Hvordan fortonte skolehverdagen seg for barna i Årstad på 1800-tallet? De første årene kom læreren hjem til dem noen få ganger i året, senere måtte de gå lange veier for å komme til skolen.
På begynnelsen av 1800-tallet var Årstad en liten jordbrukskommune, med få innbyggere. Før 1810 fantes det ingen skole, barnas utdannelse var foreldrenes ansvar. I et sogn med stort sett ubemidlede jordbrukere og forpaktere stod det heller dårlig til med barnas lese – og skriveferdigheter.
I 1810 fikk sognet en omgangsskole, med en ung lærer som underviste rundt om på gårdene i en til fire dager. Barna på gården samlet seg i stuen og fikk undervisning i lesning, skriving og kanskje litt regning. Det viktigst faget var forøvrig kristendomslæren.
Læreren gikk en runde om våren og en om høsten, så det kunne gå lange stunder mellom hver gang barna fikk undervisning. Det var vel så som så med hva de egentlig lærte. Mange av foreldrene var ikke vennlig innstilt til skolen, de hadde mer behov for barna i gårdens mange gjøremål. Derfor la de nok ikke til rette for at barna skulle vedlikeholde det de hadde lært.
Da sognet fikk fast skole i 1832 fikk barna langt flere undervisningstimer, og dermed mer effektiv læring. For å lette lærerens arbeid ble det tatt i bruk vekselundervisning Læreren underviste de eldste elevene, som igjen underviste de yngste. Alle barna ble undervist i lesing og kristendomslære, guttene i øverste klasse lærte i tillegg å skrive, for jentene var det frivillig. Regneundervisning var frivillig for alle. Når det kom til stykket lærte ikke elevene stort mer enn å lese og å kunne sin katekisme på rams.
Hele Årstad sogn hadde de første årene bare en skole, Haukeland skole, og mange av barna fikk en lang og tung skolevei. Offentlig transport fantes ikke, så det var å ta beina fatt, i all slags vær. Når været var for ille holdt de seg hjemme. I perioder var det stort fravær, så stort at sognepresten så seg nødt til å holde en skjennepreken om temaet under en gudstjeneste.
Relaterte artikler
Litteratur
Arkiv