Bergen var tidlig ute med å legge om fra seil til damp. Byen gikk inn i 1870-årene med 35 dampskip, de fleste tilhørende nyopprettede rederier som hurtig skulle bli kullkjøpmennenes store kunder. 30 år senere, ved inngangen til 1900-tallet, sto Bergen frem som landets fremste sjøfartsby med sine bortimot 300 dampskip.
Da byen var et viktig knutepunkt for en omfattende trafikk med dampskip i rutefart, medførte dette en ekstra stor import av kull. Vossebanen, Bergens Gassverk, store offentlige institusjoner som Neevengården Sykehus med flere og den hurtig voksende fabrikkindustrien med dens bruk av dampmaskiner bidro også til stor etterspørsel etter kull og koks.
En rekke kullkompanier vokste frem. De fleste holdt til i Puddefjordbassenget hvor også store deler av industrien samlet seg. Fra Verftet og innover mot Møhlenpris og Solheimsviken og utover på Damsgård og Laksevåg lå kullbingene på rekke og rad: Engelsen & Sars (1880-tallet), Thv. Halvorsen, Wiese (1888), K71 (1871), Victor Müller (ca. 1890), Bergens Kulkompagni (ca. 1880) og Laxevaag Kulkompagni. Dessuten hadde K71 og Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) store kull-lagre lengre ute på Laksevåg.
Import og transport
Mens den samlede importen av kull, koks og sinders til Norge for årene 1886–1890 var på 714 000 tonn, var importen i 1915 steget til 3 095 000 tonn. Bergen alene importerte dette året 11-12 prosent av den samlede importen.
D/S MANX ved kai hos K71 i Solheimsviken ca. 1926. Kullkranen i bakgrunnen tilhørte ikke K71, men den nordenforliggende konkurrenten Victor Müller som hadde kjøpt eiendommen etter at Hansen, Hirsch & Co. hadde avviklet sin kullforretning. Dette kjøpet førte til en indre strid i K71. Flere hadde ønsket at K71 skulle kjøpe eiendommen, men ledelsen av firmaet mente at prisen var for høy. Fotograf: Atelier KK.. (Billedsamlingen UiB)
Det var engelske og skotske leverandører som dominerte kullhandelen. Skip som inngikk i Englandsruten på Newcastle som førstegang ble etablert i 1880, brakte passasjerer og skipspost den ene veien og kull den andre. Det ble også etablert en skipsrute med kis fra Vignæs Kobber & Kis Gruber på Karmøy til Antwerpen og med kull fra Newcastle og havnene ved Forthforden tilbake til Bergen. De britiske kulleveransene dominerte handelen frem til den store britiske kullstreiken i 1926. Den bidro til å endre strukturen i kulleveransene til Bergen. Streiken åpnet for nye leverandører. Kull og koks fra Tyskland, Tsjekkoslovakia, Belgia og Polen ble nå innarbeidet på bergensmarkedet. Store Norske Spitsbergen Kulkompani leverte også store ladninger til Bergen under den britiske kullstreiken i 1926.
Av de tre kullkompaniene som lå i Solheimsviken – K71, Victor Müller og Bergens Kulkompagni, var førstnevnte det desidert største. I fortsettelsen skal vi se litt nærmere på dette.
Konkurranse og eierskap
Peter Gabriel Halvorsen (1835–1902) som hadde vært en av pådriverne i Bergens overgang fra seil til damp, er kjent som ”Englandsrutens far”. Han hadde også stått sentral i etableringen av kullforretningen K71, men trakk seg i 1885 ut av firmaet og konsentrerte seg om rederivirksomheten. K71 var partseier i flere skip som gikk på Englandsruten og i handelen med kis. I perioden 1911 til 1915 tegnet K71 parter i et tyvetall skip. Kullkompaniet anskaffet seg også egne skip. Det første, D/S Gwent (652 BRT), ble anskaffet i 1887 og det siste, D/S Gaula(1500 BRT) ble solgt i 1929.
De viktigste konkurrentene til K71 i mellomkrigstiden var Bergens Kulkompani, Engelsen & Sars, Wiese, Victor Müller, Thv. Halvorsen og I. Jensen. BDS var også begynt å handle med kull.
