”Hvem i Herrens navn kan da spise op al den kjeks?”
I skjøter og annen eiendomsdokumentasjon ble det ofte satt en klausul som forbød bygging av bakeri på eiendommen. Byen forsøkte å unngå flere branner, og hadde en svært streng bygningslov. Bakerier og tilsvarende virksomheter søkte seg derfor ut av byen.
Mentz von Erpecom startet i 1873 et bakeri i Cort Piil-smauet. Senere ble virksomheten utvidet til en kjeksfabrikk. I 1889 flyttet fabrikken til Olav Kyrresgate 9. Fabrikken produserte smør- og vinkjeks med hele landet som marked.
Blokade og ubåtkrig under 1. verdenskrig medførte mangel på råstoff, maskiner og reservedeler. Det ble en økning i produksjonskostnadene, og industrien slet. Likevel var det en omfattende bedriftsvekst innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien. En årsak var trolig at denne industrien kunne benytte norske råvarer og var således uavhengig av import.
Familien von Erpecoms kjeksfabrikk var en av bedriftene som ekspanderte. Bedriften trengte derfor større og bedre lokaler, og startet i 1916 nybygging i Fabrikkgaten 3. Det ble bygd en fabrikkbygning med to kjeksovner, en vaktmesterbolig, kontorer og en «staldbygning med to spiltaug».
Fabrikken var ansett for å være svært moderne og mekanisert. I O.W. Fastings bok, Bergens nærings- og forretningsliv i tekst og billeder, beskrives produksjonen slik:
«…alt skjer ved maskiner, uden at noget menneske tager sin haand i noget. Først styrtes melet ned ovenfra i æltemaskinen, (…), gaar derfra over paa valsemaskinen, hvor deigen valses ud i plader af den rette tykkelse, og kommer saa over paa stansemaskinen, hvor kjeksen stanses færdig og gaar ind i ovnen. Der kan pr. dag leveres 1100 kilo kjeks. Det er næsten utrolig, at forbruget kan være saa stort som det.”
Fabrikken holdt til her helt frem til 1970-tallet.
Litteratur
Arkiv