærmest enerådende. Første landskappleik fant sted i Bergen i 1897 – i kunstnerekteparet Frida og Olav Rustis hjem «Urdi» på Damsgård, og med Edvard Grieg , Frans Beyer og Johan Halvorsen i juryen. Vossingen Sjur Helgeland gikk av med seieren. Kjente utøvere: Arne Bjørndal (1882–1965), Lorentz Hop (1887–1954), Jon Rosenlid (1891–1974) og Halvor Sørsdal (1899–1996).

Befolkningsinnslag fra mange kanter av landet har gjort vestlandshovedstaden til en smeltedigel for ulike tradisjoner og musikalske dialekter. Dette i tillegg til byens nære tilknytning til bygdekulturen på Vestlandet har spilt en viktig rolle for musikkens liv og utvikling. Det var derfor heller ikke unaturlig for Griegakademiet å satse på nettopp folkemusikkvitenskap som sitt første hovedfag, og med Jan-Petter Blom som den første professor.

Toneskaping

Byste av Jens Boalth (1725-80), rektor ved Bergen katedralskole, kjent som ”Harmonien”s stifter, skrev også musikk.

Byste av Jens Boalth (1725-80), rektor ved Bergen katedralskole, kjent som ”Harmonien”s stifter, skrev også musikk.
Fotograf: Norvall Skreien.

Det musikalske jordsmonn i Bergen skulle vise seg å gi særlig rik grobunn for toneskaping. Blant de første komponistene som utmerket seg, var to av Katedralskolens rektorer, Jacob Steensen og Jens Boalth, Musikselskabet Harmoniens grunnlegger. Steensen skrev blant annet en sang som ble fremført ved kong Christian 6s besøk i Bergen 1733. Boalth skrev musikk til flere kantater.

En av skolens lektorer, H. B. Middelthon, komponerte i 1775 syngestykket «Haddings Syn», som regnes for å være Norges første nasjonale korverk. «Harmonien»s første konsertmester, Samuel Lind, som døde i 1770, etterlot seg to symfonier og et par «consertos». Til de tidlige komponistene hørte også Korskirkens organist, Christian Bohr (1773–1832). En symfoni av Bohr ble oppført av «Harmonien» i 1809.

Kvaliteten på det som den gangen ble skapt, stod åpenbart ikke alltid til de høyeste terningkast. Sjelden er det i dag man opplever en mer drepende musikkritikk enn den Claus Fasting i 1781 serverte i et av sine Provinzialblade:
«Stadsmusiken er afskyelig uden Exempel. Instrumenter og Musikanter ere begge Maschiner tilhobe, kun de sidste ubrukbarere end de første. Velklang, Orden, Styrke, Følelse, Skjønhed ere hos disse Folk ubekjendte Navne. Haandverkere er disse arme Syndere, og ingen Kunstnere. Nylig var jeg buden at anhøre en Musik av disse Stympere paa en Vens Fødselsdag. Maatte denne Ven aldrig have være født til Verden for den Qual, han voldte mig! Man stemte hvert Instrument, det er at sige, man forstemte det. Man tog en Trio ud, Himmel og Jord, hvilken Trio! To stemmer vare af Dur og den tredje af Mol. Hver Tone var som Sviins Grynten og Ulves Tuden. Kun Bassisten havde en Linie forud for hans Brødre, og den lod han ubrødelig høre til Enden, for ikke glemme en Tøddel af sit Pensum. Saaledes ere tillige alle vore Kirkemusikker, kun at man ikke paa Samgang spiller forskjellige Sager som her. Text og Musik ee af en Stymper. Orgelet skriger mod Trompeterne, Hornene mod Basunerne, og Menigheden skriger over dem alle, der Gud forbarme sig. Vilde Løver og Tigre brøler ikke ynkeligere i deres Huler, når man vil røve deres Unger, end alle disse Elendige brøle, forat vise en offentlig Andakt. . . .»

«Harmonien»
1765 er et merkeår ikke bare i Bergens, men hele landets musikkliv – Musikselskabet Harmoniens fødselsår. Da lød de første toner fra det lille amatørensemblet som skulle utvikle seg til Bergens Filharmoniske Orkester (BFO) og som er blitt selve krumtappen i byens mangfoldige musikalske aktiviteter. På sine ukentlige konserter i den første tiden kunne «Harmonien» introdusere Joseph Haydn i Bergen mens den store mester ennå var i full virksomhet og Mozart bare hadde nådd vidunderbarnstadiet.

