Sykehus var velkjente institusjoner i høymiddelalderens Bergen, men det eldste i regionen – så vidt man vet – var knyttet til Det hellige kors’ kirke i Fana, og er første (og eneste) gang nevnt i et pavebrev fra 1228. De eldste hospitalene inne i byen var også knyttet til kirker – Katarinakirken med sitt hospital ved Sandbru før brannen 1248, fra 1266 i Vågsbunnen (Katarinahospitalet), og Allehelgenskirken med sitt hospital på eidet mellom Vågen og Lille Lungegårdsvann fra 1276, og var begge fattigsykehus, Katarinahospitalet for kvinner (med 20 plasser) og Allehelgenshospitalet for menn (med 30 plasser). Allehelgenshospitalet synes å ha forfalt etter Svartedauden, og var sikkert nedlagt da birgittinerne flyttet inn der 1442, mens Katarinahospitalet, som opprinnelig hadde vært beregnet for spedalske, etter hvert særlig kom til å ta imot byens fattige tyske innbyggere som pasienter (eller «lemmer»), og var i funksjon helt til 1771. Fra begynnelsen av 1400-tallet hadde byen også en egen institusjon for pleie av spedalske, St. Jørgens hospital. Alle de tre nevnte hospitalene ble betenkt med testamentariske gaver, bl.a. i mange bergensfareres testamenter frem til reformasjonen. – Et eget sykehus for syfilitikere – mange av dem tyske sjøfolk – er omtalt i førstningen av 1500-tallet som «pockenhuset ved Martinskirken», og lå der Christi Krybbe skoler nå ligger.

Selv om reformasjonen førte til et visst forfall når det gjaldt den kirkelige omsorg for fattige og syke, ble det 1571 etter oppdrag fra byrådet reist et fattighus ved den tidligere Allehelgenskirken; dette ble kalt Det nye Sygehus eller Det almindelige Hospital (til forskjell fra «Spitalen», som var St. Jørgens hospital like ved), nå Sjøfarendes Aldershjem. – I førstningen av 1500-tallet er det også omtalt en «dårekiste»; det var kjellervelvene under Rådstuen, der sinnslidende ble plassert i lag med løsaktige kvinner.

Det var ikke alltid noe klart skille mellom fattighus og sykehus; begge typer kunne gi omsorg til begge kategorier «lemmer», og utover på 1600- og 1700-tallet ble det grunnlagt flere nye institusjoner; se fattighus. Men da det tidligere Grolls tobakksspinneri på Engen ble kjøpt inn og tatt i bruk som byens første somatiske sykehus (Det gamle sykehus) fra 1754, markerte dette et nytt utviklingstrinn i oppfatningen av sykepleie. Selv om bygningen var mangelfull og lite egnet for formålet, tok byen iallfall gjennom den nye institusjonen vare på «Syge, Elendige, Saarede, Befængede og Beenbrudne» pasienter. Tildrivet skyldtes stadsfysikus og hadde en profesjonell medisinsk forankring. Som ytterligere understreking av at et annet syn på syke medmennesker var i ferd med å slå igjennom kan man se opprettelsen (1762) av en egen avdeling for «afsindige Personer» (også kalt «daarlige Mennesker»), som til da hadde måttet friste kummerlige tilstander i Rådstukjelleren. Nok et utslag av nye signaler var det at stadsfysikus i sitt «Anatomie-Kammer» på Markeveien sørget for opplæring av jordmødre, for å motvirke tidens «forskrækkelige Vankundighed» på dette området av medisinen.

Opprettelsen av de nye institusjonene på 1700-tallet skyldtes dels offentlige tiltak, dels bygde de på legater og midler fra annet privat hold. Om det var bedre sykehusforhold og tilsvarende omsorg som gjorde at den allmenne sunnhetstilstand bedret seg utover på 1800-tallet i forhold til det foregående hundreår, vet vi ikke. Men dødeligheten gikk tilbake og den gjennomsnittlige levealder viste en jevn stigning. Selve sykehusvesenet utviklet seg også ut gjennom århundret med flere nyanser i tilbudene, men mønsteret var i hovedtrekkene fastlagt fra midten av 1700-tallet.

Etter sykehusreformen som ble gjennomført i 2002 blir alle offentlige sykehus og helseinstitusjoner i Bergen administrert av Helse Bergen HF, som har driftsavtaler med private institusjoner.

Se også artiklene helsetjenester, sosiale tjenester og artikler om de enkelte sykehus.

Sykehus i Bergensområdet, pr. 2009