Skomakerne på Kronstad og Nymark
Skomaker Bjarne Nymark. Foto fra arkiv etter Morgenavisen AS. Fotograf Kristian Dahl, ca. 70-tallet.
Dersom en går tilbake i tiden til 1930 og 1940-årene, så var en skomaker en nødvendighet for alle fotballspillere. De måtte ofte innom skomakeren. Det var knapphet på det meste, og dårlig økonomi gjorde at det ikke bare var å kjøpe nytt. Derfor måtte fotballstøvlene ofte vedlikeholdes og repareres. Lærknottene, eller remsene under støvlene, ble fort slitt ned på grusbanene og da kom spikrene opp i foten. Selv om alle garderober var utstyrt med hammer og skomakerlest som spikrene kunne bøyes på i pausen, var blodige fotsåler etter en kamp ikke uvanlig. Også fotballen, eller lærkulen som den rettelig ble kalt, trengte reparasjoner. Den var også en mangelvare som måtte tas godt vare på.
I Nymark IL var vi så heldige at vi var velsignet med minst to dyktige skomakere: Bjarne Nymark i Bjørnsonsgaten 32 og Karl Rasmussen i Inndalsveien 50. Undertegnede har i sine yngre dager hatt gleden av å være kunde hos Rasmussen, og kan underskrive det som vår tidligere formann Odd Kristoffersen skriver i Nymark IL sitt medlemsblad «Nymarksgutten» i 1948 i anledning Karl Rasmussens 60-års dag den 30. april 1948. Han skriver bl.a.:
Karl Rasmussen, (1888- ), skomaker i Inndalsveien 50. Ukjent fotograf og år.
”Mine beste minner fra hans (Karl Rasmussens) tid i laget er fra den gang Nymark nærmest var en gutteklubb. Inntektene var små, vi hadde ikke noen større arrangementer som kastet penger av seg, så kassen var oftest tom. Vi spilte fotball så å si hele dagen. Ballene holdt jo ikke så lenge, og nye baller hadde vi ikke anledning til å kjøpe så ofte. Resultatet ble da at vi måtte lappe og sy igjen de gamle. Selvfølgelig måtte vi da til en skomaker og få det gjort. Hva var da mer selvfølgelig for oss enn å gå til Skomakeren. For oss gutter het Rasmussen alltid bare Skomakeren. Vi kunne komme når vi ville på dagen eller kvelden med våre baller. Rasmussen kastet da til side støvler og sko som han arbeidet på og gikk i gang med å lappe og sy igjen ballene våre. Det var en glede å gå på hans verksted nede i kjelleren, alltid hyggelig og oppmuntrende ord til oss gutter. Når vi så hadde fått ballene i stand og vi spurte hva det kostet, så husker jeg at han alltid med et lunt smil sa: det får være, og dermed var regningen betalt.
Alle oss i Nymark ønsker at vi ennå i mange år får den glede å ha den alltid smilende og evig unge Rasmussen i blant oss og at hans smittende humør og gode arbeidsvilje for laget vil gjøre sitt til at de unge medlemmer tar eksempel av denne hedersgubbe og følger i hans spor når det gjelder Nymark og dets fremgang”.
I dag i vårt overskudds samfunn kan dette være til nyttig ettertanke. Skomakeryrket er på vei ut, og da kan det være greit å minnes på at skomakeren for åtti år siden var den viktigste støttespilleren for ethvert fotballag.
