St. Jørgens hospital fotografert rundt 1900.
Fotograf: Olaf Andreas Svanøe.
Arkivet etter St. Jørgens Hospital, Bergen Byarkiv.
St. Jørgens hospital, Kong Oscars gate 59, er første gang nevnt 1411, og ble trolig bygd som hospital for spedalske og andre uhelbredelig syke av Antoniusbrødrene, en munkeorden som overtok Nonneseter kloster fra 1507. Hospitalet ble lagt utenfor det daværende byområdet, men nær allfarveien. 1545 fikk hospitalet ny fundas; det ble omgjort til alminnelig hospital for fattige og syke, med en egen avdeling for spedalske, og fikk seg tillagt det nedlagte Selje klosters jordegods. Hospitalet fikk også ofte testamentariske gaver, frem til 1527 ble det betenkt i ca. 50 tyske testamenter.
Utbredelsen av spedalskhet, som mot slutten av middelalderen trolig hadde avtatt, økte igjen på 1600- og 1700-tallet; allerede 1668 hadde St. Jørgens hospital langt flere spedalske enn ikke-spedalske pasienter, og 1754 var det 135 spedalske i hospitalet. Dette tallet sank igjen til 66 i 1815, men økte deretter på ny til 150 i 1841. – En skildring av forholdene ved hospitalet i 1815 forteller at de 66 pasientene hadde ett felles oppholdsrom for både menn og kvinner, og som soverom hadde de 40 små celler, hvorav flere måtte gi plass til to syke. Det var ingen lege knyttet til hospitalet, og pleien var utilstrekkelig; i nødsårene 1813 og 1814 var det bare medlidende menneskers hjelp som forhindret hungersnød blant pasientene. De syke måtte selv arbeide for å skaffe de nødvendige inntekter til hospitalet og til sitt eget livsopphold; kvinnene spant, strikket og vevet, mens mennene laget skoplugger, svovelstikker, treskjeer, pølsepinner o.l., som de solgte.
Kvinnelig leprapasient, Lostings plansje IV fra 1846. Arkivet etter St. Jørgens Hospital, Bergen Byarkiv.
St. Jørgens hospital er en offentlig stiftelse der ordføreren og rådmannen i Bergen samt biskopen i Bjørgvin utgjør styret. Da tallet på leprapasienter minsket og behovet for pleie sank tilsvarende, solgte stiftelsen unna en del jordeiendommer og lot midlene som dette innbrakte investere i reisingen av et sykehus for tuberkuløse på Harastølen i Luster i Indre Sogn. Det ble tatt i bruk 1902, nedlagt som tuberkulosesanatorium 1958, deretter brukt som psykiatrisk sykehjem til 1991, fra 1993 flyktningemottak.
Ved opprettelsen av Lungegårdshospitalet (1849) og Pleiestiftelsen for spedalske (1857) lettet presset på St. Jørgens hospital. Pasienttallet minket etter hvert (20 i 1913, 10 i 1922), og etter at de to siste pasientene døde i 1946, ble hospitalet overflødig. Fra 1970 er anlegget åpent for publikum som museum, se Lepramuseet.
Bygninger: Hospitalets opprinnelige bygninger ble ødelagt i bybrannen 1702, men straks gjenoppført, om enn i så dårlig skikk at en større ombygning var nødvendig 1745. Bygningene ligger i en lukket firkant, med kirken i øst, to sykehusbygninger i sør, klokkerbolig i nord og uthus i vest. De toetasjes sykehusbygningene har flere kjøkken og arbeidsstuer omgitt av celler, foruten et galleri, også dette med celler. I vestenden av bygningen var det mindre arbeidsrom med 16 småværelser der friske eldre kunne «kjøpe seg inn» når det var ledig plass. Bygningskomplekset ble fredet 1927. Bygningene omfatter 2500 m2 gulvflate. Rehabilitert 1991/92. Lokaler for internasjonalt medisinsk dokumentasjonssenter i tilknytning til Lepramuseet, opprettet 1972. – Se også Hospitalskirken.