Bergens Musikforening, som ble dannet 1894 med bakgrunn i Bergens Ynglingeforening, forsøkte å ta opp konkurransen med «Harmonien», både om musikere, publikum og bevilgende myndigheters gunst. Konflikten ble løst ved at en støtteorganisasjon, Bergen Orkesterforening, bidrog til at Musikforeningens og «Harmonien»s orkestre sluttet seg sammen. Det nye orkesteret ble teaterorkester ved Den Nationale Scene.

Tidlig forløper for Griegakademiet var musikkavdelingen ved «Harmonien»s akademi for skjønne kunster, etablert så tidlig som 1775. Denne skolen var i virkeligheten Norges første musikkhøyskole. I det historiske året 1814 ble utdanningstilbudet utvidet med en «Syngeskole af begge Kjøn i Alder mellom 10 og 20 Aar». Den høyere musikkutdanning fant en fast og varig form da konsertmester Torgrim Castberg i 1905 startet Bergens Musikakademi. Se Griegakademiet.

Etter første verdenskrig fikk Musikselskabet «Harmonien» problemer med å holde liv i virksomheten. En tid var det nødvendig å engasjere orkesteret til å opptre foran kinoforestillingene. Men mindre grupper kom til, og en ny musikkform, jazzen, fikk sitt gjennombrudd i Bergen i 1920-årene. (Se jazz i Bergen).

Musikere fra «Harmonien» dannet i mellomkrigstiden mindre kammermusikkensembler. I fortsatt virksomhet er Bergen Kammermusikkforening, stiftet 1935. Fra senere år finner man «Harmoni»-musikere i ensembler som Bergen Blåsekvintett (1969) og Hansakvartetten (1989). Også Domkirkens orkester og BIT 20 er rekruttert fra «Harmonien»s orkester (1987 omdøpt til Bergen Filharmoniske Orkester).

Under okkupasjonen var det stor oppblomstring av et uoffisielt musikkliv, med huskonserter og andre uformelle sammenkomster. I de nærmeste årene etter krigen slo dette positivt ut i form av overveldende tilstrømning til symfonikonserter med hyppig behov for ekstrakonserter, og kor som aldri har kunne mønstre flere sangere.

Forgrunnsfigurer

Det var på Ole Bulls initiativ at ”Det Norske Theater”, som senere ble "Den Nationale Scene", åpnet i 1850. Her Ole Bulls grav på Assistentkirkegården.

Det var på Ole Bulls initiativ at ”Det Norske Theater”, som senere ble «Den Nationale Scene», åpnet i 1850. Her Ole Bulls grav på Assistentkirkegården.
Fotograf: Norvall Skreien.

I siste del av 1800-tallet er det to av Norges aller fremste tonekunstnere som setter sitt preg på musikklivet både i Bergen og landet for øvrig. Ja, Ole Bull og Edvard Grieg, fiolinvirtuosen og komponisten, skulle jo rekke enda mye lengre. Begge var bergensere. Det disse to geniale musikerpersonlighetene utrettet, hver på sin måte, nyter dagens musikkliv fortsatt godt av. Med utgangspunkt i folkemusikken formet og foredlet Grieg et genuint norsk tonespråk, ga nordmenn en musikalsk identitet og Norge kulturell anseelse. Bull og Grieg plasserte hjembyen og landet på det musikalske verdenskartet, og var utvilsomt en viktig årsak til at Bergen i 2000 oppnådde status som Europeisk kulturhovedstad.

Det var også Grieg som 1898 tok initiativ til Norges første musikkfestival med internasjonal deltakelse. For utsolgte hus i en provisorisk konsertsal i Nygårdsparken fikk 2000 mennesker hver kveld i en sommeruke (26.06–03.07). høre det beste som norsk musikk kunne by på, fremført av et av Europas fremste symfoniorkestre, Concertgebouw fra Amsterdam, under Willem Mengelbergs ledelse. Denne tidlige musikkfesten må kunne betraktes som ouvertyren til de moderne Festspillene i Bergen, den årvisse begivenheten som ble innledet 1953. Det skjedde da til minne om Edvard Grieg og til hans ære. Festspillene i Bergen er forlengst etablert som Norges fremste nasjonale og internasjonale kulturmønstring. Sammen med byens konserthus Grieghallen, tatt i bruk 1978, har Festspillene gitt det musikalske kraftfelt i regionen en oppladning med langsiktige verdiutslag.

