Historier fra en bydel – Årstad

Kartsøk

Gulrot og kruspersille – minner fra skolehagen i Fløen

Oversikt over Fløen. Skolehagen nede til venstre. Foto: Widerøe's flyveselskap AS, 1962. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Oversikt over Fløen. Skolehagen nede til venstre. Foto: Widerøe’s flyveselskap AS, 1962. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

I tilknytning til Ny-Krohnborg skole der jeg gikk som barn, var det en grønn plett bak et høyt gjerde på venstre side når vi kom opp bakken på vei til skolen. Arealet kan ha vært omtrent ett mål. Her hadde vi inntrykk av at det var lærer Smilden som «regjerte». Vi var flere som undret oss over hva som skulle til for å få lov til å jobbe i den hagen. Men vi som gikk på barneskolene i byen, i alle fall i «gamle dager» på seksti- og syttitallet, visste i alle fall at når vi gikk i femte klasse, ville vi få tilbud om å melde oss på til å jobbe i skolehagen i Fløen.

Hver skole hadde sin teig. Dersom det var for mange påmeldte, måtte det nok trekkes lodd. Ellers var det slik at de som meldte seg på først fikk plass. Jeg mener at vi var 15-20 gutter og jenter med fra vår skole. Opplegget med hvem som hadde meldt seg på var trolig klart allerede før årsskiftet. Men det var først tidlig i april, eller straks telen var borte etter vinterfrosten, at arbeidet startet.

All aktiviteten foregikk på fritiden, og helst på tidlige kvelder mens det enda var dagslys. Vi skulle da lære å dyrke grønnsaker på en jordteig som hadde vært i bruk i årevis før oss. Mine minner fra skolehagen er fra 1966. Jeg kan fortsatt huske den første dagen vi møtte opp utenfor Fløen skolehage, og fikk komme inn bak de ellers avlåste portene. Hagen var omgitt av et høyt gjerde og porten var til vanlig stengt og låst med kjetting og hengelås. Inne på området var det et stort redskapshus, og der inne fantes trillebårer. Det var Norman Sæbø, en myndig lærer på skolen vår, som stod for registrering, opptelling og igangsetting av gjøremål hver gang vi møtte frem.

Det hele startet med planlegging. Dette innebar for det første å trekke opp linjer med tau på det som var vår teig. Innenfor linjene med tau skulle vi først spa om jorden, og ta bort stein og ugress. Mellom radene var det passasjer på omtrent en halv meter, som dannet stier der vi kunne gå. Der spadde vi ikke om jorden. Grønnsakbedene var gjerne en meter brede, og gjorde det enkelt å rekke fram for å luke ugress på begge sider av bedet.  I fotstiene langs og rundt om på teigen ville det ikke komme særlig med ugress fordi det ville bli mye tråkk der.

Grønnsaker. Foto: Wikimedia Commons

Grønnsaker. Foto: Wikimedia Commons

I skolehagen fikk vi for eksempel lære at vi helst ikke skulle ha samme type grønnsak i samme jord mer enn noen få år etter hinannen. Jorden ble gjødslet med fullgjødsel (kunstgjødsel). Deretter skulle vi jammen til med omspading igjen. Vanning og raking av jorden hørte også med før vi skulle så frø. Før vi skulle sette frø i jorden måtte vi lage noen små groper med enden av et treskaft. Alt foregikk systematisk. Vi sådde poteter, rødbeter, neper, kålrot (kålerabi), erter med stengler som måtte flettes rundt oppbundne strenger, blomkål, langløk, hodekål, salathovver, gulerøtter, rabarbra og kruspersille.

I tiden som fulgte handlet det mest om prikling, det vil si å ta bort en del plantevekst slik at det ble korrekt avstand mellom alle enhetene. Frøene var jo i de fleste tilfeller utrolig små og det var umulig å så dem med korrekt avstand. Men det ble bra etterhvert. Vanning hørte også med, spesielt i vekststarten. Nyttevekstene ble omhyggelig passet på, og vi var etter hver gang enige om når det neste gang var fremmøte i Fløen.

Jeg tror at lærer Sæbø var der mye mer enn oss deltakere. Men i skolesommerferien var jo de fleste av oss bortreist noen uker, så det var likevel en heftig jobb som ventet på oss når vi kom tilbake til skolehagen om høsten. Da ble det en hel del luking og rydding, mens noen vekster kunne plukkes og deles, slik som rabarbraen.

Som en avslutning på denne historien må jo det innrømmes at vi gjorde lærer Sæbø et pek en gang. Det var litt pussig, men vi hadde en formening om at at Sæbøen valgte å ta de aller største grønnsakene til seg selv når vekstene skulle høstes og neper, gulerøtter og kålrabi skulle fordeles på oss. I hvert fall hendte det en gang etter at Sæbøen hadde pakket sin ryggsekk for kvelden, at vi så oss snitt til å bytte ut varene hans med de minst tenkelige som erstatning. Han fikk nok lang nese når han kom hjem den kvelden.

I Fløen har det visst vært skolehage siden 1914. Jeg har bare gode minner derfra. Det var store greier for oss barn i den alderen, og lærdommen vil nok aldri bli glemt.

Relaterte artikler

Leave a Response

  • Sosiale medier