Historier fra en bydel – Årstad

Kartsøk

Bølgeblikk på Haukelandsvannet

Nymark med Haukelandsvannet 1928. Foto: Atelier KK. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Nymark med Haukelandsvannet 1928. Foto: Atelier KK. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

På Nymark i gamle dager hadde vi Haukelandsvannet som nærmeste nabo. Fra Ulriken rant Christielven krystallklar og kjølig ned mot vannet, fin å vasse i på varme sommerdager. Dessuten kunne vi fange småørret der. Haukelandsvannet hadde også en gang i tiden en bra ørretbestand . En av storeguttene fikk en rugg på 51 centimeter. Siden ble det observert en del sportsfiskere som prøvde lykken, uten at jeg vet om det var bryet verdt.

Det var også duket for spennende ferder utover hengemyren for å plukke gule og blå vannliljer til mor. For å komme ut mot vannkanten, brukte vi to bølgeblikkbeter. Vi stod på det ene og kastet det andre foran oss, slik at vi kunne berge oss over på det, mens det andre sank under beina våre. Så ble samme prosedyren gjentatt helt til vi nådde vannliljene. Etterpå var det hjem til mor med buketten, våt til knærne av illeluktende myrvann. Hjemme var det lite begeistring å hente. Mor så heller faren for drukning i hengemyren. Og liljene var fulle av smådyr, så de gikk rett i bosset.

Tysk fly på hodet i myren. Foto: Leif M. Endresen, 1943/44. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Tysk fly på hodet i myren. Foto: Leif M. Endresen, 1943/44. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Flystyrt i Haukelandsmyren

Oppe i Roald Amundsens vei var det under krigen stasjonert en tropp tyske soldater. De sang og marsjerte taktfast gjennom gatene i strøket. På “Grusen”, en liten fotballbane langsetter Roald Amundsens vei, hadde de geværeksersis. Tyskerne spilte fotball på Stadion, og tilskuerne var enten tyske soldater eller nazister. Andre glimret ved sitt fravær, slik man forventet av gode nordmenn. Men etter kampene rykket vi gutter inn, på jakt etter sneiper til tobakkshungrige fedre. Men ikke alle ville ha tyskersneipene. Mange fedre dyrket sine egne tobakksplanter, som okkuperte hele vaskekjelleren når de ble hengt opp til tørk.

En gang forsøkte tyskerne å bruke Brann stadion til småflyplass. Etter en antagelig vellykket landing, skulle man prøve å ta av igjen med kurs utover Haukelandsmyren. Starthastigheten var lav og stadionsgjerdet litt for høyt, og flygeren dro for hardt i stikken. Flyet stallet og satte nesen dypt nedi mudderet så sølen skvatt. Der stod det, med baken i været. To sjokkskadde tyske offiserer klatret ut på vingen og holdt seg fast mens de ventet på hjelp. Hele Nymark fikk med seg hendelsen, og det var vel det flotteste minnet vi kjuaguttene hadde om krigen!

Bossfylling og skattekiste

Bergen kommune bestemte at Haukelandsvannet med tilliggende myrområder skulle fylles ut ved å anlegge et søppeldeponi der. Det innledet en spennende periode for oss gutter. Tusenvis av lastebillass ble tømt i myren, og etter hvert ble det til tørt land. Vi gikk på skattejakt i fyllmassene, og mangslags ting så dagens lys. Jeg for min del kom hjem med diverse kobbergjenstander, samt en herre plategullring med initialene BT. Eieren meldte seg ikke, men jeg har den fremdeles, så det er bare for eieren å melde seg.

Noen lastebil-lass bestod av byggavfall, og her lå det tusenvis av eternitplater. De egnet seg utmarket til “sendepapp”; vi kastet dem langt utover, og noen landet helt ute i vannet. Her ble det knivskarp konkurranse om det lengste kastet.  I senere tid er eternittavfall blitt erklært livsfarlig og må behandles under særlige sikkerhetstiltak, med munnbind og beskyttelsesklær. Vi ble aldri rammet av farlige sykdommer etter det jeg vet, men vi har vel kanskje  vært heldige i så måte.

