Historier fra en bydel – Årstad

Kartsøk

En Skuteviksgutts ufrivillige opphold på Årstad

Det finnes mange historier fra så langt tilbake at det ikke lenger finnes gjenlevende mennesker som kan fortelle dem. Alle mennesker har sin egen historie, og det vil alltid bare være kun ett menneske som kan fortelle akkurat den historien – den som opplevde den selv. De aller fleste historier om et menneskes liv blir borte den dagen vedkommende dør. Men enkelte historier blir tatt vare på, og slik er det med noen av historiene til min morfar, Birger. Dette takket være at min mor – noen år før han døde – gjorde flere intervjuer med ham. Disse intervjuene ble alle tatt opp på lydbånd. Det er svært fascinerende for meg nå, mange år etterpå, å sitte og høre min bestefar fortelle så ærlig, åpent og levende fra sitt liv. Særlig er historiene fra guttedagene i Skuteviken tidlig på 1900-tallet interessante, og ikke minst hans opphold på Årstad Skole – tvangsskolen – i 1915.

Jeg vil fortelle det meste av historien med hans egne ord, slik han selv formidler det på lydbåndopptaket fra 1991. Da var min bestefar 87 år gammel.

 

Foranledningen

Birger fotografert ca. 1916. Foto: privat

Det var i januar 1915 at eg kom på tvangsskolen, 10 ½ år gammel. Før jul hadde eg vært på torget for å bere fisk for å tjene nokken ører. Vi pleide å spørre konene som handlet fisk på torget: ”skal eg bere for Dem”. Du kunne bere fisk helt opp til Kalfartoppen for en 10-øring. Den gangen, før jul, tok eg med skoletasken og en bøtte til å bere fisk i hemenifra. Min mor var på arbeid. Først gikk eg ner på Fjæren og la skolebøkene under bolverket i en av bodene som eg pleide, og så gikk eg på Torget. Eg husker ikkje om eg tjente nokke den dagen, men når eg senere på dagen kom tilbake til Skuteviken med bøtten og skulle gå under bolverket og hente bøkene, då hadde det vært springflo, og eg såg bare bøkene mine lå og fløt ute i hopen. Hehe. Det var jo ikkje bare den ene gangen eg hadde skulket, men det var då det ble bestemt at eg skulle på tvangsskolen. Det var Kirkevergen i Sandviken som kom med brev om at eg skulle møte på Årstad skole.

Du skjønner, det var en trang i alle guttene der i Skuteviken – mer og mindre – til å skulke skolen. Eg var vel gjerne av de så skulket mest, spesielt for å gå på Torget for å bere fisk. I dagene før 17. mai og St. Hansaften og sådant mer, då trengte vi nokken ører i lommen.

Møtet med skolen

Eg husker det var den 17. januar 1915, og så var det trikk nr. 17. Min mor følgte meg opp til Årstadvollen og helt inn på skolen. Det var Waage som var bestyrer. Så ble eg igjen der med Waagen. Eg husker han begynte te å eksaminere meg, ka eg hadde bedrivve og ka eg hadde gjort. ”Har du ståle i byn?” sa han – han snakket stril. ”Nei eg har ikkje stolle”, sa eg. ”Har du ikkje ståle?” sa han igjen. Sånn herjet han på, men han fikk jo ikkje meg til å innrømme at eg hadde stolle, for det hadde eg aldri gjort.

Eg husker det gikk en trapp opp til 2. etasje, der var det tre rom og vi var 20 gutter, så vi kan ha vært gjennomsnittlig 6-7 på hvert rom. Det var en altan utenfor der eg ble anbrakt. Vi måtte reie sengene våre, pusse skoene og alt måtte være på en strek.

Lærerne var ofte striler og underoffiserer som hadde gått på seminar. Tror det var på Stord de var på seminar. Bare de var underoffiserer så kunne de bli lærere. Det var ikkje alt som var egnet til å være lærer.

Ulovligheter og avstraffelse

Vi passet alltid på å følge med når porten var åpen. Nokken av guttene var vakter og skulle se etter at ikkje lærerne var der, så samlet vi nokken ører, og en av guttene drust’an ner Årstadgjeilen og ner i Fløen og kjøpte 2-3 enkle sigaretter. Du kunne kjøpe enkle sigaretter i den tiden, ser du. Når du kom opp igjen måtte du stoppe et sted nere i gaten og høre etter om det kom en lyd, et plystresignal om at det var klart. Eg husker eg fikk signalet og drust’an oppover. Akkurat idet eg skulle inn porten så kom Waagen ut på trappen og der fikk han meg. Eg fikk ikkje straffen med det samme, eg kan ikkje huske om dette var en mandag eller ka det var, men vi måtte vente til lørdagen før vi fikk straffen. Hvis vi hadde gjort nokke i ukens løp så fikk vi alltid juling om lørdagen.

