Et riss over den rike historien til Årstad menighet og Hospitalkirken ved St. Jørgen Hospital
Hospitalkirken ved St. Jørgen hospital er i dag en arkitektonisk perle i Bergens bybilde. Bygningen ble ferdigstilt på begynnelsen av 1700-tallet, men aktiviteten der kan en følge i kildene tilbake til middelalderen. Hospitalvirksomheten og behandlingen av leprapasienter er noe av det første en tenker på når en hører om hospitalet og den tilknyttende kirken ved St. Jørgen. Men denne artikkelen vil forholde seg til en mer underkommunisert side av historien til Hospitalkirken. Årstad menighet har en felles historie med Hospitalkirken, da Hospitalkirken fungerte som sognekirke for Årstad. I det følgende vil vi komme nærmere inn på denne historien til St. Jørgen og Årstad.
Hanseatiske testament og kongelige gaver
Hospitalkirken slik vi kjenner den i dag avbildet rundt 1900, men historien til kirken går så langt tilbake som til middelalderen. Foto: Olaf Andreas Svanøe. Fra arkivet etter St. Jørgen hospital
Hospitalet ved St. Jørgen har en lang historie som i kildematerialet kan trekkes tilbake til 1411 da den hanseatiske kjøpmannen Brun Dentser testamenterte ett ull- og ett linklede til hospitalet. Utover 1400 tallet dukker betegnelsen opp i flere testamenter, men det er først i 1438 kan en lese navnet St. Jørgen («s. Jurigen») om hospitalet i kildene. Siden kildene er mangelfulle i denne tidlige perioden har man spekulert i om det var en kirke knyttet til hospitalet allerede i middelalderen. Dette var sannsynlig da hospitalet lå innenfor Nonneseter klosters domene og ville hatt en kirke knyttet til klosteret. Likevel var det først i 1557, da kong Christian 3. skjenket messeklærne og kalken fra Halsnøy kloster til hospitalet, at en med sikkerhet kan si at det var tilknyttet en kirke til hospitalet.
Hospitalkirken som står i Marken i Bergen i dag er et resultat av den omfattende gjenoppbyggingen av Bergen som skjedde etter storbrannen i 1702. I 1705 ble det bestemt at kirken skulle stå på samme sted som den tidligere kirken. Kirken ble ferdigstilt i 1707. Hvordan den gamle kirken så ut er vanskelig å bedømme i dag, som nevnt er kildene mangelfulle og noen gode beskrivelser av den tidlige kirken er ikke funnet. Men på hvilken måte er menigheten i Årstad knyttet til kirken?
Innlemmelsen av Årstad menighet i St. Jørgen
Årstad menighet kan trekke historien sin langt tilbake i tid. Allerede i Absalon Beyers dagbok kan en lese en notis, fra 21. april 1564, hvor sognet nevnes. Beyer var på denne tiden sogneprest for blant andre Årstad og på denne tiden sognet Årstad menighet til Den hellige korskirke på Alrekstad. Utover 1600-tallet forfalt kirken på Alrekstad og menigheten måtte derfor se til Birkeland kirke i Fana som sognekirke. Men allerede i 1667 ble det gjort forsøk på å inkludere Årstad i St. Jørgens sogn. Et kongebrev fra kong Fredrik 3 tillot Årstad å bli inkludert i St. Jørgen, likevel ble det, etter mye diskusjon innad i domkapittelet, ikke noe av denne innlemmelsen. Hovedgrunnen var av en økonomisk art, for ved å gi slipp på Årstad menighet gav Fana også slipp på store inntekter i form av kirkeskatt. Følgene var derfor at herr Thomas Gilbertsen, sognepresten ved St. Jørgen, avslo Årstads henvendelse om å la seg innlemmes i St. Jørgen, til tross for at kongebrevet fra kong Fredrik 3 gav Årstad tillatelse om å bli et anneks under St. Jørgen sogn.
Først under Erik Pontoppidans biskopembete ble Årstad formelt underlagt St. Jørgen, som følge av kongelig reskript av 25. april 1749. I anordningen var det spesielt tre grunner til at Årstad nå skulle sogne til Hospitalkirken og la seg inkorporere i St. Jørgen sogn. Først og fremst viste det seg at det ikke var plass, eller satt av stoler til menigheten i Birkeland kirke. Den andre årsaken var avstanden til Birkeland kirke. En kan lese at terrenget mellom kirken og medlemmene i Årstad menighet var en utfordring. Veien var «1 ½ Norske Miil, og saa vanskelig over mange Bierge og Vandløb, at de umuelig kunne komme der [Birkeland kirke] med Liig, frugtsomelige Qvinder, gamle Folk og smaa Børn». Den tredje grunnen angikk beliggenheten av St. Jørgen. Årstad menigheten hadde søkt prekener og sakramenter i andre kirker i området, som det kommer fram i brevet, «ligesom een eller anden Præst har ladet sig finde meer eller mindre villig til at antage dem». Menigheten fikk på dette grunnlaget benytte St. Jørgen som sognekirke. Fra nå av betalte de også kirketiende til denne kirken.
