Arkitekt Peter Andreas Blixs tegning av gamle hovedbrannstasjon på Rådstuplassen 9 fra 1888. Kartsamling fro flere etater, Bergen Byarkiv.

Forskrifter for brannvern i høymiddelalderen omfattet branngater (senere allmenninger), brannvakt i Nikolaikirkens tårn og brannvaktpatruljer som gikk faste ruter mellom Holmen og Vågsbunnen. Alle ildsteder skulle slukkes ved kveldssignal fra Nikolaikirkens klokker og først tennes ved morgensignalet. Særlig brannfarlig virksomhet måtte legges utenfor tettbebyggelsen. Det var pliktig fremmøte for alle personer av begge kjønn ved ildebrann, og branndirektøren kunne beordre rivning av hus for å stanse ild. Hanseatene innførte spesielt strenge regler for brannkontroll på Bryggen. (Her oppstod heller ingen storbrann mellom 1476 og 1955.) I 1675 kom en anordning om oppsetting av sprøytehus på alle allmenninger og en del åpne plasser. En brann 1695 førte til innskjerpelser av eldre påbud, men også noen nye, som at det skulle være brannmestere for hvert kvartal og at alle hus skulle ha slukningsmidler som vanntønne, bøtter osv.

1702-brannen førte til utvidelse av flere allmenninger for at hensikten med branngater kunne la seg oppfylle bedre. Vektertårnet på Tårnplass tjente som brannvakttårn, i 1794 stasjonert på Corps de Garde på Klosteret i samme hensikt. Det ble også pålagt mer bruk av mur ved husbygging. En brannkommisjon ble opprettet 1768 for å lede organiseringen av brannvernet, men administrativt var den øverste myndighet byens politimester, i henhold til reskript av 1769. I 1796 omfattet brannmannskapene ca. 700 frivillige, ved siden av den patruljerende borgervakt og en «rundgang» organisert fra Borgervæpningen. Storbrannen 1855 fikk til følge at et fast, profesjonelt brannkorps ble opprettet 1863. Korpset fikk en over-og en underbrannmester og 18 konstabler fordelt på tre vaktlag, stasjonert i Hagerupgården. Borgervæpningen ble oppløst 1881, og borgervakten gikk også etter hvert i oppløsning da mannskapene heller betalte mulkt enn å møte til øvelser. Til vederlag ble det 1896 truffet avtale med Underoffiserskolen.

Brannkonstabler fra Bergen brannvesen med hestetrukne vogner. Fotografi fra 1889. Fotograf: Ukjent Arkivet etter Brannvesenet (1863-1971), Bergen Byarkiv.

Den første branntelegrafen kom 1868, den første dampsjøsprøyten 1873 (den ombygde prammen Bjørn som var i drift til 1956), den neste 1879, Sjøsprøite III, i 1904. To skur ble reist for sprøytene i forlengelse av Zachariasbryggen, og revet 1956 da nye skur ble bygd ved Ludebryggen og på Nøstet. En bistasjon ble opprettet 1881 i Stølegaten 17, i et tidligere skolehus. 1888 stod en ny hovedbrannstasjon klar ved Rådstuplass, underbrannstasjoner kom i Sandviken og på Skansen 1903. Vaktordningen på Corps de Garde varte imidlertid ved til 1905, da den ble avløst av en brannstasjon med vakttårn på Fredriksberg festning. Den ble nedlagt i 1926. Vognene med slukningsutstyr ble først trukket av mannskapene, senere av hester; brannbil fikk korpset først 1918. Hesteholdet opphørte i 1936.

Brannstasjonene i Stølegaten og på Skansen er nå nedlagt. Foruten den nye Hovedbrannstasjonen (Lungegårdskaien 44) og i Sandviken (Sandviksveien 2) har brannvesenet, etter sammenslutningen med omlandskommunene, stasjoner i Laksevåg (Bjørgeveien 305, oppført 1984–85, ark. Arkitektkontoret Einar Vaardal-Lunde, før i Håsteins gate), Arna (Garnesvegen 9, oppført 1976–77, ark. Helge Gjøvaag. Avløste brannstasjonene i Indre og Ytre Arna), Fana (Sandbrekkevegen 10, oppført 1955–56) og Åsane (Hesthaugvegen 40, avløste de tidligere brannstasjonene i Salhus og Eidsvåg). Frem til 2007 var det brannstasjon også i Årstad (Slettebakksveien 41, før i Løbergsveien).

– Se også Branner, Bergen brannvesen, Brannstasjoner (oversikt) .