Nina og Edvard Grieg fotografert i hagen på Troldhaugen sammen med lepraforskeren Armauer Hansen.

Nina og Edvard Grieg fotografert i hagen på Troldhaugen sammen med lepraforskeren Armauer Hansen.
Arkivet etter St. Jørgens Hospital, Bergen Byarkiv.

Forgrunnsfigurer i Bergens musikkliv var ellers i mange år komponistene Sverre Jordan (1889–1972) og Sverre Bergh (1915–80). Begge var kapellmestre ved Den Nationale Scene, men dirigerte også «Harmonien», der Bergh også var kunstnerisk leder 1961–65. I fire år, fra 1976 til sin død, var han også direktør for Festspillene. I den lange rekke av komponister som enten har sin rot i Bergen, har virket her, eller allerede er nevnt, lyser navn som Ole Bull, Edvard Grieg, Frants Beyer (1851–1918), Lars Søraas d.e. (1862–1925), Johan Ludvig Mowinckel jr. (1895–1940), Harald Sæverud (1897–1992), Sparre Olsen (1903–84), Finn Ludt (1918–1992), Edvard Hagerup Bull (f. 1922), Valter Aamodt (1902–89), Thorleif Aamodt (1909–2003) og Ketil Hvoslef (f. 1939).

Kvinnelige komponister
Kvinnelige komponister har også skapt velklingende toner i Bergen, blant dem Borghild Holmsen (1865–1938), Signe Lund (1868–1950) og Anne-Marie Ørbeck (1911–96), Norges hittil eneste kvinnelige symfoniker.

Orgel og komponistskole
I 1850–årene hadde den tyskfødte organisten, komponisten og musikkpedagogen Ferdinand Wilhelm, Friedrich Vogel (1807–92) en sentral person i det bergenske kirkemusikkliv. Mange kirkegjengere vil fortsatt kjenne ham som salmekomponist. Vogel hadde ry som en av tidens fremste orgelvirtuoser og konserterte over hele Europa. Da han på en konsertturné i 1852 kom til Bergen, fikk det meget positive og varige følger. For resten av livet ble orgelkrakken i Nykirken Vogels permanente arbeidsplass. I 40 år hadde menigheten i bydelen Nordnes gleden av å lytte til hans utsøkte orgelspill. Nest etter Ludvig Mathias Lindeman ble Vogel ansett for å være landets fremste organist. Hans virtuose ferdigheter var vidgjetne, og fikk folk til å strømme langveis fra til Nykirken for å lytte når mesteren «lekte på orgelet», slik det het i en omtale.

Med bakgrunn som musikklærer fra Hamburg grunnla Vogel en skole i Bergen med fagkretsen orgelspill, improvisasjon og komposisjon, i tillegg til «den Kunst at lede Menighetssangen». Dette var den første undervisningsinstitusjon for musikk i Norge som mottok statsstøtte. Det årlige tilskudd var 600 kroner! Flere av Vogels elever kom til å markere seg som noen av våre fremste kirkemusikere, blant dem Ingolf Schjøtt, Gabriel Tischendorf og Lars Søraas d.e. Utenom salmetoner har Ferdinand Vogel komponert to symfonier, to strykekvartetter foruten flere preludier og postludier for orgel og et syngespill.

Sangkor
Korsang har rike tradisjoner i Bergen. Eldst er «Harmoniens» kor, som er like gammelt som selskapet selv. Den første mønstring av bergenske sangere fant sted 1856 da det deltok ni kor. De fire første landssangerstevnene ble ledet av bergenseren Johan D. Behrens, kjent som «mannskorsangens far» i Norge. Det første stevnet ble holdt i Asker 1851, det femte i Bergen 1863.