Det sto en diger kakkelovn der oppe, og på hver side av den sto en sopling. Dette med soplingen skal eg sei nokke om. Det er et ordspråk som seier å lage ris til egen ræv. Det gjorde vi faktisk. Vi gikk opp i – ja, ka heter det, er det Storhaugen det heter ute på Årstadvollen. Vel der gikk vi og skar ner bjørkeris, bandt nokken snurringer rundt og tok det med tilbake til skolen med løvet på. Men senere, når du fikk i ræven med det, då var løvet dotte av. Ja, så ble det til at vi sto der om lørdagen og Waagen ropte deg inn. For eksempel med meg, eg tror pinadø eg fikk i ræven nesten hver lørdag. Eg var der i 48 uker. Han begynte på deg oppe på ryggen og så nedover rævstøkkene. Du kunne vel få en 10-15 slag, eg telte de ikkje. Men han fikk ikkje en tåre frem på trynet mitt, forstår du? Jau, det var ondt – selvfølgelig var det ondt. Men når vi var kommen lenger utover på året så bet det ikkje på meg i det hele taget. Muligens at det falt nokke tårer i begynnelsen, men i alle fall ikkje på slutten. 

Men det som var ondt, ser du, det var skurekosten etterpå. Det var en hard kost, og vi brukte gråsepe i store støkker, og så skulle vi skure hverandre på ryggen. Og de der underklærne, de var harde, det var ikkje ull, eg vet ikkje ka de besto av, men det var et hardt stoff. Etter badet skulle vi inn i det som ble kalt for spelleboden. Vi satt der og trullet terninger og spelte Ludo og så videre. Det skulle nærmest hete en kosestund om lørdagen, det der. Men då var det ondt skal eg sei deg, du måtte holde de der stive klærne vekke fra ryggen din.

 

Alrekstad skole (tidl. Årstad skole) sett mot nord. Foto fra 2011. Fotograf Ine Merete Baadsvik.

Annen straff og arbeid

Vi fikk nok mat, det var ikkje det. Av og til nokken svære fleskestøkker. Ludviken var det en som het, og han klarte ikkje å spise det. Så skal eg fortelle for en jævel det var i han der gamle Waagen den gangen. Han satte seg ner og tvang flesket i Ludviken. Ludviken tygget og spøttet ut igjen, og Waagen tvang det i han igjen. Å ja, eg kunne fortelle mange eksempler. Så var det han fra Nordnes, eg husker ikkje ka han het. Faren hans hadde et jævlig oppgjør med Waagen en gang det var besøkelsessøndag og foreldrene var til stede. Den gutten som det gjaldt, han hadde en form for fallesyke, og vi gutter vi kalte han for ”Didloen”. Så fikk han et sånt tilfelle oppe i sovesalen, og Waagen kom inn og så det. Gutten sto fremme med sengebeinet. Når Waagen kom spaserende så hørte vi han alltid – han haltet litt ser du. Waagen tok stokken sin og prylte den gutten så han latet vannet på seg. Det var årsaken til det oppgjøret faren hans hadde med Waagen. Det var et jævlig oppgjør, forstår du, men uten håndgripeligheter. Faren var tollbetjent, alle hørte på, både vi som bodde der og foreldrene som var på søndagsbesøk.

Vi hadde et tre som sto inne på plassen. Det var visstnok det største treet som var i traktene på Årstadvollen. Om høsten når det felte alle bladene stilte Waagen oss opp, alle 20 guttene, side om side i rekke. Vi begynte helt inne med treet og så skrapte vi alt løvet nedover med nevene. Det må jo ha vært et komisk billede. Når vi hadde fått løvet ned i utkanten av plassen, samlet vi det sammen og så var det til å bere det ut i hagen og ligge det rundt trær og busker og sådant mer. Det var litt av en påkjenning. Du kan jo tenke deg kordan du så ut på hendene.

«Tvangslem»

Det hendte òg at vi skulle i Årstad kirke til gudstjeneste. Då måtte vi sitte på bakerste benk. Ja, gud kor utstilt vi var. Vi marsjerte fra skolen opp til Årstad kirke, og etterpå samlet Waagen oss utenfor og så marsjerte vi tilbake. Då hørte du jo mykje roping fra guttunger og sånt som sto der, – tvangslem!

Ja, så hendte det seg at vi fikk bylov en og annen gang, og det skal eg fortelle deg. Eg skulle til byen en søndag formiddag, og måtte være tilbake i 5-6-tiden om ettermiddagen. Eg husker godt at eg kom over Årstadvollen og var på vei til byen. Der var det en gjeng med snobbegutter som begynte te kalle meg for tvangslem. Du vet eg hadde blå jumper eller bluse, og grå bukse og så hadde eg en kalott på hovve, så de visste jo kor eg kom fra. Eg såg vel ut som en Grinifange. Så ble de innpåtrengende nere på Årstadvollen, samlet seg rundt meg og kalte med for tvangslem og sådant mer. Då tok sinnet meg og eg røk i di. Eg fikk tak i en og klinket han i trynet og så løpte eg nedover. Til slutt kom eg vekk fra den der gjengen og kom meg ner til Skuteviken.