Flere redere, bl.a. Jacob Kjøde og Thv. Halvorsen, drev agenturvirksomhet. K71 fikk gunstige kullbefrakningskontrakter med rederiene August Kjerland og Kristian Jebsen og inngikk kontrakt om partlaster fra Tyne med Det Bergenske. Englandsrutens skip leverte også kull til andre importører og til BDSs store lager på Laksevåg.
K71 eide flere eiendommer i havneområdet i byen. Det eldste anlegget lå på Rothaugen, på tomten som senere skulle bli til et kommunalt slaktehus. Driften ved opplagsplassen her ble avviklet i 1909. I Solheimsviken ble etter hvert detaljhandelen konsentrert, mens firmaet hadde stort bunkerdepot på Laksevågsnesset.
Blant de større kundene til vanns finner vi store dampskip, rederiet Vesteraalens Dampskibsselskab og hvalfangerstasjonen i Blomvåg, mens kundekretsen på land bestod av sildoljefabrikker, verksteder, fajanse- og tekstilfabrikker, gartnerier og meierier som de store, pluss vanlige store og små husholdninger.
Fra kull og koks til ved og olje
Umiddelbart etter 1. verdenskrig begynner kullkompaniene også med vedomsetning. Det ble åpnet vedlager hos K71 i Solheimsviken i 1923. Olje som brensel var også på vei inn i mellomkrigstiden ettersom forbruket av oljeprodukter økte. I 1937 ble det tegnet kontrakt med Vestlandske Petroleumscompagni om oppførelse av to solaroljetanker på Laksevåg.
Bergen kullkompani. Forretningen ble grunnlagt 2/1 1880 av skipsreder S.M. Kuhnle. Firmaet var et handelsselskap som omsatte alle sorter brensel. Kullkranens lossekapasitet for kull var ca. 1000 à 1500 tonn per døgn Anlegget er her fotografert november 1929. Fotograf: Atelier KK. (Billedsamlingen UiB)
Under 2. verdenskrig ble lagerkapasiteten for ved utvidet i Solheimsviken. I tillegg kom leie av en større eiendom på Solheim. Det ble også installert produksjonsutstyr for generatorved (knott) ved anlegget i Solheimsviken, og i 1941 kom K71-kranen i drift på samme sted.
Under krigen kom det for øvrig også i gang detaljhandel på Laksevåg og oppført ny koks-silo. Tyskerne beslagla i 1942 den faste eiendommen med kran og maskineri og firmaets oljetanker ble fjernet før de satte en stopper for all aktivitet for Laksevåg-anlegget i 1944. Som følge av at anlegget på Laksevåg ble beslaglagt i 1942, forserte man arbeidet med å bygge ut den begrensede lager- og kaikapasitet i Solheimsviken. Det ble oppført en ny kai og en ny lekter på 225 tonn kom i bruk våren 1943. Således kunne 8000-9000 tonn kull som K71 hadde lagret på Laksevåg bli overført til Solheimsviken etter at tyskerne stoppet all aktivitet ved Laksevåg-anlegget.
Under 2. verdenskrig var leveransene av kull, koks og ved strengt regulert og lastene ble fordelt gjennom den nyopprettede institusjonen Norsk Brenselimport. Et stort apparat ble satt i gang for å sikre byen vedleveranser.
Norsk Brenselimport fortsatte å fungere som fordelende og prisbestemmende organ for alle tilførsler utenfra også etter krigen. Mens flytende brensel ble frigitt temmelig snart etter krigen, var kull, koks og sinders lenge rasjonert og bare solgt mot anvisning. Lenge var det bare Gassverkets koks som ble solgt til privathusholdninger. Importkoksen som var rasjonert frem til 1954, var forbeholdt industrien.
To verdenskriger etter
K71 hadde fra starten av først og fremst engasjert seg i handelen med bunkerkull til dampskipsflåten. Krigen hadde tynnet ut dampskipsflåten og alt i 1950 var 2000 av Norges 2500 skip motordrevne. Nybyggene etter krigen baserte oppvarming på oljefyring eller elektrisitet. Kullforbrukerne ble stadig færre, noe omsetningsstatistikken til K71 for kull tydelig viser:
1939 – 70 000 tonn (kull, koks og sinders)
1949 – 27 000 (kull alene)
1959 – ca. 6000 (kull)
Interessen for koks holdt seg til en viss grad og omsetningen stabiliserte seg.
Kull og koks som engang var så livsnødvendige varer i by- og industrisamfunnet, var likevel på vei ut. Bransjen var i full oppløsning. Elektrisitet og olje hadde forandret forbruksmønsteret fullstendig både til lands og til vanns. Virksomheten ved anleggene til kullimportørene var skrumpet inn til et minimum. Noen hadde allerede lukket sine forretninger – andre var i ferd med å gjøre det.
I 1963 ble Brenselimport K/S etablert av kullimportørene K71, Bergens Kulkompani A/S, Engelsen & Sars Kulforretning A/S, Wieses Kulkompani A/S som var opptatt i K71, Victor Müller A/S og A/S I. Jensens Kullforretning. Brenselimport var et kommandittselskap hvor hvert av de samarbeidende firmaene fikk en andel som ble forhandlet frem i forhold til de samme firmas utviklingstendenser de tre foregående år. Selskapet ble med andre ord etablert i kullenes skjebnetime.
En bransje i omstilling
K71 hadde vært byens eldste og største firma i kullbransjen. Også i landsmålestokk talte firmaet blant de ledende brenselsimportørene. Alt tidlig forberedte K71 seg på virkningene av forandringene i forbrukermønsteret, og fra 1950 begynte firmaet en planmessig omstilling til annen virksomhet.
Etter krigen var det stort behov for sand til bygningsindustrien i Bergen, og K71 tegnet kontrakt med Bergen kommune om sandleveranser til byen. Sanden ble fraktet til anlegget i Solheimsviken. Kokskranen fikk nå nytt materiale å arbeide med, og en sandsilo ble reist i naboskapet til kokssiloen. Sandfeltene lå i Matredal i Matre der selskapet hadde overtatt de tyske sandgrubene som lå der. Overskuddsmaterialet fra sanddriften i Matre ble brukt til veibygging – en annen sektor hvor selskapet også snart skulle gjøre seg sterkt gjeldene.
I 1955-56 startet K71 produksjon av ferdigbetong (fabrikkbetong) fra egen fabrikk i Solheimsviken – en vare firmaet med stor suksess innarbeidet på markedet i Bergen og omland. Selskapet deltok også aktivt i opprettelsen av den landsdekkende bransjeforeningen Norsk Fabrikkbetong (1964).
K71 sin kullforretningen på Laksevåg ble på slutten av 1950-tallet overført til Wiese på Møhlenpris som i mellomtiden var overdratt til selskapet. Samtidig ble K71 gjennom aksjeinteresser tilknyttet P.G. Rieber & Søn – med status som datterselskap.
Området på Laksevågnesset ble nå brukt til Leca-produksjon da K71 overtok produksjonen av Leca byggevarer for Bergensområdet og således ytterligere styrket sin posisjon innen bygningsindustrien.
På slutten av 1960-tallet satset K71 også innen veidekkesektoren. I 1968 ble det startet produksjon av oljegrus. Produksjonen av oljegrus (den kalde asfalt) ble en suksess som gav mersmak. Det neste ble den egentlige asfalten (den varme).
K71 hadde klart omstillingen fra kull og koks til sand og betong med glans.
Litteratur
juli 17th, 2012 at 20:55 (#)
Hallo Bergen Byarkiv. Flott artikkel, «Keep up the good Work!» Jeg holder på med «research» i forbindelse med skriving av en bok om hvordan det var å vokse opp på bygdebyen Nesttun i «De glade 50-årene». Finnes det noen bilder av eller artikler om Nesttun fra denne tidsepoken i Byarkivet? På forhånd takk. Vennlig hilsen. Odd Daldorf Holm
september 13th, 2012 at 13:55 (#)
Hei. Takk for hyggelig tilbakemelding! Send oss gjerne en henvendelse enten på bestillingsskjema som du finner her eller på e-post: post.byarkivet@bergen.kommune.no