Fløystangen, vindfløy (værhane) på Fløyfjellet, 300 m o.h., opprinnelig reist for å gi signal om vindretningen til skip som skulle legge ut fra Vågen. Den er nevnt i Absalon Pederssøn Beyers dagboknedtegnelser (ca. 1560), av Edvard Edvardsen og Ludvig Holberg, og er avmerket på Scholeusstikket. Ifølge Edvardsen hadde tyskerne som satt i Svensgården, under trussel om straff, plikt til å sørge for at Fløystangen ble utbedret innen 24 timer om den ble skadd og ikke virket etter hensikten. Festningskommandant Johan Caspar Cicignon forbedret Fløystangen og fikk bygd en liten steinskanse omkring den 1669. Denne stangen falt ned 1735 «formedelst Ælde og Storm», og en privatmann bekostet en ny da det var ventet kongebesøk samme år. Fløystangen brant etter lynnedslag 1760 og ble gjenreist 1761 av byens myndigheter, som fra da av påtok seg vedlikeholdsutgiftene. Et stort mastetre med bevegelig tverrbjelke ble oppsatt 1817. Fløystangen ble revet av de tyske okkupasjonsstyrkene 1940, og ved innsamlede midler ble en ny reist 1947. Den blåste ned under en storm 1958, og samme høst ble den erstattet av en jernstang med vindpil av stål med kulelager, som fortsatt fungerer.