»Min teologi er musikken, og den er positiv! . . . Ingen menneskelig tolkning kommer korset så nær som tonenes uutsigelige hjertesprog.» Disse utsagnene skriver seg fra trønderen Alf Fasmer Dahl, kjent som «sangerpresten». I de 13 årene han virket som kallskapellan i Fana menighet (1913–26), startet han to kristelige kor i Bergen, Fasmer Dahls Kor og Fasmer Dahls lille Kor. Sammen med Lars Søraas d.e. introduserte Fasmer Dahl Vesper og Ottesang som nye og kjærkomne innslag i norsk gudstjenesteliv. Dette var høymesser som ga musikken større rom og førte til en fornyelse av kirkelig korsang. Et konkret resultat var dannelsen av en rekke menighetskor. Søraas’ Kor, et blandet kor dannet 1882 og ledet av Lars Søraas d.e., vant ry som et av landets fremste kirkekor og turnerte i inn- og utland. Med nye, revolusjonerende pedagogiske metoder som gjorde det like lett å lese noter som bokstaver, med sine sangbøker og sangsamlinger, som kom ut i rekordopplag, viste Søraas vei fra musikalsk analfabetisme til musikkultur. Arbeidet med å vekke sangglede i kirke, skole og lagsliv – i religiøs såvel som frilynt sammenheng – ble ført videre av hans sønn, Lars Søraas d.y. De to Søraas’ene vil ellers være kjent for å ha satt musikk til noen av våre mest folkekjære sanger – som «Den fyrste song eg høyra fekk» (tekst Per Sivle) og «Det lyser i stille grender» med tekst av Jakob Sande.

Fasmer Dahl og Søraas stiftet 1918 en «Forening for kirkemusikk i Bjørgvin bispedømme». Denne foreningen ble en forløper for Bjørgvin Kirkesangforbund, som ble dannet 1931 og som 1956 stod for arrangementet i Bergen av den første Rikskirkesangfesten.

I 2009 har Bergen 195 organiserte kor med til sammen vel 5675 medlemmer. I tillegg eksisterer det 20 frittstående kor med ca. 650 medlemmer. 65 kor, derav 14 mannskor, 6 damekor, 39 blandakor og 6 vokalgrupper er tilsluttet Norges Korforbund Hordaland. Bjørgvin Kirkesangforbund har ca. 300 medlemmer fordelt på 17 blandakor. Flere av korene har gjort det skarpt i konkurranser. Til de fremste korene i Bergens-området fra tiden etter siste verdenskrig hører Sandvikens Menighetskor (dir. Thorleif Aamodt), Bergens Ynglinge-forenings Sangforening (dir. Lars Søraas d.y.), Fana Mannskor (dir. Sigmund Skage), Follesø Mannskor (dir. Valter Aamodt), Bergen Domkantori (dir. Magnar Mangersnes) og Bergen Høgskoles Ungdomskor, Voce Nobili (dir. Maria Gamborg Helbekkmo). Fana Mannskor ble 1971 kåret til landets beste mannskor – i konkurranse med 103 andre kor.

Musikkorps
Korpsmusikk har alltid stått sterkt i Bergen og Hordaland. Korpsene i Bergen hadde sin egen organisasjon allerede før Norges Musikkorps Forbund (NMF) ble dannet 1918 og er forbundets eldste korps, stiftet 1877.

Norges Musikkorps Forbund, Bergen teller 67 korps, derav 24 amatørkorps og 43 skolekorps. Til sammen har de ca. 2700 medlemmer. I tillegg finnes 4–5 frittstående korps. Forbundets administrasjon holder til i Bergen.

Til byens elitekorps hører Sandvikens Ungdomskorps, Dragefjeldets Musikkorps, Krohnengen Brassband og Tertnes Brass. I Bergensregionen finner man også Eikanger og Bjørsvik Brassband, som to ganger har gått til topps i Europamesterskapet for messingkorps.

I mer enn 200 år har Bergen også hatt et profesjonelt musikkorps, best kjent som Divisjonsmusikken. Se Forsvarets Musikkorps Vestlandet.

