Historier fra en bydel – Årstad

Kartsøk

Vi vokste opp under krigen

Ukjent fotograf og år. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Tyske fly over Bergen. Ukjent fotograf og år. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Mangt og mye kan fortelles fra krigstiden. Når flyalarmen ljomet over byen, var det bare å komme seg ned i kjelleren hjemme, eller i tilflukts-rommet på skolen, hvor en engstelig frøken prøvde å holde seg selv og oss førsteklassinger ved godt mot med å synge allsanger. “Ro, ro din båt” sitter fremdeles godt i minnet. Når sirenene tutet faren-over-signalet, sang vi av full hals, overmodig og lettet; “Flyalarm, – på håvve ner i kjelleren, faren over, – på håvve opp igjen!”

Fridalen skole var ofte stengt fordi den ble brukt som sykehus og som hjem for evakuerte. Etter en av de største ulykkene kjørte lastebiler fulle av skadde mennesker i skytteltrafikk mellom katastrofeområdet og skolen. I Inndalsveien fant vi blodflekker på brosteinene. Vi stod uten skole. Men etter hver ble det opprettet en slags omgangsskole, der frøken kom til hjemmene og underviste oss i grupper etter hvor vi bodde.  Vi var seks førsteklassinger i St. Olavs vei. Undervisningen foregikk med liv og lyst i stuen hos den enkelte etter tur.

Etter det foreldrene våre kunne fortelle etterpå, var det en lystig og udisiplinert gjeng frøken prøvde å putte kunnskap i – noen satt ved stuebordet, mens andre lå under bordet og kløp frøken i beina. – “Nei, nå dere være stille!” gikk ofte igjen som formaning til lite skolemotiverte disipler. Siden ble vi overflyttet til Ny-Krohnborg skole. Det var stas, med eget trikkekort og svømmebasseng! Herligheten var dessverre ikke langvarig, og snart var vi tilbake på Fridalen igjen.

Fotograf: Leif M. Endresen, 1944. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Radiolytting. Fotograf: Leif M. Endresen, 1944. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Bombeangrep og sabotasjer

Bydelen vår ble ikke bombet under krigen. Men ved ett av nattangrepene i byen fikk jeg lov av min far å bli med på loftet for å se på det dramatiske skuespillet på nattehimmelen, med eksploderende luftvernild og flimrende sølvremser opplyst av lyskasterne. Etterpå fikk vi kjeft av mor.

Men etter flyangrepene mot Bergen var vi ute for å finne granatsplinter og sølvpapirremser som flyene kastet ut for å unngå å bli fanget inn av lyskasterne på Små-Ulriken. Disse remsene havnet i “de tusen hjem” som pynt i lysekronen.

Vi hørte av og til om sabotasjeaksjoner mot det tyske herrefolket. Storeguttene på Nymark følte at de også måtte bidra med noe. De hadde fått tak i noe dynamitt fra gud vet hvor, og planer ble lagt i dypeste hemmelighet. Sprenging av tyskerbrakken i Fridalen ble foreslått, men det var i farligste laget. Det endte med sabotasjeaksjon mot gjerdet ved Brann stadion. En mørk høstkveld skulle aksjonen finne sted. Sprengladningen ble plassert. Lunten ble tent. Sabotørene tok beina fatt. Også vi rævediltere fant oss trygge gjemmesteder, de fleste hjemme hos mor.

Så smalt det!!!

Kort tid etter, gikk alarmen på tyskerbrakken i Fridalen, og tyskerne var raskt på plass. Lyskasterne på Små-Ulriken spilte opp og belyste åstedet, men det eneste de fant, var et delvis ødelagt stadionsgjerde. Sabotørene slapp unna. Om aksjonen bidrog til en tidligere slutt på krigen, vites ikke den dag i dag, men “alle monner drar”, som det heter.

Tysk vaktskifte ved Statsarkivet. Ukjent år og fotograf. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Tysk vaktskifte ved Statsarkivet. Ukjent år og fotograf. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Redselen for bombeangrep de første krigsdagene gjorde at mange familier evakuerte ut på landet hvis de hadde anledning til det. Vi bodde en tid på Apeltun. Min far jobbet som betongarbeider på Møllendal, og hver morgen syklet han fra Apeltun for å komme på jobb til klokken sju. Var det regn og kulde, måtte han fore innsiden av buksebeina med Bergens Tidende. Så var det hjem fra jobb i femtiden.

Små krigsminner

Krigsårene ble lange, med matmangel, rasjoneringskort, blendingsgardiner, husundersøkelser, arrestasjoner, svartebørs, nazister i nabolaget og skilt med “Skutt blir den som…”.

På bussturen til min onkel i Odda, satt det en del tyske soldater. Jeg var 5 år og hadde lyst, krøllete silkehår. En av soldatene kom bort til min mor og spurte om han kunne få lov til å holde meg på fanget en stund. Mor syntes sikkert ikke at det var helt greit, men hun gav ham lov, og der satt jeg, på fanget til en tysk soldat som sikkert lengtet etter en unge som kunne likne på meg. Jeg husker at den grønne uniformen hans stakk og luktet fremmed, og var glad da jeg omsider ble overlevert i mors trygge hender igjen.

På Små-Ulriken lå det en leir med russiske krigsfanger. De ble dårlig behandlet, og fikk minimalt med mat. Min seks år eldre søster og venninnene hennes kastet brød og “solsild” over gjerdet til fangene. Som takk fikk de små, kunstferdige gjenstander tilbake. Min søster kom hjem med en “russerfugl”, en vakker fugl av tre, med utspredte vinger og hale.

Kronprins Harald 1939/40. Ukjent fotograf. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Kronprins Harald 1939/40. Ukjent fotograf. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Fred

Men så kom freden, en vakker vårdag i mai. De som fikk oppleve denne dagen, glemmer den aldri. På Nymark dannet ungene prosesjon gjennom gatene, med flagg og nyutsprunget bjørkeløv. Det ble ropt hurra, og sunget av full hals. I mangel av kongelige, plasserte vi Harald, en liten guttepjokk som ikke forstod mye av det hele, oppi en kassevogn pyntet med bjørkegreiner. Han ble dradd av sted i prosesjon og feiret som “vår” prins Harald.

Frigitte russiske krigsfanger 1945. Fotograf:  Rolf Norvin. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Frigitte russiske krigsfanger 1945. Fotograf: Rolf Norvin. Universitetsbibliotekets billedsamlinger.

Folk laget et stort bål av blendingsgardinene sine, og norske flagg ble framskaffet i mengdevis. “Tyskerjenter” ble skamklipt på åpen gate; – det var vel en av de tingene som skulle ha vært ugjort, men for noen måtte visst gammel frustrasjon få utløp på den måten.

Jeg besøkte min far på jobben hans senere på dagen, og da vi gikk hjem over Årstadhøyden kom vi forbi en menneskemengde som hadde samlet seg for å høre på en radiosending fra et fritt Norge. Radioen stod plassert på en veranda i annen etasje, og det glade budskap lød over hele nabolaget.

Responses

  1. Kristin says:

    mai 5th, 2015 at 22:09 (#)

    Hei Pappa
    Nå skal jeg bruke dette du har skrevet om freden, i undervisningen min om frigjøringen 8. mai 1945.
    Det blir fint å kunne fortelle dette videre til mine små 7 åringer.

    Hilsen
    Kristin

Leave a Response

  • Sosiale medier