Om en vil stole på Hildbrand Meyer, Lyder Sagen og andre bergenshistorikere var det relativt stor plass til både menigheten i Årstad og andre kirkegjengere i Hospitalkirken. Likevel er dette omdiskutert da Johan Welhaven i sin rapport om leprapasientene ved hospitalet i 1816 beskriver plassmangelen. I rapporten kom det fram at hver søndag da Welhaven holdt gudstjeneste kom «många af Stadens arbetsfolk tänga sig upp i de spetälskas bänkar, och i stärk sommarhetta packa sig tätt tillsamman äfven med de mest sjuka af dem, utan minsta fruktan och fara». Det framkommer at det til tider var trangt om plassene under godstjenestene og folk måtte i visse tilfeller sitte sammen med leprapasientene. Dette gjaldt imidlertid ikke de som var oppført i Stoleboken.
Stoleboken: sosiale strukturer og plasseringer i kirken
Før som nå møtes kirkegjengere fra forskjellige lag i samfunnet til gudstjeneste, men det som er mer uvanlig er at man tidligere gjerne «leide» stolene i kirken. I Stolebøkene, som finnes i arkivet etter St. Jørgen hospital ved Bergen Byarkiv, kan en se hvor forskjellige medlemmer av menigheten var plassert i kirken. I disse bøkene ble det ført inn hvor mye det ble betalt i leie og hvem som brukte benkene i kirken. Eksempelvis kan en se at Årstad gård og Kalvedalen gård fikk plassene på benk nummer 6 som var ved altertavlens høyre side, sett fra hovedinngangen. Plassene rundt altertavlen var gjerne avsatt til høytstående medlemmer av sognet, Årstad var i denne sammenheng godt plassert om en ser i Stoleboken. En annen interessant bemerkning er at leprapasientene var plassert bakerst i hovedskipet under gudstjenestene, mens legene og forstanderne oppholdt seg på galleriet rett over dem. Som kilde er Stoleboken interessant fordi den kan gi et innblikk, ikke bare i plasseringene i kirken, men også i de sosiale strukturene i sognet. En kan også tenke seg at bruken av St. Jørgen som sognekirke gjorde stigmatiseringen av leprapasientene mindre framtredende. Hildebrand Meyer kunne blant annet fortelle: «at friske mennesker omgaaes disse [pasientene] uden ringeste frygt for at blive besmittede af dem». Dette, til tross for at leprabakterien var svært smittsom. Pasientene kunne trolig, med andre ord, føle seg som en del av samfunnet i større grad enn tidligere. Dermed var det gjerne ikke bare Årstad-menighet som gavnet av å sogne til Hospitalkirken, men også, til en viss grad, pasientene.
Kirkens utseende
Som nevnt ble kirken ferdig bygget 1707 men det er først med tegningen til Johan Joachim Reichborn fra 1768 at en får et inntrykk av hvordan den har sett ut. I dag har Hospitalkirken en hvitfarget kledning mot Kong Oscarsgate og en karakteristisk grågrønn farge i kledningen mot gårdsplassen. I tillegg er den bekledd med irrede kobberplater på taket til kirketårnet. Det mange kanskje ikke vet er at Hospitalkirken tidligere hadde andre farger. Hildbrand Meyer har skrevet at han i sine yngre dager mente å huske at kirken var tjæret og at den senere hadde fått en rød oljefarge. Øverste del av spiret, skrev han, ble dekket med kobber allerede i 1763. I en detalj fra Johan Georg Müllers prospekt «Fanabønder på vei til Stadsporten» fra 1796, kjenner man igjen det irrede kobbertaket og tårnet til kirken er framstilt med en rødlig farge. I følge Ellen Marie Magerøy og Hans-Emil Lidén var bekledningen på den nedre delen av fasaden på kirken hvitmalt allerede da Müller malte prospektet. Ferdigstillingen med hvit bekledning skjedde en gang før 1806 siden prospektet til J. C. Dahl av Rådstuen og Hagerupsgården, datert 1806, viser Hospitalkirkens hvite kirketårn i bakgrunnen. Noe senere fikk kirken den grågrønne fargen den har i dag.
Detaljprospektet til Johan Georg Müller viser Byporten omkring 1796. I bakgrunnen kan du se det rødekirketårnet til Hospitalkirken. Wikipedia Commons.