Populærmusikk
Popmusikk er i Bergen blitt skapt og formidlet av flere dyktige artister. Fremst blant disse: Duoen Kurt Foss (1925–91) og Reidar Bøe (1925–69), kjent som «Radiofantomene», Arne Bendiksen (1926–2009) – både låtskriver, sangartist og plateprodusent – Sissel Kyrkjebø (f. 1969) og Karoline Krüger (f.1970). Også Salhuskvintetten, dannet 1951 og ledet av bergenseren Monrad Holm Johnsen (død 1998), vant i sin tid stor popularitet, bl.a. med visen «Gryta hennar mor» fra 1963. Jan Eggum (f. 1951), både tekstforfatter og komponist, opptrer med særpregete sanger i grenselandet mellom viser og rock og til eget gitarakkompagnement. Sissel Kyrkjebø fikk sitt gjennombrudd som sangartist da Eurovisjonens sangkonkurranse, Melodi Grand Prix, i 1986 ble tv-overført fra Grieghallen. Bergenseren Kurt Nilsen (f. 1978), utdannet rørlegger, vant 2003 først den norske og deretter den internasjonale Idol-kåringen, World Idol, en tv-sendt talentkonkurranse innen popmusikk. Blant de yngre popmusikerne har Sondre Lerche (f. 1982) vakt stor oppmerksomhet, også utenlands. Også han både sanger, komponist og tekstforfatter.

Forfatter: Norvall Skreien

Se også opera i Bergen, som er omtalt i eget kapittel.

SCENEKUNSTEN
Det første skuespill som er kjent oppført i Bergen, er Adams fall, som ble fremført 1562 på et podium mellom Latinskolen i Lille Øvregate og Domkirken. Skuespillerne var elever fra skolen, og lektor i teologi, Absalon Pederssøn Beyer, var regissør og bekostet forestillingen. Den første navngitte skuespiller var Nils Hjelt, en student fra Hjaltland (Shetland), som høstet ry og ære for sitt spill og som 1569 ble kapellan i Fana sogn.

Slike religiøse forestillinger, utgått fra skolemiljø, ble oppført utover på 1500- og 1600-tallet. Enkelte skuespill kunne også ha klassisk bakgrunn, og det ble videre spilt komedier utgått fra tyske studentkretser. Dessuten forekom lokale innslag, som Tragoedia de imaginibus, nærmest en revy skrevet av Latinskolens egne og med rektor John Jamt som regissør. Tittelen var ironisk, tragedien om bildene gjaldt en strid i 1571 mellom de verdslige og geistlige myndigheter om helgenbilder av voks som ennå fantes i kirkene fra katolsk tid. En portrettmaler fra Stralsund, Salomon von Haven, ledet 1636 med bistand av studenter en oppførelse av hva samtiden kalte «hedenske historier» ved Nykirken. Dette var den første mer profesjonelle teaterforestilling i byen. Studentoppsetningene i Bergen kulminerte med Susannæ historia 1673, som ble fremført i Manufakturhusets store sal. Etter hvert ble det alminnelig at omreisende trupper, såkalte bander, ga forestillinger; den første opptrådte tre sommermåneder 1664 ved Tollboden. Nordische Comoedianten in hochdeutscher Sprache var en bande som visstnok Ludvig Holberg skal ha opplevd i 1690-årene. Et dukketater ga forestillinger i Bergen 1722 og 1736, ledet av Jørgen Friedrich Sweiger, Anton Martin Schweigaards oldefar.

Det Gamle Teater ("komediehuset på Engen") sett fra Teatergaten. Fredet i 1927, men sterkt skadet ved bombeangrep i 1944, og senere revet. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Kommunalavdeling fritid, kultur og kirke, Bergen Byarkiv.

Det Gamle Teater («komediehuset på Engen») sett fra Teatergaten. Fredet i 1927, men sterkt skadet ved bombeangrep i 1944, og senere revet. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Kommunalavdeling fritid, kultur og kirke, Bergen Byarkiv.

