Domkirkens og Korskirkens landsogn, tidligere administrativ inndeling som oppstod som følge av det arbeidet en kongelig grenseoppmålingskommisjon hadde gjennomført i årene 1776–89, for å fastslå hvor byens grenser skulle gå. Resultatet av kommisjonens arbeid ble en stadfesting av hva byen hadde mistet av landområder etter reformasjonen, da private i flere hundre år hadde tatt seg mer eller mindre til rette og bl.a. forsynt seg av det som tidligere ble oppfattet som byens takmark. Kommisjonens arbeid førte til at det ble opprettet to landsogn, som ikke ble lagt inn under byens jurisdiksjon – Korskirkens landsogn, som omfattet hele Sandviken og ble utskilt fra Hammer prestegjeld, og Domkirkens landsogn, som omfattet Lungegården, Kalfaret, Nubben, Nygård og Møhlenpris.

Da formannskapslovene trådte i kraft 1837, utgjorde de to landsognene et eget «formannskapsdistrikt», og ble forvaltet som en egen kommune frem til den neste grenseendringen 1877. De to landsognene hadde ca. 1400 innbyggere i 1835, i 1875 var dette vokst til ca. 5000. Bergen kommune rettet 1873 en forespørsel til Stortinget om å få lagt de to landsognene inn under byens forvaltning. En stor del av landsognenes innbyggere hadde sitt arbeid i byen, og mange av byens bedrifter hadde tilhold i landsognene. Motviljen i de to sognene mot å bli knyttet til byen, med de forpliktelsene det ville medføre, var stor, men Stortinget fattet sitt vedtak, og landsognene ble innlemmet i Bergen fra 1. januar 1877.

Ordførere i Domkirken og Korskirkens landsogn, 1839-1876