Begravelsesvesenet tømte også sine brukte buketter og kranser her. Kransene hadde flotte silkesløyfer med påskrifter som “Takk for alt” eller “Hvil i fred”. Slik krans hadde “Hjallis” også da han ble verdensmester.  Dermed smykket vi oss med den flotteste kransen vi fant, og syklet stolt omkring med seierskranser og flagrende silkebånd påtrykt “Takk for alt”.

 

 

Responses

  1. Svein Olaf Drageland says:

    april 24th, 2015 at 21:38 (#)

    Gøy å lese slike minner fra dagliglivet til gutter som vokste opp. Her fra en tid før min tid (født i 1955) men om Svein Kvalheim leser denne kommentar, kan det her sies at min far, farfar m.fl bodde i St.Olavsvei 130, og tar jeg ikke feil hadde du Svein, en søster Kirsten, hun fortalte at du Svein hadde i likhet med meg, duer, brevduer eller raseduer i din ungdom. Kan du fortelle noe om det som du har av minner fra din tid som duegutt i St.Olavsvei.
    Mvh Svein Olaf Drageland

  2. svein fossheim says:

    mai 13th, 2015 at 18:31 (#)

    Fint å lese kommentaren din! Jeg beklager at jeg ikke har svart deg tidligere, men du vet, – pensjonister har mange jern i ilden, og dagene flyr. Jeg kan gi et lite resyme av en lengre fortelling om emnet:
    I sjette klasse våknet interessen for duehold. Det var flere voksne i gaten som hadde duer i kjelleren,med utgang gjennom et vindu og voliere på utsiden.De drev med praktduer,- spesielt Bergenstomlere. Her fikk vi gutter interessen for duehold, og snart dukket det opp duekleiver i hagene rundt om. Jeg snekret meg en liten kleiv med plass til 2 par brevduer, men plassen var nok i minste laget. Men som lønn for gode skoleresultater bygget min far og min onkel en stor hyttekleiv bak i hagen. Den ble flott, og rommet både duer og et par dueinteresserte kompiser. Her tilbrakte vi mang en regnværsdag i selskap med duene. Og her ble helsetilstanden deres stadig kontrollert. Dersom det ble oppdaget «vingelus», ble de raskt behandlet med DDT-pulver. En porsjon pulver under hver vinge gjorde susen. Så ble pasienten sluppet fri, og flakset på plass på vaglen sin mens det hvite pulveret sto som en sky i kleiven.
    Nå for tiden er DDT nesten forbudt og omtrent dødelig for mennesker, men vi slapp unna med pudderhvite ansikter. Vi lever den dag i dag, så da så…
    Utenfor kleiven var det en rommelig voliere, og adgang til luftrommet over nabolaget.
    Min mor var ikke udelt begeistret for prosjektet, hun trodde at det ble dyrt i lengden, men jeg hevdet at duehold ga penger i kassen, så hun gav seg etter slike argumenter, – men det viste seg snart at hun hadde rett.Erter og mais kostet penger, -men da var duene på plass i kleiven.
    Min far hadde en god ungdoms- og arbeidskamerat som het Adolf Jamne. Han bodde på Møllendal. Han hadde byens beste Bergenstomlere. Jeg fikk to flotte eksemplarer av ham, og dermed ble både min far og jeg «hekta» på hobbyen.De to duene, to hunner, fikk seg hver sin hann, og avkommet var av øverste kvalitet.
    Vi guttene i gaten meldte oss inn i Bergens Praktdueforening, og der fikk vi både gode kontakter og god opplæring i duehold. På en av utstillingene på Krohnsminde deltok jeg med en flott Bergenstomlerhunn, og den ble vurdert til 88 poeng. Det gav meg førsteplassen i juniorgruppen, samt en flott pokal med et blått due-relieff utenpå. Men da julen kom, skulle min søster pusse sølvtøy, og pokalen fikk seg en omgang, med det resultat at blåfargen forsvant. Hun gjorde det nok i beste mening, men jeg mistet dagsformen i flere dager etterpå..
    Tiden gikk, interessene skiftet litt, og fokuset på dueholdet avtok en del. Duene fikk både mat og stell, men det var nok min far som overtok det meste av ansvaret.
    På forsommeren i 1954 la Steffen, Maggaen og jeg planer om en en sykkeltur rundt Sørlandet. Det kostet penger, og dermed måtte duene ut på det frie marked. De havnet hos en kar på Askøy,og det var slutten på min karriere som dueoppdretter…

Leave a Response

  • Sosiale medier