Det har blitt foretatt en rekke restaureringsarbeid, både utvendig og innvendig, av kirken. Men når det ble besluttet utover 1800-tallet at man skulle legge ned hospitalvirksomheten var det ikke noe stort fokus på å restaurere kirken i like høy grad som tidligere. Følgen av dette var at kirken begynte å forfalle og det var ikke før i 1936-37 at en besluttet å iverksette en stor istandsettelse av kirken. Mot slutten av 1930-tallet ble det også foreslått å flytte kirken og hospitalet til Årstad, men dette ble uaktuelt da andre verdenskrig kom til Norge.
Man har fortsatt bevart ting fra tiden da Årstad var underlagt St. Jørgen, blant annet henger det en lysekronen i hovedskipet som ble donert til St. Jørgen fra eierne av gårdene Årstad og Møllendal i 1779. Altertavlen ble ferdigstilt i 1733 og en ny døpefont fikk kirken i under den første tiden da Årstad ble innlemmet under St. Jørgen.
1814 og Welhaven, «et Hjertemenneske af bedste Slags»
Det skjebnesvangre året 1814 fikk også betydning for Årstad menighet. I ukene etter Kielfreden, 14. januar 1814, ble det sammenkalt til et stormannsmøte på Eidsvoll etter stattholderen Christian Fredriks initiativ. Det ble bestemt at det skulle kalles sammen en riksforsamling på Eidsvoll den 10. april og at det skulle velges representanter til riksforsamlingen. Sognekirkene ble i denne sammenheng sett på som en god arena til å holde slike valg. St. Jørgen, som var sognekirke for Årstad, holdt valg fredag 11. mars og de valgte valgmennene var bøndene Ole Mathisen Tarlebø og Arne Torkilsen Legden. Valgmennene skulle samles med andre valgmenn fra flere sogn for å avgjøre hvem som skulle dra til Eidsvoll. I ettertid har man ansett disse valgene for å være de første nasjonale valgene i Norges historie.
På denne tiden var sognepresten for St. Jørgen, Johan Ernst Welhaven, faren til den senere kjente dikteren Johan Sebastian Welhaven. Flere la merke til Welhaven og hans virke på St. Jørgen, en av dem er bergenseren P. A. Jensen som i sine memoarer forteller om en mildhet som Welhaven viste overfor de mindre lykkelige i menigheten. I tillegg til hans mildhet greide han også å samle en viss menighetsskare under sine prekener. Han var en flink orator og den samme Jensen kan fortelle at Welhaven «[var] en begavet Mand og trak ved sin, noget maaske i det Overdrevne gaaende populære Maade at prædike paa, Mange, især af den simple Borgerklasse, fra Byens yderste Kanter ind i sin henimod ‘Stadsporten’ beliggende lille Kirke». Mye kan tyde på at tilhørere utenfor menighetens grenser kom for å høre på Welhavens prekener.
Prospekt av Johan Christian Dahl fra 1806 som viser Det gamle rådhuset og Hagerupsgården. I bakgrunnen kan en skimte det hvite kirkespiret til Hospitalkirken. Motivet kan i dag bli beskuet på KODE. KODE.
Den 5. juni 1814 holdt Welhaven en av hans mange prekener og tematikken var knyttet til hendelsene på Eidsvoll i maidagene. I åpningsbønnen ber Welhaven Gud om å få slutt på krigen og gi Christian fred. Den Christian Welhaven her refererer til er selvfølgelig Christian Fredrik, som i mai ble valgt til Norges konge på Eidsvoll. Nyheten om at det var nedfelt en ny grunnlov og at det var foretatt et kongevalg på Eidsvoll kom til Bergen 26. mai og prekenen til Welhaven var en del av et nasjonalt påbud om å forkynne dette til folket. Prekenen fortsetter som nærmest en beroligende tale rettet mot menigheten om at i en sådan stund må man ikke vike fra den eden som ble tatt. For Welhaven var det klart at tiden var inne til å etablere en selvstendig stat i Norge. Prekenen var en oppfordring om å støtte opp om Christian Frederik og å holde ut i den spente situasjonen. Talen var nærmest et opprop om å stå fast ved sitt og ikke la seg underkue av utenforliggende makter. Men som vi i ettertid vet fikk vi ikke en selvstendig stat i 1814. Bare en drøy måned etter at Welhaven holdt sin preken i St. Jørgen hadde svenskene tråkket over den norske dørstokken og krevet Christian Frederiks abdikasjon. Med Mossekonvensjonen innså nordmennene at et selvstendig Norge var utelukket. En personalunion med Sverige ble et faktum.
