Storegutter og fantestreker
På folkemunne ble de eldre guttene i området rundt Solheimsviken og Gyllaren kalt Storeguttene. På et tidspunkt var Frittaen primus motor for gjengen. Han startet det lokale fotballaget Herdy, og hadde sveivegrammofon med masse plater til. Det var aldri manko på underholdning når det gjaldt Storeguttene. Denne historien er fortalt av Bønnien, Bjørn Holten Berge, født i Årstad 1930.
En lunken vårdag i slutten av 1930-årene svømte noen av Storeguttene ut til en av fjordabåtene som lå i opplag rett utenfor steinkaien nede ved slippen på Gyldenpris. Der lurte de seg om bord og satte i gang tåkeluren. Ulingen vakte oppstyr over hele området. Før man skjønte hva som egentlig hadde skjedd var synderne selvsagt forduftet.
Maleri av utsikten fra Gyldenpris skole over fjorden mot Møhlenpris. Privat eie.
Like etter at freden kom til byen var det en dag det lå spesielt mange båter ute på Puddefjorden. Guttene tenkte det skulle vært moro å ha en egen båt, slik at de kunne komme seg ut og ta båtene i nærmere øyesyn. Av planker og løse deler de fant rundt omkring i nabolaget, laget de seg en liten farkost som de døpte «Strykejernet».
En dag rodde Kåren og Bønnien «Strykejernet» ut til en båt som het «Heranger» på visitt. Sjøfolkene ombord var nettopp kommet hjem etter krigen, og visste ikke hva godt de kunne gjøre for guttene. De fikk rikelig med god mat, og da de skulle ro hjem igjen spurte de om guttene ville ha litt tobakk og en eske sigarer med hjem til fedrene sine. Det var store greier i ellers så skrale tider. Men på vei tilbake til kaien på Gyllaren kantret ”Strykejernet” og gikk under. Det første Bønnien hørte da hodet hans kom over vannet var Kårens desperate røst ute på fjorden –”Bønni, pass på sigarene, de må ikkje bli våte!” De kom seg heldigvis til lands både med ”Strykejernet” og gavene, og der var det selvsagt vill oppstandelse. Bønnien hadde fått låne brorens jakke akkurat den dagen, og da han kom hjem våt og forpjusket fikk han av sin mor så det flagret rundt ørene. Men da faren fikk nyss om både tobakk og sigarer kom han heldigvis sønnen til unnsetning.
Foto av den unge Bjørn Holten Berge, populært kalt Bønnien, født på Årstad i 1930. Foto i privat eie.
Linje 8, bussen som gikk fra Torgalmenningen til Damsgård fikk også nyte godt av friske guttestreker. Under krigen var det drivstoffmangel, og kollektivtransporten måtte finne alternativer. Noen av bussene hadde vedgassgeneratorer montert bakpå, og dette førte naturligvis til at bussene ikke gikk så fort som vanlig. Det ga Storeguttene anledning å hanke dem, som de kalte det. Ved glatt føre kunne de henge seg på bakpå bussen og skli avgårde på trebunnskoene sine. Enkelte av bussførerne stoppet og kom løpene etter dem og gav dem en reprimande, for det var jo galskap det de fant på. Men det tok ikke Storeguttene så tungt. Tvert imot tenkte de at her må vi ta igjen. På generatoren var det et lite luft-inntak. Når sjåføren hadde satt seg tilbake i bussen skyndte de seg å stappe inn en bommullsfille , og etter 50-100 meter stoppet naturligvis bussen av seg selv. Men da den forvirrede sjåføren kom ut, var selvsagt fanteguttene over alle hauger.
I gamle dager gikk postbudet til fots når de leverte og hentet posten. Men etter hvert begynte de å bruke biler. Når postbudet kom for å tømme postkassene nede i Damsgårdsveien stod Storeguttene gjerne på lur bak gjerdet til Simonsen. Når postmannen satte seg inn igjen i bilen og ville starte opp, lettet Storeguttene opp bilen bak. Motoren ruste kraftig, uten at bilen kom av flekken. Så slapp de taket og løp i dekning. Postbilen gjorde noen lange byks bortover veien og sjåføren kom forfjamset ut og lurte på hva som var i veien med bilen. Synderne så han ikke noe til, for på Gyllaren var det plenty av steder å gjemme seg for gutter som kjente området like godt som sin egen bukselomme.
november 1st, 2012 at 16:32 (#)
Jeg husker godt storeguttene. Jeg hørte ikke til dem og
måtte derfor lystre dem blindt. Vi som var yngre måtte stå
rett når storeguttene snakket til oss og gjøre det de befalte. Dette var i sørenden av Bøhmergaten i årene
rundt 1948-1950. Her var også «marken,» et grøntareal ved
siden av Gamlehjemmet. Her bygget vi hytter og lekte «more.»