Historier fra en bydel – Årstad

Kartsøk

Lykkelig på Nymark

Nymark.  Bremerhagen nede til høyre. Arkiv etter Oppmålingsvesenet. Bergen Byarkiv.

Utsnitt av kart over Nymark 1915. Bremerhagen nede til høyre. Arkiv etter Oppmålingsvesenet. Bergen Byarkiv.

Jeg vokste opp i St. Olavs vei på Nymark. Vi hadde store friluftsområder, med Haukelandsvannet og myrområdene rundt. Helt øverst i St. Olavsvei lå Bremarhagen, et lite område med store, gamle trær. Her var det ganske skummelt å gå igjennom, for “Bremarkjerringen” kunne ta oss. Hun gikk på rulleskøyter og var vanskelig å komme unna. Hun eide og bodde i skogen, og var sikkert en vennlig og fredsommelig gammel dame. Men “storeguttene” hadde frodig fantasi, og skremte vettet av oss snåttungene. For oss var Bremarskogen farlig å passere når vi skulle på “kinen” i Fanahallen. Men vi lekte mye der, til tross for de farene vi utsatte oss for. Frykten satte heller en spiss på leken.

Jeg synes å huske varme og solfylte somre. Mellom St. Olavs vei og Haukelandsmyren var det en fast og fin grasslette. Her spilte vi fotball dagen lang og kom hjem med skitne og oppskrubbete knær. Så bar det i badestampen, og neste kveld var det på`an igjen. Baller var mangelvare, men alle holdt “Bergens Tidende”. Fastrullete eksemplarer med hyssing rundt ble en flott fotball som holdt en liten stund før den gikk i oppløsning og måtte repareres.

Juniormestre 1955

Juniorkretsmester Nymark IL i 1955 etter seier mot Brann på Stadion. Privat eie. Artikkelforfatteren i midten av bildet.

Idrett, spillopper og sang

Da vi fylte ti år, kunne vi melde oss inn i Nymark Idrettslag. Alle spilte på babylaget, og med all den treningen vi hadde bak oss med avispapirballer, var vi ikke lett å slå. Da vi nådde juniorlagsalderen, var vi blitt byens beste lag, ubeseiret av alle, inklusive heltene i Brann. Men i mørke kvelder samlet vi oss til leker som “pinnjeger,” gjømmespell og “ut og gå på brantvakt”. Da fikk vi lokket jentene med også. Vi hadde flotte områder å leke på, “firkanten” ved de nye banene, lekeplassen rett ved, for ikke å forglemme “bakhagen” Det var passasjen mellom bakhagene til husene i “Roalden” og “Sanktaen”. Her var det ingen gatebelysning, og på mørke høstkvelder ble det spøkelsesjakt, gjømmespell, og plommekjangs. Dessuten møttes alle på “hydranten”, en opphøyet betongplattform med plass til alle. Her stilte “storeguttene” opp med sanne spøkelseshistorier, så levende fortalt at vi minste måtte ha følge hjem etterpå. Spesielt husker jeg at “Affaen” fortalte med stor innlevelse om “Antikrist”, en nifs fortelling som han diktet opp på stedet. Jeg tror at alle måttet ha følge, både hjem og på do, de nærmeste dagene etterpå. “Affaen” selv var heller ikke særlig høy i hatten, for han greide forsyne meg å skremme seg selv!

Poster fra filmen Ramona fra 1936.

Poster fra filmen Ramona fra 1936.

Men det som vi likte best, var fellessangen. Sentimentale viser ble sunget av full hals og med stor innlevelse; – Nidelven, Ramona, og en jeg ikke husker tittelen på, men den begynte slik: “Krigen har ødelagt mangt et hjem, som ble bygget i håp og i tro…”. Vi mente å berike nabolaget med vakker sang. Stor ble skuffelsen da naboene bad oss komme oss vekk og slutte med det bråket. Sangen forstummet og vendte aldri tilbake.

Mat til hverdag og fest

En vesentlig del av familienes fritid på nittenførti- og femtitallet gikk til matauk. Mange hadde kaninbur i bakhagen. Kaninene foret vi etter alle kunstens regler, og fikk etter hvert vår egen “kjeledegge” med eget navn. Min søsters kanin het Else. Det var en sorgens dag da Else endte som familiens søndagsmiddag. Min søster mistet matlysten helt og fullstendig, mens jeg fikk en ekstraporsjon.

Under krigen var det rasjonering på det meste, og for å kjøpe matvarer og klær måtte man ha rasjoneringsmerker. Av og til måtte man samle merker over tid for å få nok til å kjøpe for eksempel sko og klær. Hvor mye melk man kunne kjøpe endret seg fra dag til dag, og ble kunngjort i dagens avis. Melken ble først og fremst barn og eldre til del. Smør på brødskivene kunne vi bare drømme om, for det meste gikk til tyskerne. Vi brukte gjerne grøt på skiven som en erstatning. Sukkeret var grovt og brunt, men sikkert sunnere enn nåtidens raffinerte produkt.

