Historier fra en bydel – Årstad

Kartsøk

Fattigvesen og fattighjelp

Ved sykdom og arbeidsledighet var hjelp fra fattigvesenet gjerne siste utvei. Den vanlige oppfatningen var at folk skulle greie seg selv og ikke legge samfunnet til byrde. Dessuten medførte mottak av fattighjelp at man mistet sine politiske rettigheter.

Regnskapsprotokoll for Årstad kommune, Fattigvesenet 1846-1883. Arkivet etter Årstad kommune, Fattigvesenet, Bergen Byarkiv (BBA-0254-R/1).

Regnskapsprotokoll for Årstad kommune, Fattigvesenet 1846-1883. Arkivet etter Årstad kommune, Fattigvesenet, Bergen Byarkiv (BBA-0254-R/1).

For mange var fattigkassen uunngåelig. Det fantes for eksempel ingen alderspensjon, og gamle som ikke var i arbeid var ofte avhengig av slik støtte for å kunne overleve. En annen viktig gruppe var enker med barn.

Årstad kommune hadde som andre bygder en ordning med fattigkommisjon fra år 1756.  «Overkommisjonen» i Bergen trakk i trådene og administrerte fattigkommisjoner for alle bygdene på Vestlandet.

Etter fattigloven av 1863.

Med fattigloven av 1863 ble kommunene delt inn i distrikter. Årstad var delt i fire, Daledistriktet (Isdalen), Haukeland, Møllendal og Solheim. I tillegg var Bergens mekaniske verksted og Strømmen Støperi egne distrikt. Hvert distrikt fikk sin forstander og en fattigkommisjon sørget for det praktiske.

«Enhver gaardbruker, selveier eller nogenlunde selvhjulpen og bemidlet mand sees at være ilignet fattigskatt…». Fattigskatten ble utlignet av en ligningskommisjon. Den skulle betales kontant og ikke i naturalia eller ved «lægd». Mange som arbeidet i byen, bosatte seg etter hvert i Årstad, spesielt i Møllendal og Fløen distrikt, fordi der var billigere husleie enn inne i byen. Dette gjorde utslag i fattigkassens utbetalinger, fordi boligadressen bestemte hvorfra understøttelsen skulle utbetales dersom en arbeider ble syk eller ufør. Det ble derfor bestemt at Årstad skulle få refundert utlegg til arbeidere fra byen.

Arkivet forteller lite om fattigvesenets virksomhet. Regnskapsprotokollene inneholder imidlertid enkeltposter med anvisninger og utbetalinger, men de sier sjelden noe om historien bak.

I regnskapsprotokoll for Årstad sogns fattigkasse som vises øverst på siden, kan vi lese om fattigkassens inntekter og utgifter. I år 1870, var for eksempel inntektene  renter, bøter, fattiges etterlatenskaper, refusjoner for fattige som ikke hadde hjemstavnsrett i Årstad og annet. På utgiftssiden ser vi at 26 «Almisselemmer» understøttes med 366,88 spd. Beløpene til hver varierer fra 5 til 25 spd. Her er 20 trengende familier» som til sammen får 243,59 spd., hvorav 52 spd. går til Knud Andersen Tarlebøs kone. Til 6 fattige «Børns oppfostring» utbetales 78,59 spd. «Cuur og Pleie» av 19 syke hadde en pris på 89,53 spd. og begravelsesomkostninger for 5 personer 20,48 spd.   

På begynnelsen av 1880-tallet steg fattigkassens utgifter. Trengende gamle vokste i antall, og spesielt økte tallet på fattige familier. Det var vanskelige tider i arbeidslivet som følge av oppsigelser og opphør av  flere fabrikker. Arbeidsledigheten økte og formannskapet så seg nødt til å sette inn ekstraordinære tiltak. Formannskapet bevilget derfor kr. 2000,- til arbeid for arbeidsløse som ble satt til «stenplukking».

 Årstadbygden vokste  i folketall. Det blir stadig flere enker, enkemenn og enslige å forsørge og utbetalingene fra fattigkassen økte. For å avhjelpe situasjonen, ble det besluttet å etablere et kommunalt fattighjem. Dette skulle ikke være et arbeidshjem, men et hjem som hadde til hensikt å skaffe fattige tak over hodet. Fattighjemmet åpnet i 1896. Det kan du lese om i en egen artikkel.

Etter fattigloven av 1900.

Fattigloven av 1900 medførte endringer. Et fattigstyre skulle lede fattigvesenet i kommunen. Under dette styret var distriktforstandere som hadde ansvaret for hvert sitt distrikt. Distriktene kunne igjen deles i kretser, hver med en fattigverge som leder.

