Risneskalk, en påvist kalkåre som strakte seg under Sørfjorden fra Skaftå på Osterøy til 450 meter opp i fjellet over Risnes på Trengereid i Haus herred (i dag Arna bydel) førte til at Risnes Kalksteinsbrudd AS ble dannet like etter den første verdenskrig og utvinning kom i gang fra 1920. Grønt lys for gruvedriften ble gitt av ingeniøren Richard A. Klunderud (1882–1969) fra Kongsberg. Etter å ha testet kalkvaliteten og gjennomført prøvedrift 1916/17 i Risnesdalen kunne han konkludere med at kalkforekomstene var drivverdige. Et selskap med P. G. Rieber & Søn som hovedaksjonær hadde allerede i 1914 sikret seg eiendomsrett og konsesjon på utvinning.

Bedriften ble fra 1930 videreført under navnet Risneskalk A/S av Brynjolf Pedersen, tidligere medarbeider hos P. G. Rieber & Søn, og med sivilingeniør Fritz Sundkjer som disponent. I årene som fulgte utviklet bedriften seg meget positivt og ble en av Nordens største og teknisk best forspente leverandører av industri- og bygningskalk. Den gunstige utviklingen fikk imidlertid en brå slutt da anlegget i 1961 ble herjet av en voldsom brann som ødela store deler av maskinparken. Å reise seg etter dette slaget oversteg selskapets økonomiske evner. 30. november var konkursen et faktum.

Men det skulle vise seg at det fantes et liv også etter konkursen for Risneskalken. Innehaveren av Bergen Operating Co. AS, bergenseren Hans Bull Øvrevik (1928–85), trådte nemlig til som en reddende engel. Han så optimistisk på mulighetene for å gjenopplive virksomheten, og meldte seg som budgiver da det ble holdt tvangsauksjon over det som var igjen av anlegget. . Med stor innsats, ikke minst økonomisk, klarte han etter ca. halvtannet års driftsstans, å få hjulene til å svive igjen. En viss økonomisk støtte bidro Haus kommune med. Etter en omfattende rasjonalisering og modernisering, som bl.a. innebar at taubanen ble overflødiggjort, startet produksjonen på nytt fra februar 1963, nå under det nye firmanavnet Risnes Kalkverk A/S.

Siste kapittel i den svært vekslende industrihistorien på Risnes ble skrevet i tiden etter 1985. Det året døde Hans Bull Øvrevik. Hans sønn, Petter Bull Øvrevik, prøvde så godt han kunne å holde hjulene fortsatt i gang, men måtte etter hvert innse at balanse i driften var uoppnåelig. Kalkprisen stod ikke lenger i forhold til den kompliserte prosessen me d utvinning og produksjon. Den 5. desember 1986 ble det satt endelig punktum – i skifteretten.

Risnesgruven ga på det meste arbeid til ca. 70 mann, og omkring gruvedriften vokste det opp et nytt industrisamfunn med rundt 220 innbyggere der det før kalkdriften bare hadde vært tre små, brattlendte gårder med mager avkastning. Til å begynne med ble arbeiderne innlosjert i brakker, men mange fant seg til rette og bygde etter hvert sine egne, permanente boliger.

I opp til 200 meter lange, støvfylte trange tunneler, bare opplyst av karbidlamper, ble kalksteinen ført på skinnegående vogner ut av fjellet for i neste omgang å bli fraktet med taubane ned til selve kalkverket, som lå ved sjøen. Der ble kalken malt og brent. Mesteparten av de ferdige kalkproduktene ble transportert sjøveien til Jæren og Sørlandet. Enkelte ganger kunne det ligge en hel armada av frakteskuter utenfor Risnes og vente på kaiplass. Bedriftens spesialprodukter var brentkalk og hydratkalk. Brentkalken ble levert til celluloseindustrien som brukte den til bleking av papirmassen. Hydratverket var det eneste i landet og produktet svært anvendelig i de forskjelligste industrier. Kalksteinen gjennomgikk flere sorteringer, og endte også som jordbrukskalk og i asfaltproduksjon. Årsproduksjonen av utbrudt kalkstein lå på 30–40 000 tonn.

Analyser viste at den hvite kalksteinen fra Risnes var av aller beste kvalitet. Den var også kjent for sine utmerkede kjemiske og fysikalske egenskaper.