Byloven av 1276 (Magnus Lagabøtes bylov), var en samling allerede eksisterende rettsregler som etter kongelig tildriv ble nedtegnet i Bergen i Magnus Lagabøtes regjeringstid. Denne kodifiseringen ble foretatt ut fra de forhold som gjaldt i Bergen, men loven var ment å skulle håndheves i alle norske kjøpsteder, slik forholdet nok også var med den enklere Bjarkøyretten som den nye loven var en videreutvikling av. Typisk for den tiden Byloven ble til i, var at det ikke fantes noe klart skille mellom rettshåndhevelse, administrasjon og politiske vedtak, som sammen kom til å utgjøre grunnlaget for bystyringen.
Byloven ble «lovtatt» på et bylagtingsmøte 22. januar 1276, og utdypet ved ulike andre juridiske tiltak: rettarbøter (kongelige forordninger), skipaner (reguleringsinngrep i næringsliv og offentlig administrasjon) og byvedtekter, som tjente som lokale supplementer til de riksdekkende lovreglene.
Byloven inneholder en omstendelig oppregning av hva man kunne foreta seg og hva man ikke kunne gjøre innenfor det nøye opptrukne jurisdiksjonsområdet. Regelverket fungerte ved sin detaljerte utforming også som en «håndbok i folkeskikk» på alle samfunnsplan, idet loven bidro like mye til å informere om de plikter ulike offentlige organer påtok seg, som om de forpliktelsene samfunnet påla medlemmene av de ulike sosiale grupper. Den fastslo bl.a. at samfunnet skulle ordne med brannvakt og vektertjeneste, fastsatte regler for hvor de ulike handels- og håndverksboder skulle ligge og hvilke priser de kunne ta for varene sine, og redegjorde for de landsdekkende mål- og vektbestemmelser. Loven inneholdt også byggeforskrifter og reguleringspåbud, den fastsatte arveregler (der også kvinnene ble tilgodesett, likesom de for øvrig hadde sine rettigheter), avgifts- og skattesatser, og regnet opp de privilegiene kongen hadde, bl.a. forkjøpsrett av ulike slag.
At utlendinger på denne tiden hadde fått fotfeste i byen, fremgår av de avsnitt i Byloven som omhandler hvilke rettigheter og plikter de har, særlig hvis oppholdet er av mer enn ett års varighet. Loven har egne kapitler om økonomiske transaksjoner av alle slag, gjeldsforhold m.m. og om handelssjøfart, regler som gjaldt for handelen så vel med utlandet som med de norske skattlandene i Vesterhavet.
På mange måter var Byloven uttrykk for en samfunnsstandard og et sivilisasjonsnivå som – selv om den kanskje mer var en samling ideelle ønskemål høyere enn det innbyggerne kunne leve opp til – tegner et bilde av en gjennomført urbanisert byorganisme. Den inneholdt også signaler om en sosial tankegang med omsorgsansvar godt i forkant av hva som gjaldt ellers i Europa i dens samtid.