Meningen var at vergen skulle kjenne beboerne i sin krets personlig. Det vanlige var at den som trengte støtte kontaktet fattigvergen i sin krets. Vergen gikk rundt i hjemmene, og han avgjorde hvem som fortjente understøttelse. Fremgangsmåten skulle sikre sosial kontroll med utbetalingene. Det var også et poeng at fattigvergen ble sett av naboene under sine besøk. Det å motta fattigstøtte skulle være nedverdigende.

Etter at Årstad ble slått sammen med Bergen i 1915, fikk barn av fattige foreldre også mat, klær og sko på skolen. Det var for eksempel mulig å søke om klogger. Fattighjelpen var fremdeles veldig synlig.

I 1933 innførte Bergen kommune et nytt system for fattigvesenet. Alle søknader ble nå behandlet av lønnede funksjonærer på forsorgskontoret, et mer moderne sosialkontor som avløste fattigkassen. Omleggingen førte til lange køer av fattige som trengte hjelp.  I 1939 ble det etablert et distriktsosialkontor i Årstad.

Mona Nielsen har vært medforfatter i denne artikkelen.

Smakebiter fra arkivet

Møte i Årstad formannskap og representantskap. I følge lov av 6. juni om Fattigvesenet på landet skulle det foretas valg på medlemmer i Fattigkomisjonen og Ligningskommisjonen og Overligningskommisjonen. Arkivet etter Årstad kommune, formannskapet, Bergen Byarkiv (BBA-0251- Aa/1). Møte i Årstad formannskap og representantskap. I følge lov av 6. juni om Fattigvesenet på landet skulle det foretas valg på medlemmer i Fattigkommisjonen og Ligningskommisjonen og Overligningskommisjonen. Arkivet etter Årstad kommune, formannskapet, Bergen Byarkiv (BBA-0251- Aa/1).
I regnskapet 11.01 1889 kan vi blant annet lese at Gunder Halvorsens enke, Johanne fikk understøttelse til husleie. Enken som hadde ett barn, var født på Kongsberg i 1841 og innflyttet i 1870. Arkivet etter Årstad fattigkommisjon, Bergen Byarkiv (BBA-0254-R/3). I regnskapet 11.01 1889 kan vi blant annet lese at Gunder Halvorsens enke, Johanne fikk understøttelse til husleie. Enken som hadde ett barn, var født på Kongsberg i 1841 og innflyttet i 1870. Arkivet etter Årstad kommune, fattigvesenet, Bergen Byarkiv (BBA-0254-R/3).
I årene 1889 – 1892 ble det anvist og betalt for flytting (3,00), klær (9,16), støvler (6,80) og i 1892, 5,00 til litt klær for Johannes Larsen Kvalvaagnes. I 1893 ble det betalt 3 i understøttelse til Bergen kommune for samme person for året 1892. Til sammen betalte fattigkassen ut 93,75 for ham i årene 1889 – 1893.  Arkivet etter Årstad kommune, fattigvesenet. Bergen Byarkiv (BBA-0254-R/3). I årene 1889 – 1892 ble det anvist og betalt for flytting, klær, støvler og til litt klær for Johannes Larsen Kvalvaagnes. I 1893 ble det utbetalt understøttelse til Bergen kommune for samme person for året 1892. Til sammen betalte fattigkassen 93,75 for ham i årene 1889 – 1893.  Arkivet etter Årstad kommune, fattigvesenet. Bergen Byarkiv (BBA-0254-R/3).
I regnskapet 3. juli 1889 kan vi lese at der er anvist og betalt 2,16 til melk for Henrikke Fosses barn. Senere samme år, Pige Elisabeth Pedersens barn født i 1853 er plassert i Skjerjehavn. Her er anvist og utbetalt beløp i årene 1889-1892. Arkivet etter Årstad kommune, fattigvesenet. Bergen Byarkiv (BBA-0254-R/3). I regnskapet for 3. juli 1889 kan vi lese at der er anvist og betalt 2,16 for melk til Henrikke Fosses barn. Pige Elisabeth Pedersens barn født i 1853 og plassert på Skjerjehavn fikk i årene 1889-1892 mellom 9,00 og 36,00 spd.  Arkivet etter Årstad kommune, fattigvesenet. Bergen Byarkiv (BBA-0254-R/3).

Relaterte artikler

Arkiv

  • Arkivet etter Årstad kommune, formannskapet (BBA-0251).
  • Arkivet etter Årstad kommune, fattigvesenet (BBA-0254).

Litteratur

  • Just Bing, Aarstads historie. Bergens Historiske Forenings Skrifter nr. 28, 1922.
  • Mykland, Liv og Kjell-Olav Masdalen, Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene. Universitetsforlaget 1987.

Leave a Response