Lyststeder

Lyststeder, betegnelse på de landeiendommer som velstående borgere i Bergen skaffet seg i det som tidligere var byens omland. De fleste lyststedene ble oppført i perioden 1750–1850, og på den tiden lå bare 5 av dem innenfor bygrensen, mens det i dag er bare 3 av de i alt vel 60 lyststedene vi kjenner, som ligger utenfor Bergen, nemlig Lysekloster i Os og Hop og Strømsnes i Askøy; det sistnevnte brant 1957.

Bygningene var vanligvis omgitt av hager med lysthus, og frem til hovedbygningen, som var reist i «beste bystil», førte oftest velregulerte alleer.

Hensikten med lyststedene var å dyrke naturgleden i harmoniske, helst idylliske omgivelser, og å gi atspredelse, ofte i selskapelige former. Men lyststedene bidro også til å vise eiernes status, noe som ble understreket av lyststedenes plassering. Hauger og høydedrag var foretrukne tomter, og dem var det nok av i byens omland. Mange av bygdene hadde dårlig eller ingen veiforbindelse med byen til langt inn på 1800-tallet, og ridehest eller båt ble i mange tilfeller eneste mulige fremkomstmiddel. Derfor ble det også reist en lang rekke lyststeder i Sandviken, som lå i overkommelig båtavstand fra byen over Byfjorden.

Symmetri var det bærende prinsipp for planløsningen på lyststedene. Arkitekturen var langt på vei ensartet, og arkitektene er oftest ukjente, selv om en del av dem tradisjonelt er tilskrevet Ole Peter Riis Høegh (1806–52), noe som er tvilsomt. Midtarkhuset med saltak eller valmtak var den vanligste utformingen, senere også en del innslag av mansardtak, og disse utvendige detaljene er blitt stående nærmest som symboler på bergensk byggeskikk. En viss endring inntraff omkring år 1800, da det kubiske toetasjes hus med valmtak og nyklassisistiske fasader ble lansert. Eksempler er Kronstad hovedgård og Christiegården. Urdi og Wernersholm er blant enetasjes variantene. Mest kom denne stilvarianten til å ytre seg i bygningenes empire-ornamentikk. Et påfallende fellestrekk for lyststedene var at de hadde mange og velutstyrte representasjonsrom, men få og små soverom, noe som understreker deres sosiale funksjon og deres karakter av statussymboler.

Mange av lyststedene har undergått store bygningsmessige endringer i årenes løp. At vi allikevel vet hvordan de opprinnelig så ut, skyldes den utrettelige kunstneren Johan Friedrich Leonhard Dreier (1775–1833), som har skildret Bergen – og særlig lyststedene – i en lang serie kulturhistorisk verdifulle prospekter i tusj, akvarell og gouache.

Flere av lyststedene er bevart til vår tid, mer eller mindre uendret – noen står på sin opprinnelige plass som «levende museer», andre (Frydenlund og Krohnstedet) er flyttet til bymuseet Gamle Bergen, mens atter andre er blitt så sterkt ombygd og «modernisert» at deres bygningshistoriske karakter er gått tapt. Men de fleste har bevart sitt særpreg, og er nærmere omtalt i egne artikler.

Informasjon

Bestillingsskjema skal benyttes for henvendelser til Bergen Byarkiv, der det gjelder:
  • Bestillinger
  • Generelle spørsmål
  • Digitalisering
  • Annet

Tilbakemeldingsskjema skal benyttes hvis du:
  • Har tilbakemeldinger til en artikkel

Bestillinger eller andre henvendelser

For å bestille en tjeneste eller tilgang til arkiver, bruk eksternt skjema:

Bestillingsskjema hos Bergen byarkiv

Tilbakemelding / kommentar til artikkel

NB! Dette skjemaet er laget for tilbakemelding på selve artikkelen, ikke for bestillinger av arkivsaker, digitaliseringer eller innsyn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.