Utmeldingen av menigheten
Utover 1800-tallet er det en stor utvikling som skjer i Årstad. Just Bing hevdet at det er Årstad ble gjenstand for en villautbygging i regi av byborgerskapet og på mer generelt grunnlag vil en utfra folketellingene som utføres på 1800-tallet se at Årstad fikk en stor befolkningsvekst. Dette fikk en drastisk innvirkning på sognet som etterhvert innså at plassen i Hospitalkirken ikke lenger holdt følge med befolkningsveksten i sognet. Men utviklingen i Årstad var ikke den eneste faktoren for at en ønsket et nytt kirkebygg, også en kirkebrann i Strusshamn i 1861 gjorde at beboere på Damsgård og i Laksevåg, som tidligere sognet til Askøy istedet ønsket å sogne til Årstad. Det ble en opphetet diskusjon mellom herresdstyrene om grensene mellom Årstad og Askøy i forholdet rundt Damsgård og Laksevåg. I 1862 ble det inngått et kompromiss om at Askøy herred skulle skille seg fra Fjell prestegjeld og innlemmes under Årstad som hovedsogn. Forutsetningen var at Årstad skulle stille med en egen sogneprest så snart presteembetet ved St. Jørgen sto ledig, samtidig skulle Årstad skilles fra St. Jørgen. Årstad kirkesogn ble skilt ut av St. Jørgen samtidig som prestegjeldet ble opprettet i 1886. I påvente av at Årstad kirke skulle bli ferdigstilt benyttet en blant annet bedehuset i Solheimsviken som samlingssted for menigheten. Den nye kirken i Årstad ble ferdigstilt i 1890.
Se Kirkekonflikten i Årstad av Grete Fjeldtvedt for mer informasjon om etableringen av den nye kirken og separeringen fra Hospitalkirken.
Takk til Grete Eilertsen ved Bymuseet i Bergen og kolleger ved Bergen Byarkiv for hjelp med denne artikkelen.
Smakebiter fra arkivet
 |
Med dette dokumentet fra kong Fredrik 5 til biskop Pontoppidan datert 25 april 1749, får Årstad benytte Hospitalskirken ved St. Jørgen. Brevet er transkribert og kan leses på Bymuseet nettside. |
Arkiv
Bergen Byarkiv, (A-0313) St. Jørgen Hospital, Ia – Kirketiende, stole- og grunnleie, 1818-1823.
Bergen Byarkiv, (A-0527) De eligerte menn, Ia – Hildebrand Meyers samling, 1754-1774.
Litteratur
Absalon Pederssøn Beyers dagbok 1552-1572. Lest 25.07.2014
Bergen byleksikon. 2013. «Hospitalkirken». Lest 03.06.2014
Bergen byleksikon, 2013. «St. Jakobs kirkegård». Lest 23.06.2014
Bergen byleksikon, 2013. «Årstad (sogn)». Lest 04.06.2014
Bing, Just 1922 «Aarstads historie» i Bergens historiske forening. Skrifter Nr. 28 Lest. 11.09.2014 Bergen.
Bruns, Friedrich 1900 Die Lübecker Bergenfahrer und ihre Chronistik. Berlin. Testament nr. 66 og 108.
Fladby, Rolf [red.] 1965. Norske Kongebrev 1660-1670. Hefte 4, 1667-68. Oslo.
Knudsen, Svein Åge [red.] 1991. «De Fattige Christi Lemmer»… Historien om stiftelsen St. Jørgen. Bergen. Lest 18.06.2014
Lampe, Johan Fredrik. 1895. Bergens Stifts Biskoper og Præster efter Reformationen. Biografiske Efterretninger samlede af Provst Johan Fredrik Lampe. Kristiania. Lest 18.06.2014
Magerøy, Ellen Marie og Hans-Emil Lidén. «St. Jørgen Hospitalkirke». Norske Kirker. Lest 03.06.2014
Meyer, Hildbrand. 1764. «Samlinger til den Berømmelige og Navnkundige Norske Handel Stad Bergens Beskrivelse» i Bergen historiske forening. Skrifter, Bendix Edvard Bendixen [red], 1904.
Mykland, Liv. 2005. Håndbok for brukere av statsarkivene. Oslo.
Norsk Bibliografisk Leksikon. 2011. «Erik Pontoppidan». Lest 10.06.2014
Sagen, Lyder og Herman Foss. 1824. Bergens Beskrivelse. Bergen.
Statsarkivet i Bergen, Bergen domkapittels protokoll 4, 1667-1675. Bergen. Lest 01.07.2014
Store Norske Leksikon. 2011. «St. Jørgen Hospital». Lest 03.06.2014
Welhaven, Johan Ernst. 1814. Tale paa den anordnede Takke- og Bønfest, den 5te Juni 1814, holden i Hospitalkirken af Johan Ernst Welhaven. Bergen. Lest 28.06.2014
Welhaven, Johan Ernst. 1814. Beskrifning öfver de Spetälske i S:T Jörgens Hospital i Staden Bergen i Norrige. Bergen. Lest 14.01.2015
