De gamle lystgårdene i Årstad
Fra midten av 1700-tallet og frem til 1850 bygget velstående embedtsmenn og kjøpmenn lystgårder, eller lyststeder om det ikke var tilknyttet en gård, i Bergens omegn. Husene var ikke ment som permanente boliger, men heller bygget for fest og fritid. Lystgårdene fikk som regel en markant plassering i terrenget, lett synlig og fungerte som statussymboler.
Fra kirkens jordegods til rikmenns forlystelse
Landås lystgård, i dag prestebolig for Landås menighet. Huset ble fredet i 1927. Fotograf Ine Merete Baadsvik, 2014, i privat eie.
Fra gammelt av tilhørte det meste av jordarealene rundt Bergen kirken, men ved reformasjonen på 1500-tallet overtok Kongen kirkegodsene. På grunn av kostnader med krigene mellom Danmark-Norge og Sverige solgte kongen mange landeiendommer til rike embedsmenn og kjøpmenn på 1600-tallet. Interessen for gårdsdrift og landlivet ble vekket ut på 1700-tallet. Byens rike menn bygget da lysthus og lystgårder i byens omegn, der de kunne trekke seg tilbake sommerhalvåret, for å slippe byens larm og dårlige luft. Lyststedene ble også brukt til selskapeligheter og annen adspredelse. Kontinentale forbilder for skikken finner man eksempelvis ved lystslott som Versailles utenfor Paris og vingårder som Sanssouci utenfor Berlin.
Lysthusenes utforming
De frittliggende husene ga mulighet for en flottere arkitektonisk utforming enn det som var mulig i byen. Lysthusene var som regel symmetrisk bygget og preget av to hovedformer. På 1700-tallet dominerte hus med en etasje, midtark og saltak eller valmtak. Mens husene på 1800-tallet som regel var kubiske hus på to etasjer med valmtak og nyklassisistiske fasader. På 1800-tallet fikk også flere av lyststedene valmtak med flatere vinkel og hovedfasade utstyrt med en antikk tempelfront. Lysthusene fikk detaljer i rokokko, louis-seize og empire, både innvendig og utvendig. Et fellestrekk for husene var at de hadde flere store flotte og prangende representasjonsrom, men få og små soverom, noe som understreker deres sosiale funksjon og karakter av statussymboler.
Hageanlegg
Til et lysthus hørte det med en kunstferdig hage og en allé, som ble planlagt sammen for å gi en storslått romvirkning. På 1700-tallet var hagene av fransk påvirkning, små og symmetriske, mens på 1800-tallet var det en engelsk påvirkning med større naturpregede parker, gjerne med en fiskedam og sittegrupper under trekronene.
Nærhet til byen
Uren eller Urdi ved Damsgårdsundet. Huset ble fredet i 1927. Fotograf Kristian Harms, 2005, wikipedia.
Lystgårdene skulle helst ha kort avstand fra byen – borgerne som eide gårdene hadde sine virksomheter å passe og da måtte det være god kommunikasjon til forretninger og kontorer. Man dro da inn til byen med hest på en kjerrevei eller med båt sjøveien. Sommerhalvåret kunne gjerne hele storfamilien bo permanent på lystgården, mens mennene var litt mer til og fra, for å skjøtte sitt arbeid i byen.
Aktiviteter på lyststedene
Livet på landet var preget av festligheter, på 1700-tallet hovedsakelig for mennene, men på 1800-tallet fikk hele familien være med. Det ble arrangert ball, hvor blant annet de unge kunne vurdere det annet kjønn av egen stand, det var et yndet ekteskapsmarked. Videre ble det arrangert konserter, teaterfremsyninger, diktopplesning og andre festligheter. Ellers kunne man rusle rundt i hagen, spille kjegle eller nyte lunsjen i det fri om været tillot det.
Gårdsdrift
Foruten å være sommerhus for eierfamilien, skulle lystgårdene også forsyne husholdningen i byen med landbruksvarer – kjøtt og melk, og fôr og sommerbeite til hestene. I tillegg gav det ekstra status om man kunne pryde sine bord med blomster og eksotiske frukter fra egen hage. Gårdene ble drevet av forpaktere, enten som et stort gårdsbruk eller delt opp i flere små bruk.
Lystgårder og -steder i Årstad
Lyststedene lå på rekke og rad på Damsgårdsiden. Utsnitt av havnekart over Puddefjorden, 1883. Arkivet etter Havnestyret.
Årstad var et av de bynære områdene hvor det ble bygget flere lysthus. Langs Damsgårdsundet lå lyststedene på rekke og rad som perler på en snor. Her lå Gyldenpris, Sommerlyst, Stranden, Uren (Urdihuset) og Lien. Alle vendt mot Puddefjorden med egen kai, slik at de hadde lett adkomst til byen sjøveien. Mellom huset og kaien var det gjerne en hage og en allé som strakte seg fra huset og ned. På Landås lå lystgårdene Slettebakken, Mannsverk, Landås, Fageråsen og Fridalen. Nærmere byen lå lystgårdene Haukeland, Årstad og Kronstad, hvor sistnevnte var den største og mest prangende med utsikt inn mot Nygård og sentrum.
Lysthusene i dag
Årstad hovedgård, i dag Alrekstad skole. Fotograf Ine Merete Baadsvik, 2011, Bergen Byarkiv.
Etter at Norge fikk sin første lov om fredning av bygninger i 1920 ble mange av lyststedene i Bergen listeført som fredete bygninger. Mange hovedbygninger står fortsatt som monumenter over en svunnen tid, men flere er også revet for å gi plass til ny infrastruktur i forbindelse med en by i vekst. Blant annet ble Gyldenpris revet i forbindelse med byggingen av Puddefjordsbroen på 1960-tallet, Mannsverk måtte vike for boligblokker på 1950-tallet og Haukeland ble revet for å gi plass til en utvidelse av Haukeland sykehus på 1970-tallet. I dag er bygningene på Kronstad, Slettebakken, Landås og Uren fredet, mens Lysthuset på Årstad hovedgård huser spesialskolen Alrekstad skole.
Smakebiter fra arkivet
 |
Hele kartet, som det er gjort et utsnitt av over. |
 |
Målebrev for Fageråsen lystgård, 1954. Fra arkivet etter oppmålingsvesenet i Bergen. |
 |
Målebrev for Slettebakken hovedgård, 1959. Fra arkivet etter oppmålingsvesenet i Bergen. |
 |
Målebrev for Uren, 1946. fra arkivet etter oppmålingsvesenet i Bergen. |
Relaterte artikler
- Urdihuset
- Lyststedet Stranden
- Årstad hovedgård – fra kongsgård til tvangsskole
- Mannsverk – fra lystgård til boligkompleks og kollektivtransportsentral
- Sommerlyst – Villa Mexico
- Slettebakken hovedgård og lystgård
Litteratur
- Bergens Arkitektforening: Eldre Bergens-arkitektur, bd. II. Bergen 1941.
- Indahl, T., Torvanger, Å. M., Hofstad, E. og Stange, E. V.: Hus i Bergen. Særpreg i arkitekturen. Bergen 2005.
- Jensen, Helge, Høgmo, Einar, Johnsen, Bernt Endre og Haavet, Inger Elisabeth: Landås – fra lystgårder og husmannsplasser til drabantby. Kanonhaugen forlag 2002.
- Trumpy, Bjørn: Bergenske lyststeder. Bergen 1977.
