Bylagtinget, instituert i Byloven 1276, gjaldt opprinnelig for Bergen, senere antakelig også for Nidaros, Oslo og Tunsberg. Mens bymøtet var et allmannamøte, var dette et representasjonsting. Gjaldkeren pekte ut 48 tingmenn gjennom «nevndemenn» blant de husfaste bønder. 12 tingmenn stilte fra hver fjerding (Bryggen, Øvregaten, Vågsbunnen eller Korskirkens kvarter og Stranden). Bytinget var øverste domsmyndighet nest etter kongen, men med mindre dommen var avgitt samstemmig, kunne den ankes til bylagtinget. Bylagtinget hadde også lovgivende myndighet.

Utpekingen av bylagtingmenn foregikk Tomasmessedag 21. desember, og representantene hadde plikt til å møte første søndag etter trettendedagen 6. januar i Maria gildeskåle, der lagmannen var president. Lagretten bestod av byens 12 rådmenn og tre husbønder fra hver fjerding. I møtesalen satt de atskilt av vebånd (hellige bånd). Til lagmannens oppgaver hørte orskurd, dvs. at han skulle «skjære ut» av lovtekstene det som gjaldt for hver enkelt sak tinget behandlet. Bylagtinget mistet sin innflytelse i løpet av senmiddelalderen, da Gulatings lagmannsstevne ble av større betydning.