Få år etter bybrannen i 1916 begynte Bergen kommune arbeidet med å regulere og tilrettelegg de sentrale delene av Årstad for utbygging av nye boligområder. Det var stor bolignød i kommunen og mangel på ledige tomtearealer innenfor de gamle bygrensene. I Årstad eide Bergen kommune store, ledige tomtearealer, blant annet de sentrale delene av Bergensdalen. Her ble det vedtatt at byens fremtidige boligutbygging skulle skje, da i form av lavbebyggelse som rekkehus og eneboliger.
DET FØRSTE REGULERINGSUTKASTET
Det første reguleringsforslaget for Bergensdalens midtre del ble utarbeidet av reguleringssjef Sverre Madsen i 1919. Planområdet omfattet området mellom Haukelandsveien og Nattlandsveien i øst, Ibsensgate i sør og Inndalsveien i vest.
Madsen presenterte en storslått plan preget av symmetri og monumentalitet. Midt i planområdet var det lagt en akse med et stort idretts- og rekreasjonsområde og langs de buede veiene som omkranset dette var det plassert småhus og rekkehus, samt enkelte offentlige bygninger.
Madsens forslag utløste en lang og heftig debatt, både om planens gjennomførbarhet og om hvordan byens ytterområder skulle reguleres. Andre arkitekter ble koplet inn, men det hele endte med at reguleringsassistent arkitekt Olai Schumann Olsen ved Reguleringsavdelingen fikk i oppdrag å revidere Madsen sin plan.
DEN ENDELIGE REGULERINGSPLANEN
Schumann Olsens reviderte ble vedtatt av bystyret i 1922. Enkelte trekk fra Madsens plan går igjen, men planen er forenklet og langt mindre monumental. Schumann Olsen tok i stor grad utgangspunkt i terrengets opprinnelige utseende, noe som ville føre til færre inngrep og dermed en rimeligere utbygging. Andre hovedprinsipp var tilpasning til eldre bebyggelse, gatesonering med få, rette og brede ferdselsårer og flere mindre og varierte beboelsesgater og bebyggelsessonering som skilte mellom boligområder, offentlige områder, osv.
Schumann Olsens plan er sentrert om en sentral bypark ved Haukelandsvannet og i tilknytning til denne er det plassert offentlige bygninger som skole, kirke, folkebad, politistasjon, bibliotek og folkerestaurant. Fridalshøyden og Langhaugen skulle utgjøre to utkikkspunkter og hele området skulle knytter sammen av en sammenhengende grøntstruktur. Fjøsangerveien, Inndalsveien og Haukelandsveien utgjør hovedtrafikkårene og er bundet sammen av en rekke mindre ferdselsårer. Planen inneholder i alt fire offentlige plasser som var tiltenkt handelsfunksjoner. Boligarealene er plassert i lange smale kvartaler. Sørsiden av Haukelandsvannet var tenkt bebygd med villaer, mens det på vestsiden av Haukelandsvannet og i dalsenkningen mot inndalen og langs Landåsveien var planlagt rekkehus og kvartalsbebyggelse.
Bergensdalens midtre del var det første store utbyggingsområdet som ble planlagt av Bergen kommune. Planarbeidet må slik kalles et pionerprosjekt. Planen er karakteristisk for tidens byplanlegging og er bl.a. inspirert av hagebyideen. Idealet var at alle skulle kunne bo i sunne og trivselskapende omgivelser og at den beste boligformen var småhus eller rekkehus med hager.
UTBYGGINGEN AV OMRÅDET
Utbyggingen av planområdet kom i store trekk til å følge reguleringsplanen, iallfall den delen av området som ble utbygd før 1940. Reguleringsplanen var kun en rammeplan og inneholdt ikke detaljplaner for utbygging av de enkelte kvartalene. Likevel fikk flere av boligområdene en utforming som er representativ for tidens boligplanlegging. Selvbyggerkolonien på Nymark er et eksempel på et boligområde hvor påvirkningen fra utenlandske hagebyer og forsteder kommer svært tydelig frem. Plassering av kirke og skole ble gjort i henhold til reguleringsplanen, men planene om den store sentralparken ble ikke realisert. Grøntarealene er også blitt redusert.
Planområdet ble i hovedsak bygd ut i løpet av 1920- og 30-årene. Bergen kommune sto selv for en del av utbyggingen, men hovedvekten av bebyggelsen ble reist av mindre byggeselskaper eller private. Det største sammenhengende utbyggingsområdet var selvbyggerkolonien på Nymark med nærmere 200 boliger. Boligområdene langs Nansensvei, Fridalsveien, Slettebakkveien, Framsvei og Jomfrustien ble satte opp av mindre byggeselskaper og private på begynnelsen av 1920-årene og begynnelsen av 1930-tallet. Bebyggelsen langs Gimleveien, Idrettsveien og St. Hallvardsvei er omtrent fra samme tid.
Smakebiter fra arkivet
Litteratur
Kilder