Med duer på sykkeltur rundt Løvstakken
Gamle sykler fra femtitallet.
Vi lærte oss tidlig å sykle. Læresykkelen var min mors store damesykkel. Opplæringsplassen var Søndre Skogvei. Der kom det en sporveisbuss i ny og ne, og en og annen bil, og nesten ingen stod parkert. Opplæringen gikk fort for seg. Far holdt i bagasjebrettet, trodde jeg, og jeg syklet i vei. Allerede før skolestart hadde vi barn syklet rundt Løvstakken.
Vi syklet langs støvete landeveier uten asfalt forbi Straumeveien, gjennom Fyllingsdalen der det ennå var gårder og åkrer med gulerøtter vi kunne smake på. Vi dro opp gulerøtter som vi vasket i gresset. Vi ble merkelig nok aldri ”tatt” for dette.
Det var ikke helt ufarlig for oss barn å sette utfor med sykkel i mange av bakkene, som for eksempel utfor fra Løvstakkskiftet forbi Melkeplassen og nedover der. Spesielt i den tiden jeg syklet på min fars sykkel, med ene foten under stangen for å rekke pedalen. Siden ble det nye milepæler, som å sykle rundt Ulriken på en smal støvete grusvei. Flesland flyplass var også et reisemål for oss droltunger fra gaten. Vi kunne se flyavgangene fra kafeen inne i lokalene. Eller vi så fly komme og gå bak et høyt nettinggjerde ved kafeen/rullebanen. Det var av og til så lenge mellom flyavgang eller landing, at hele turen ble en bomtur.
En gang hadde jeg min to år yngre bror bakpå bagasjebrettet vei hjem, og ble stoppet av politiet ved Nesttun. Jeg ti år og min bror åtte. Politiet gjorde vel bare jobben sin, og det ble til at min bror måtte gå av, for dette var ikke tillatt. Da politiet var ute av syne, var min bror selvfølgelig bakpå igjen. Det var jo litt guffent når den samme politipatruljen stoppet oss en gang til, på Fjøsangerveien. På nytt måtte min bror gå av. Og på nytt satt han seg bakpå igjen.
Det var mors sykkel som fikk gjennomgå den første tiden, og lenge før man nådde opp til setet. Dessverre fikk sykkelenen et brått endelikt da jeg kjørte på en murkant i stor fart. Jeg fløy over et gjerde og fikk lettere hjernerystelse. Var kvalm og elendig. Sykkelen ble kondemnert. Da fikk jeg kjøpe en brukt damesykkel for fem kroner av moren til en kamerat. Den ble betalt med en femkronerseddel. Damesykkelen hadde ballongdekk, det vil si ekstra stor diameter på dekkene. Senere ervervet jeg meg en sykkel ved å bytte den mot noen brevduer. Men det var noen år senere. Jeg har fremdeles i 2014 min fars gamle sykkel fra 1930 tallet. Og den er helt i orden.
Alle duene
Her er duekleiven til mitt barnebarn Sebastian, 11 år. Foto i privat eie. Fotograf: Svein Olav Drageland.
Jeg hadde duekleiv allerede fra syvårsalderen. Noen av oss hadde duekleiv med utebur oppe i skogkanten ovenfor Grønnlien/Løvstakklien. Det var duekleiver ovenfor Gyllarmarken (Gyldenprismarken) også, langs hele Puddefjorden på begge sider, ved Årstad kirke, Solheimsvannet og nordover. På Slettebakksiden var det en hel del, men de fleste måtte rives da Sletten senter og Bergenshallen kom.
Duene fikk unger om våren, og når sommeren kom og vi slapp dem ut, var alle tamme. Foreldrene fløy ned igjen til friheten i Viken, Danmarksplass eller der omkring. Vi gjorde mye for å skaffe oss dueringer av de eldre guttene som hadde ordentlige brevduer eller praktduer. Ringene måtte tres inn på den ene duefoten innen ungen var åtte dager gammel. De duene som var tamme, tok vi med oss bakpå sykkelen og slapp ut forskjellige steder. Alltid i retning fra sør mot Blekenberg, for eksempel fra Fana kirke, Straumebroen, Vallaheiane eller Bønes. Vi fanget også ville duer, som
Duekleiven til Sebastian
alltid ble kalt sjabber. Det var et nitid tålmodighetsarbeid med brødsmuler og en løkke av tau, eller en kartong på skrå med pinn med tau i. Duene hadde snipper, det vil si hvite fjær ytterst på vingene, og de var både brune, rødternet, sølvet, asket, blå og kollet. Da vi var 14 – 15 år gamle og innmeldt i brevdueforeningen, syklet vi like til Os for å trene brevduene våre. Slapp en og en fra mil etter mil hjemmefra. Jeg holder fortsatt på med duehold med kleiv i hagen, og har bygget kleiv til barnebarnet mitt.