SolsildDet var store årvisse sildeinnsig til Vestlandet under krigen, og sild var billig og lett å få tak i. Man kjøpte den gjerne i bøttevis, og den ble en viktig del av kostholdet. Gjerne stekt eller kokt, saltet eller tørket. Saltet sild ble hengt til tørk på loftet eller i kjelleren. Den ble kalt nubbesild, og var en liten delikatesse. Det var skummelt å gå ned i kjelleren hvor nubbesilden hang til tørk, for den lyste fosforgult i mørket. Vi hadde også en variant som ble kalt solsild. Den var røyket og tørket. Den var visst et hakk bedre enn de andre sortene. Sildelapskaus var en rett som de færreste kunne like, men vi ungene kunne ikke være kresne dersom vi ville ha mat i magen. Jeg lurer på hvordan ungene nå til dags ville ha reagert om de hadde blitt servert den retten til middag? Den gangen fikk vi ikke pizza i stedet om maten ikke smakte.

På Ulriken var det mye bær, og hele familien gikk på tyttebærtur søndagene på ettersommeren. Ett år plukket vi hundre liter! Men sukker til sylting fantes det lite av, og fryseboksene tilhørte en fjern framtid. Dermed ble tyttebærene syltet uten sukker. Det gikk ikke utover holdbarheten, men syltetøyet var surt som eddik. Godt var det ikke. Kunne du tenke deg en lekker dessert av potetkrem?  Hvis den ble servert sammen med surt tyttebærsyltetøy, ville det da smake?  Ikke det, nei…

Skorasjonering. Fotograf Rolf Norvin, 1940-45. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Skorasjonering. Fotograf Rolf Norvin, 1940-45. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Den uheldige arven

Klær ble omsydd eller ble byttet mot andre plagg. Bergens Tidende hadde annonserubrikker som ”Ønskes byttet”. Her kunne gjerne en brukt brudekjole byttes mot ”et par damesko i størrelse 38”.

Klærne gikk i arv mellom brødre og søstre. Det var vel og bra, -men hva skjedde hvis du bare hadde en storesøster? Jeg var i den kinkige situasjonen at rosa jenteunderbukser i bomull, samt fravokste sommerkjoler havnet i min garderobe. Sommerkjolene ble til nattserk til en vilt protesterende gutt. Heftige innvendinger og mye ballade hjalp etter hvert, og de feminine plaggene havnet hos yngre kusiner.

Nygårds Handelsforening med dør inn til Rognaldsens fiskebutikk til høyre. Atelier KK 1927, Universitetsbibliotekets billedsamlinger

Nygårds Handelsforening med dør inn til Rognaldsens fiskebutikk til venstre. Atelier KK 1927, Universitetsbibliotekets billedsamlinger

Livets opphold

Lommepenger måtte vi skaffe oss selv. Jeg fikk jobb som løpergutt i Nygårds Handelsforening hvor frøken Henriksen ledet butikken med en fast og elskverdig hånd. Forretningen lå i krysset St. Olavsvei/ Idrettsveien. Jeg fikk varesykkel til disposisjon, en slik som har en diger jernkurv foran. Så bar det av sted med fullastet kurv. Det meste ble levert i nabolaget, men jeg hadde en fast levering til Jomfrustien, høyt oppe på toppen av Fridalen. Der bodde selveste ordførereren, og han bestilte rikelig med Hansa-øl i tillegg til vanlige husholdningsvarer. Det var et slit, sykkelen var blytung, men kunden var alltid vennlig, og da så… Og så gikk jeg med Bergens Tidende i en rute jeg delte med en kamerat. Det ble det også penger av. Men jobben med å distribuere menighetsbladet var heller dårlig betalt. Her må jeg kanskje påregne en liten etterbetaling i himmelen en gang.

Nå er en ny generasjon på plass i St. Olavs vei og på Nymark. Jeg håper at ungene deres får det like trygt og godt som vi fikk det da vi vokste opp.

Responses

  1. Peer O. Øfstegaard says:

    mars 17th, 2015 at 15:13 (#)

    Hyggelig lesing og deling av gode og mindre gode minner!
    Apropos Bremergården, så ble den revet i -53 tror eg. Min salige fader jobbet den gangen for byggmester Tøssebro som hadde arbeidet. Og så kom blokkene mot Inndalsveien på plass!

  2. Willy Monsen says:

    juni 8th, 2015 at 11:37 (#)

    Hallo Svein
    Dette var godsaker å lese, takk for det flotte bilde av Christie mølle som jeg gav til Grendahuset på Nymark
    Willy

Leave a Response

  • Sosiale medier