Historier fra en bydel – Årstad

Kartsøk

Morild i Damsgårdssundet

Det var om høsten 1943, og vi gikk i 7. klasse på Ny Krohnborg skole. Og av alle ting gikk vi i «Gyllarklassen», som var dominert av de utvalgte, «krapylet» fra Blodbyen på Gyldenpris. Den gangen var det krig mellom guttene på Gyldenpris og Møhlenpris, «Gyllaren» og Møhleren». “Langa-Bønnien» organiserte alt. Han visste ka som foregikk, kor henne, og kordan vi gutter kunne utnytte enhver situasjon. En dag kom han til meg nokså engasjert og fektet med de lange armene.

– Bjørn, sa han. I ettermiddag må du komme ut til meg, og så må du ha penger med til «Uren», for vi skal over til «Trikkebyen» og stele en flåte fra «Møhlerguttene. Eg skal få med en gutt til, men det er ikkje bestemt enno kem det blir.

Du skjønner vi må være tre stykker for å få flåten klar av fjøresteinene. Sjøl på flo sjø. Det er flo sjø klokken seks i kveld, så då må vi være der.

– Jammen, sa eg.

-Det blir ikkje nokke hverken jammen eller ammen, sa «Langa-Bønnien». Og sånn blidde det.

Damsgårdssundet var to hundre meter langt. Broen var ikkje bygget den gangen, og det kostet fem øre for barn en vei med ferge. Eg rotet gjennom alle tre skuffene mine og fant tilslutt en femøring og tre toøringer, så eg følte meg helt rik når eg pilte utover «Mikkalen» (Michael Krohnsgate), i halv sekstiden. «Langa-Bønnien» og en kar eg ikkje kjente sto klar på «Uren»-kaien, når eg kom heseblesende.

Damsgårdssundet 1940. Arkivet etter Havnevesenet.

– «Gummien» blir med oss, sa Bønnien.

Og så gikk vi ombord i dampfergen «Uren», som nettopp la til kai.

–  Det passer oss ganske bra, vi skal jo ta en annen vei hem igjen, sa Bønnien, og så forklarte han oss ka vi skulle gjøre.

– Våre spioner, flirte Bønnien hulsaligt.

-For dokker skjønner at søsteren til en eg kjenner, har en venninne i «Trikkebyen», og hon forteller at flåten ligger i fjøren rett nedenfor ”Gitterporten” der trappen fører opp til den store gårdsplassen i «Trikkebyen». Vi kan ikkje gå den veien, for då tar de oss med en gang. Nei, vi må snike oss langs kaikantene og klyve litt over ett skur. Når vi kommer frem til fjøren der flåten ligger, må vi først av alt finne nokken bretter, som vi kan bruke til å padle med. Neste skritt blir å få flåten løs fra fjøresteinene. Eg har en skarp speiderkniv, så fortøyninger skal eg ta meg av, sa Bønnien.

-Og så må dokker være klar over at vi blir søkka blaute på beina, for vi må nok vasse for å få flåten ut fra fjøresteinene, avsluttet han.

Og då var fergen kommet over til Møhlerkaien, og vi gikk i land. Når vi kløv over kaiene og takene på nokken skur, skjønte eg korfor han tredjemann hadde fått kallenavnet «Gummien», for han var jo den reneste spretteballen. Og så var vi framme. Flåten låg der og stranden var klar.

Det var en flåte av 12×12 tommers oppsaget ”boks” som var spikret sammen i tre lag med 1×6 tommers bord, og flåten var omtrent fire meter lang. Eg fant nokken bretter som vi kunne padle med. Bønnien kappet fortøyningene, og vi begynte å vasse uti for i fellesskap å skyve i fra land.

-Gå om bord, sa Bønnien til meg. Og trekk han utover, så letter han litt fra fjøresteinene.

Og det gjorde han. Bønnien hoppet så om bord, og vi fløt. Men då viste det seg at flåten ikkje tålte mer last. Her var gode råd dyre!

– Skyv ifra, ”Gummien”, og kom deg hem igjen, ropte Bønnien.

I det samme kom to gutter ned trappene og ut gitterporten. Der stoppet de opp et bel, nokså forvirret såg det ut til. Det blev vår redning. Gummien fór bortover fjøren og opp og over skurtakene, mens Bønnien og eg padlet det vi var god for ut fra stranden.

