På Grønneviksøren, omtrent der SIB sine studentboliger ligger i dag, ble det etter bybrannen i 1916 reist boligbrakker for husløse. Utbyggingen startet allerede før byggemeldingen var godkjent av fagetatene og skjedde i raskt tempo. Både byarkitekten og stadsfysikus uttalte i ettertid at boligbrakkene aldri skulle ha blitt reist. Grønneviksøren var et svært fuktig område, og bossfyllingen like ved brakkene førte både til forurensning og dårlig lukt.
Brakkene ble plassert på kommunal grunn på begge sider av utløpet av Møllendalselven i Store Lungegårdsvann, tre på østsiden av elven og syv på vestsiden. Her var det lett tilgang til vann og kloakk og kommunen hadde heller ingen konkrete planer for bruk av området. Brakkene var bare ment å være provisoriske og ble bygd på enkleste og billigste måte. De ble reist på pæler og veggene besto av stenderverk med inn- og utvendig kledning og isolasjon av papp. Brakkene inneholdt til sammen 68 et roms leiligheter. I egne uthusbygninger var det felles toaletter, vedboder og vaskerom.
Både bossfyllingen i området og Møllendalselven stinket og når bosset ble brent lå røyken tett over hele Møllendal. Om vinteren var det ikke sol her, noe som gjorde kulde og fuktighet ekstra merkbar. Sommerstid krydde det av fluer og ved regnvær forvandlet bakken seg til et eneste gjørmeområde. Her lekte barna.
De fleste leilighetene ble svært overbefolkede. Det var ikke uvanlig med 10-12 beboere pr. leilighet. Leilighetene var kalde, trekkfulle og svært fuktige, særlig de som lå på vestsiden av Møllendalselven. Møbler og inventar ble ødelagt av all fuktigheten og i mange av brakkene var det problemer med mugg og veggdyr.
Verre var det at boligene var helseskadelige å bo i. Allerede i 1920, tre år etter at brakkene sto ferdige, ble det rapportert om 11 dødsfall, hvorav syv var barn. Avisen Arbeidet hadde samme år en førsteside artikkel med tittelen «Rædslene på Grønneviksøren» . Artikkelen beskriver boligforholdene i brakkene og avsluttes med:
«Redd de 56 familier fra tilintetgjørelse! La oss ta det kommunale dødskors fra deres pande.»
Artikkelen førte til at kommunen satte i gang visse med utbedringer og veggdyrbekjempelse, men flere av brakkene ble stående i årrekke. Noen av brakkene ble revet på grunn av byggingen av Norsk Hyssingfabrikk i 1939.
Smakebiter fra arkivet
Relaterte artikler
Litteratur
Arkiv