Hospitalskirken, St. Jørgens hospitals kirke, Kong Oscars gate 59, har som kirke en historie som strekker seg tilbake til begynnelsen av 1400-tallet, da hospitalet den var knyttet til ble opprettet. Kirken kom etter hvert også til å fungere som lokal sognekirke. Etter at den gamle kirken på Årstadvollen gradvis forfalt i løpet av 1600-tallet, tok folk derfra til å søke seg til Hospitalskirken, enda de sognet til Birkeland kirke i Fana. Formelt ble Årstad sogn lagt under St. Jørgen fra 1749, og denne ordningen stod ved lag til Årstad prestegjeld ble opprettet 1886. I årene 1819–41 hørte Askøy sogn også til St. Jørgens kirke.
I tidens løp har menigheten omfattet flere institusjoner. Fra 1667 De sjøfarendes fattighus og Tukthuset (egen prest fra 1841), fra 1707 Enkefattighuset, St. Katarina fattighus (nedlagt 1771) og Stranges fattighus, fra 1785 Danckert Krohns Stiftelse, fra 1876 Zander Kaaes Stiftelse, fra 1886 Pleiestiftelsen for spedalske no. 1 (opphørte 1958) og Lungegårdshospitalet (nedlagt som spedalsksykehus 1894 og revet 1953). Menigheten sorterer nå formelt under Sykehus- og institusjonsprestene.
Den eldste kirkebygningen brant ned sammen med resten av hospitalet 1640, og den neste strøk med under storbrannen 1702. Kirken ble besluttet gjenreist 1705, og sto ferdig 1707, men var åpenbart dårlig bygd, og måtte gjennom flere reparasjoner og ombygninger i løpet av 1700-tallet. Sitt nåværende utseende fikk kirken under en større ombygning 1789–90, men den har bevart en del elementer fra bygningen av 1707. Hvordan den så ut, kan man se av en tegning utført av J. J. Reichborn 1768. Tårnet var smalere enn det nåværende, skip og kor var lavere og taket hadde ikke dagens lysarker. Vinduene ble også endret ved ombyggingen 1789–90; de ble flere, men også smalere enn de gamle, og fikk buet avslutning. Opprinnelig hadde kirken fra 1707 utvendig tjærebredde tømmervegger, men 1749 ble veggene bordkledt og rødmalt utvendig, og før 1810 ble kirken malt hvit.
Bygningen er også senere blitt gjenstand for omfattende vedlikeholdstiltak. Særlig gjennomgripende ble ombyggingen 1936–37, ettersom det viste seg at sentrale deler av bygningen var råtnet. Det gjaldt bl.a. de to svillene som bar tårnet, og nederste omfar i hele bygningen, som også ble skiftet ut. Et tilsvarende arbeid ble det dessuten påkrevet å gjennomføre i 1991.
Kirkens grunnplan er T-formet. Søndre tverrarm utgjør et rettvinklet tilbygg til skipet. Tårnet er i vest, og i øst er koret, som er bredere enn det er langt, og bare litt smalere enn skipet.
Selve kirkerommet står i hovedsak slik det ble utformet mot slutten av 1700-tallet. De glatthugde tømmerveggene står umalte, etter at en tidligere gulmaling ble fjernet 1937, mens himlingene er hvite. De lukkede benkene er trolig fra 1789. – Prekestolen sto opprinnelig ved inngangen til koret, men er senere flyttet lenger inn i skipet og trolig ombygd. Den er åttesidet og bæres av en midtsøyle. Over prekestolen henger en åttesidet himling prydet med seks engler. – Både alterets buede front og altertavlen skriver seg fra 1733, men har vært gjennom flere oppussinger. Altertavlen er i to etasjer, og er utført av snekkeren Michel Wedel, maleren Sigismund Wagner og billedskjæreren Georg Schauer. Hovedfeltet viser Jesus og de ti spedalske, midtfeltet Jesus og den kananeiske kvinne. – Døpefonten, som har en uvanlig bordfasong og står i et eget avlukke rett nedenfor prekestolen, er datert 1752. – Kirken fikk orgel først 1832; dette ble tre år senere avløst av et annet instrument, som 1868 ble skiftet ut med et ni stemmers orgel; det sistnevnte, som ble ombygd og modernisert 1937, har spillepult på galleriet, mens resten er bygd inn i tårnet. – Galleriet kom til ved ombyggingen 1789–90. Det strakte seg tvers over skipets vestre del og derfra østover langs sørveggen; galleriet i søndre tverrarm, som ble oppført etter at galleriet langs sørveggen av skipet ble revet 1868, og et orgelgalleri på vestveggen ble revet 1936–37.
Kirken har flere malerier fra 1600- og 1700-tallet, foruten en del gammelt altersølv. I forbindelse med gjenåpningen 1707 fikk kirken låne en sølv alterkalk og disk som i sin tid hadde tilhørt Hallvardskirken, men dette forsvant, og de alterkar som ble anskaffet for Årstad menighets bruk 1879, fulgte med til denne menighetens nye kirke 1890.
Kirken er ikke lenger i regelmessig bruk, med unntak av at det er engelskspråklige gudstjenester her hver 2. og 4. søndag i måneden (se St. Edmunds menighet), og at det fra tid til annen holdes svenskspråklig gudstjeneste (Margaretamenigheten).
Se også oversikt over Bergens middelalderkirker.