Lokale amatører oppførte 1791 Johan Nordahl Bruns Einar Tambeskielver og Republikken paa Øen. Dette gav støtet til opprettelsen av Det dramatiske Selskab 1794, en institusjon som fikk ledende betydning for utviklingen av scenekunstens vilkår i Bergen til langt inn på 1900-tallet. Første forestilling var A. Kotzebues Elskovsbarnet, fulgt av skuespill av Holberg, Wessel, Brun, P. A. Heiberg og franske, tyske og engelske stykker. De ca. 200 medlemmene fra byens høyere sosiale lag opptrådte i et privathus på hjørnet av Murallmenningen og Strandgaten til de 1800 fikk sin egen bygning, Komediehuset (fra 1909 Det Gamle Teater). De talentfulle medlemmene, spesielt er Henrich Meyer nevnt, gjorde særlig lykke med sine Holberg-komedier. Men etter 1828 lå virksomheten nede, og teateret ble hovedsaklig utleid til danske trupper. 1850 tok Det norske Theater, på Ole Bulls initiativ, i bruk Komediehuset, og åpnet med Den vægelsindede 2. januar, en dato som blir regnet som den norske scenekunsts stiftelsesdag. Kunstneriske ledere og sceneinstruktører var Henrik Ibsen, 1851–57, og Bjørnstjerne Bjørnson, 1857–59. Teateret spilte bare 2–3 kvelder i uken, men oppførte 339 forskjellige skuespill og ga 947 forestillinger (60–82) per sesong) før det måtte stenge av økonomiske grunner 1863. Så inntok danske trupper igjen scenen. Den ubestridte primadonna i «dansketiden» var Adeline Werligh, Nina Griegs mor. Datteren fikk hun i ekteskapet med kjøpmann Herman Hagerup. Tanken om norsk scenekunst var imidlertid ikke oppgitt. Bergens Teaterforening ble stiftet 1872 for å gjenoppta virksomheten. 1876 åpnet Den Nationale Scene i Komediehuset med Niels Wichstrøm som leder, etterfulgt av Gunnar Heiberg 1884–88. Teateret flyttet inn i sitt nye bygg på Engen 1909.

Teateret i Bergen har alltid fått lide under den tiltrekningen som hovedstadsscenene har øvd på personalet. Det begynte allerede i 1956 da publikums yndling, Johannes Brun, foretrakk Christiania Theater. Norsk og nordiske teaters førstedame, Johanne Juell Dybwad (1867–1950) fikk Bergen beholde i bare en sesong før det i 1888 bar samme vei med henne. Senere kom også konkurransen fra filmindustrien, fra radio og fjernsyn som kunne til by flere arbeidsmuligheter i Oslo.

Et annet lokale som i perioder har tjent som teater, er sokkeletasjen i Vestre Torggate 5/7. I årene 1918–20 drev Oslo revyteater Chat Noir en filial der, mens Komediateatret spilte i lokalet 1933–64. Ole Bull Scene, Øvre Ole Bulls plass 3, er en privat scene for revy, musikk og teater, oppført 1934 som teater, men ble 1937–81 i stedet brukt som kino. Hordaland Teater, som har sitt utgangspunkt i museumsmiljøet på Stend, ble startet 1985, og har fra 1993 status som regionteater. Danseteateret Carte Blanche åpnet 1988 i den ombygde Turnhallen (Sigurds gate 6). Har i dag tilhold i Studio Bergen, Nøstegaten 119. Logen Teater AS har siden januar 2000 arrangert teaterforestillinger, revyer og kabareter, foruten konserter, i byens gamle, kulturelle storstue Logen på Øvre Ole Bulls plass 6. I 2003 ble Altona Teater etablert i tradisjonsrike lokaler i Augustin Hotel med skuespilleren Frode Rasmussen som kunstnerisk ansvarlig. Fyllingsdalens Nye Teater med hovedvekt på barn og ungdom ble etablert 1976 i Folke Bernadottes vei 21, Teatret eies og drives av Tove Ringereide.

Tilbakemeldinger og innkommende lenker

  1. Tilbaketråkk: Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde | Bergen byleksikon

  2. Tilbaketråkk: Bysangen | Bergen byleksikon

  3. Tilbaketråkk: Byseglet | Bergen byleksikon

  4. Tilbaketråkk: Byvåpenet | Bergen byleksikon

  5. Tilbaketråkk: Byflagget | Bergen byleksikon

  6. Tilbaketråkk: Bergen katedralskole | Bergen byleksikon

  7. Tilbaketråkk: international hotel jiangyin | oppskrifterogkosthold.com

Informasjon

Bestillingsskjema skal benyttes for henvendelser til Bergen Byarkiv, der det gjelder:
  • Bestillinger
  • Generelle spørsmål
  • Digitalisering
  • Annet

Tilbakemeldingsskjema skal benyttes hvis du:
  • Har tilbakemeldinger til en artikkel

Bestillinger eller andre henvendelser

For å bestille en tjeneste eller tilgang til arkiver, bruk eksternt skjema:

Bestillingsskjema hos Bergen byarkiv

Tilbakemelding / kommentar til artikkel

NB! Dette skjemaet er laget for tilbakemelding på selve artikkelen, ikke for bestillinger av arkivsaker, digitaliseringer eller innsyn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *