«Lommepenger» på 1960-tallet
Enhver mulighet til å tjene noen ekstra kroner til eget forbruk var hjertelig velkommen. Ingen av oss likte å gå og mase om penger hjemme. Noen av oss gikk ærend for noen faste damer i nabolaget, og fikk oss en tjuefemøring til å snope for.
Den gang fantes valører helt ned til de brune ettøringene. I en krone var det hele hundre øre. For tjuefem øre kunne man kjøpe tjuefem ettøres drops. Eller fem femøres karameller. Eller en pose med sukkerkandis. Eller en pose melis i løs vekt. Hadde vi mynter i lommen når vi gikk forbi Årstad bakeri eller Solheimsvikens brødforening (egentlig brødforretning), ja da kunne vi kjøpe ferske tebrødskalker, eller hele dagsgamle tebrød. Et halvt wittenbergerbrød kostet tretti øre, likeså en barnebillett på bussen eller trikken. Jeg har faktisk en slik trettiøres billett fremdeles.
Kaniner. Fotograf Vera Buhl. Wikimedia Commons.
Vi drev også med kaniner som vi avlet og solgte. Som regel fikk vi femti øre stykket, andre ganger en krone, og sjeldnere to kroner for en kanin. Første gang en kanin skulle ha unger visste vi ikke at hann og hunn måtte være adskilt. Det første kullet pelsløse, nyfødte kaninunger forsvant sporløst, og vi hørte av andre at det var nok kaninfar som hadde spist dem. Vi fikk gratis kaninfor, som var avfall, hos en grønnsakgrossist som holdt til i Garvergaten. Jeg mener å huske at han het Fritz Fjellberg. Kaninene ble naturligvis også matet med grønne blader fra trær og fra bakken om våren og sommeren. Vi fikk så mye gratis høvelspon vi ville ha hos Florvaag bruk i Fjøsangerveien like ved Minde jernbanestasjon. På vei dit gikk vi ofte forbi Noblikk Sannem, og Staal og Jern. Da vanket det rett som det var metallavfall ned i lommene våres. Det kunne jo brukes til mye rart på veien hjem.
Noen fulgte avisbud med avisen for å tjene seg noen kroner for måneden når lønnen ankom budet. Selv hadde jeg et strøk med Bergens Tidende fra jeg var 12 til 17 år. Strøket mitt var Firdagaten og Blekenberg. Avisbudene fikk 10% som direkte fortjeneste hver uke, i tillegg til månedslønnen. Seks aviser per uke gav kr. 2,85. som steg til kr. 3.10 i den perioden 1967 -1972.
De aller fleste ytterdører/gangdører var ulåste hele dagen, dermed kunne avisbudet gå rett inn i gangen for å legge avisen på matten til abonnentene. I noen ytterdører var det en brevsprekk, og på noen av dem stod det BREVE OG AVISER. Andre var uten tekst. Det var en rektangulær metallramme med en klaff i. Klaffen gav etter når man stakk avisen inn. En metallfjær stengte klaffen igjen når avisen ramlet ned på gulvet innenfor døren. Noen hadde en egen kurv på innsiden, slik at avisen ble fanget i den.
Høytidsdager kunne vi alltid tjene noe ekstra. For eksempel plukket vi bjørk, lerk og bøk som vi solgte til søttende mai. Vi solgte julenek for en bonde på Hope i Fana. De ble solgt for kr. 3.50, og vi tjente tjuefem øre for hvert nek vi solgte. I tilfelle noen ikke vet hva et julenek er, så er det en bunt hveteaks med hvetekorn ytterst på stråene. Stråene er knyttet sammen med tynt tau til bunter med en diameter på 10 cm. Neken ble brukt til å henge opp ute for å gi småfuglene mat ved juletider.
Da vi var i 10 årsalderen fisket vi under Nygårdsbroen i strømmen, og solgte fisken til folk som hadde katt. Vi fikk femti øre stykket for ”do-palene” derfra. Vi fisket også under Strømmebroen i Fana. Uten redningsvest! Men det gikk bra heldigvis. Anglene hadde søkk, og agnet var makk. Selv om det var søkk på, tok strømmen hele greien med seg, men fisk fikk vi.
Grisematmannen
De som hadde oppdrett av svin, hadde stort behov for mat til grisene. Bønder med svineoppdrett kalte vi i Bergen for grisematmannen. Vi visste om tre grisematmenn som hentet i vårt område. Det hendte at «grisematmannen» ankom med sin varebil, eller en liten lastebil, for å hente grisemat hos privathusholdninger og i kolonialbutikker på Løvstakksiden. Det var gjenbruk i ordets rette forstand når bøndene samlet inn matavfall som kunne anvendes til grisemat. På tidlige lørdagsmorgener og når vi hadde ferie eller fri, kunne det hende at de av oss som hadde styrke nok, ble med på grisemathentingen. På grunn av rotteplagen i byen, hadde Bergen helseråd laget strenge lovregler og forbud vedrørende slik grisemathenteaktivitet. Likevel, vi hentet grisemat sammen med en bonde som hadde griser på Hope i Fana kommune.
Det var en uhyggelig lukt av både grisematmannen og av bilen hans. Verst var det om sommeren, når allslags mugg, fluer og makk fulgte med grisematen. Gatedører og kjellerdører var ulåste, og vi gikk rett i kjelleren til folk uten å ringe på. I grisematbilen var det tomme tønner i starten av dagens hentetur. Jobben vår var å hente fulle tunge metallspann med grisemat, fylle tønnene, for så å gå tilbake til kjelleren med de tomme spannene. Grisematmannen kokte all grisematen sammen i svære kar, og serverte blandingen til grisene med melfòr som han hadde kjøpt. Vi var innom butikker også på vår grisematferd. Rett som det var hadde grisematmannen med seg bunter med gulerøtter, salathoder, eller rømmekolle for salg. Vi som satt i den grisematbilen visste hvordan det stod til med sunnheten i den bilen, men kasser med grønnsaker ble altså solgt fra samme bilen på grisemathenteturen. Siden slapp grisematmannen oss gjerne av ved Grand kolonial nederste på Blekenberg. Han var en okei og raus mann. Det vanket noen enkronere i lønn for noen timers grisemathentearbeid. Hovedsaken var at vi var fornøyde, for da visste han at vi også ville hjelpe ham en annen gang.