Eg husker eg fikk med nokke lesestoff tilbake til Årstad av Jakoben – Store-Jekken så vi kalte han – Nat Pinkerton-hefter og Ethel King-hefter, og så fikk eg litt annet småtteri. Når eg kom opp igjen på tvangsskolen då skulle Waagen se ka eg hadde, visitasjon av det du hadde med deg inn. Han plukket ut heftene, de tok han. Eg fikk de igjen, men han skulle lese de først.

Lyse minner

Ja, det var mykje artige greier òg. Det hendte jo titt og ofte at vi klarte å komme gjennom med disse sigarettene vi lurte oss ut for å kjøpe. Då satt vi oss inn i en av bodene, og så var det den sterkeste som fikk tenne på sigaretten. Så satt vi der i rad og rekke og ventet mens røyken gikk rundt.

Vi hadde lekser, skriving og regning, ja vi hadde alminnelig skolegang for så vidt. Og så hadde vi han der Torkildsen fra Kaien skole, som var hjelpelærer oppe hos oss. Det var en grei kar. Ja der er mange lyse minner også. Det var på en måte jækli interessant å være der òg, ser du.

Eg har i ettertid truffet igjen mange gutter eg kjente fra tvangsskolen. Eg traff en gang en som het Joakim. Eg hilste på han utenfor Brown på Markeveien, han var sammen med konen. Så seier hon: ”det var da voldsomt kor hjertelig dokker hilser på hverandre.” Då sa eg det på denne måten: ”ja vi har gått på høyskolen sammen”. Hehehe.

Relaterte artikler

Responses

  1. Gunn Helleland says:

    april 29th, 2013 at 19:13 (#)

    -God historie om høyskolen og levde liv.

    Takk!

  2. Svein Olaf Drageland says:

    februar 14th, 2014 at 23:38 (#)

    Vi som gikk på skolen i den gamle Bergen by, altså før kommunesammenslåingen per 1.1.1972. Vi visste at det var like greit å få unna lekser og oppføre oss noenlunde bra. For ellers var jo trusselen der. Vi hadde jo sett noen som dumpet. Noen som måtte gå opp igjen det skoleåret som de nettop var ferdige med. Vi hadde sett noen som havnet på Solhaug skole, som var en spesialskole for spesielle elever. Kalmargaten skole likeså, Kalmaren sa vi. Så var det Årstad internatskole. Hvem var det som kom der på den skolen. De som skulket og ikke hadde vilje til å forbedre seg. Dersom de samtidig var kriminell og foreldrene samtidig ikke var helt «stø» da var Årstad internat løsningen. Kofoedskolen var et lignende alternativ. I et så stort nedslagsfelt som Ny-Krohnborg skole hadde. Helt fra Fanagrensen til Laksevåggrensen vestenfor Fjøsangerveien og Puddefjorden, det var et svært område med allslags folk. Noen barn gikk i for store sjøstøvler, og sjøstøvlene som var for store var på båe sommer og vinter også i allslags fint vær. Strikket ullgenser, den samme måned etter måned, gjerne med noen nugg i (hull i) dette så vi og vi visste hvor de bodde. En og annen sovnet i skoletimen og læreren bare lot han sove ut i friminuttet dersom han ikke våknet av skrammel av oss barn på vei ut av klasserommet.
    Som tilskuer har jeg erindring om hva som foregikk.
    Det het seg at dersom de kom ut fra Årstad om lørdag ettermiddag, da var det fordi at de hadde fått permisjon. De hadde gjort seg fortjent til å få permisjon. Noen av dem, de som ville det, gikk tilbake for å sove på skolen, andre sov hjemme. Dersom noe så skjedde, et innbrudd i en butikk, kiosk e.l. Da var det alltid de med perm fra Årstad som skulle avhøres og de måtte ha alibi for alle timene som de hadde vært på «frifot». For skolen var et slags fengsel for dem hadde jeg inntrykk av.
    Når så søndagen kom og permisjonstiden var forbi kl. 20.00, da var det avgjørende viktig å være kommet på plass igjen på skolen. For hvis ikke, da fikk politiet melding, hadde jeg inntrykk av, for vi så jo stadig politibilen på løvstakksiden, når vi samtidig visste at Årstadgutt ikke var vendt tilbake på skolen til rett tid. Da betød det permisjonsnekt noen uker for dem det gjaldt.
    Permisjonsnekt og annen avstraffelse var resultatet når ikke skolereglementet ble overholdt.
    Det å vite at rein vandel (politiattest) kunne være en positiv fordel når man søkte jobb senere i livet. Det burde alle skoleelever skrevet stil om fra 10 årsalderen.

  3. Årstad spesialskole – «Tvangen» | Historier fra en bydel – Årstad says:

    november 14th, 2014 at 11:54 (#)

    […] En Skuteviksgutts ufrivillige opphold på Årstad […]

Leave a Response

  • Sosiale medier