No hørte vi ville hyl i fra land, og en hel flokk med gutter strømmet ner i fjøren. Så begynte steinkastingen og forbannelsene. Steinene suste rundt ørene på oss, men så kom vi oss utenfor skuddhold, og kunne trekke pusten.

– Eg tror ikkje de har nokken robåt, sa Bønnien, men vi får henge i!

No var det begynt å mørkne, og morilden lyste overalt i sjøen der han brøt rundt flåten.

– No må vi holde rett kurs, sa Bønnien. Vi skal i land litt ut, og rett over i en fjøre. Der kommer en gjeng og tar imot oss.

Så skjedde det noe. Som troll av eske, uten forvarsel, uten lys, men med blendede lanterner, kom de susende. Eg ble først oppmerksom på den fossende morilden, og så husker eg en stemme som skrek rett inn i øret på meg.

– Loos Mensch!

Og så snaiet skipsskroget til den første tyske motortorpedoen flåten vår, som ble løftet opp og kastet fremover av bølgene. Vi klamret oss fast, og deretter fulgte tre andre motortorpedobåter på hver side i fin formasjon, med redusert hastighet i havneområdet, naturligvis. Men det var pinadø mer enn nokk for oss.

– Gudene se i nåde til oss, skrek Bønnien då han fikk pusten igjen.

– Oh, Bjørn, sa han, no ser eg kor vi skal lande.

Eg var så våt og utpeist at eg orket ikkje å svare han. Vi bare padlet det vi var god for mot landingspunktet han hadde pekt ut. Siste strekningen var naturligvis også den tyngste, og vi hadde i tillegg ugunstige strømforhold. Men så fikk vi kontakt med land! Gummien hadde gjort en god jobb og mobilisert hele halve gaten.

Dette var en fjør i hatten til Gyllarene; Tenk gå rett inni løvens hule og røve med seg et slikt bytte som denne flåten, rett fremfor nesen på de tafatte Møhlerguttene. Saken var at Møhlerguttene følte seg trygge fordi det normalt bare var en eneste adkomstvei til denne naturlige fjørestranden deres, og det var gjennom gitterporten, opp trappegangen og videre over gårdsplassen i «Trikkebyen». Og den hadde de til enhver tid full kontroll med. De hadde ikkje regnet med at vi var de reneste apekattene, som klatret over både gjerder og tak.

“Langa Bønnien» var dagens helt, og ble løftet i land når vi tok i fjøresteinene.

Eg hadde nokk med å få pusten igjen, tømme sjøvatten ut av kloggene, (vi gikk jo med trebunner), og vri sjøvatten ut av de hemestrikkede ull-labbene. Det var så tidlig på høsten at vi fremdeles gikk med korte bukser og nakne legger, så om vi ble våt i buksene betydde ikkje så mykje. Vi tørket fort opp igjen.

«Mottakskommiteen» var litt av en gjeng. Både gammel og ung var møtt opp, utstyrt med kassevogner og en gammel barnevogn, samt vedsager, kubein og hammere, så verktøyet var i orden. No gjaldt det å fordele byttet, som skulle gå til ved.

Eg og Bønnien skulle normalt først hatt våre parter, men både faren til Bønnien og min far hadde ved med i lønnen, så vi avstod fra alt utbytte. Det var greit, og som dagens helt og nøytral part overtok Bønnien utdelingen av materialene ettersom flåten ble revet ifra kverandre. Og tro det eller ei; i løpet av en liten time var alt over, materialene revet løs, saget opp, båret og kjørt vekk.

Bønnien og eg sto igjen, hver av oss 5 øre fattigere, våt i ræven, men med gode minner om lysende morild og lykkelig utgang av møte med de tyske «Schnell-booten» i Damsgårdssundet høsten 1943.

Møhlerguttene hadde vi nesten glømt, og det fortsatte vi med!

Responses

  1. Reidar Furelid says:

    mars 25th, 2012 at 13:23 (#)

    Dette var ei svært artig historie! Slike hendingar, attgjevne på dialekt,- gjer seg. Det fortel om «gjengar», – men den seier og noko om levekår,- og kreativitet!
    Kom over denne soga tilfeldig, – men takkar for den, – då sjølv for oss strilar, er Bergensmiljøet interessant som ein del av vår eiga historie!

Leave a Response

  • Sosiale medier