Den kommunale helsetjenesten er ansvarlig for helsetilstanden til alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen. I dette ligger tilgang til allmennlegetjenester og øyeblikkelig hjelp (se Legevakten) 24 timer i døgnet. Egenandel må betales for behandling og for medisiner og materiell som blir brukt. Størrelsen på egenandelen og materielltaksten fastsettes av Stortinget. Alle har rett til å være knyttet til en fast, navngitt allmennpraktiserende lege, som har inngått avtale med kommunen om deltakelse i fastlegeordningen. Ordningen er frivillig, og trådte i kraft for hele landet 2001. Fastlegen skal være tilgjengelig for pasienter og skal prioritere disse foran andre personer som ikke står på legens liste.

Siden 2000 har ansvaret for den kommunale helsetjenesten ligget under Byrådsavdelingen for helse og omsorg, tidligere Hovedutvalget for helse og sosiale tjenester, som kom i virksomhet fra 1988. Byrådsavdelingen har hovedansvaret for rådgivning og strategisk planlegging innen områdene for eldre og funksjonshemmede, barnevern, sosial- og rusomsorg, helsevern og mottak av flyktninger.

Historikk

Pleie av syke hadde fra middelalderen vært drevet i flere av byens klostre og i særskilt innrettede hospitaler som var knyttet til de kongelige kapellkirkene og andre kirker i byen (se sykehus). En lov om behandling av syke kom i 1619, og ble 1672 avløst av en forordning som tjente som medisinallov til Sunnhetsloven ble vedtatt 1860. Bergen hadde på 1600-tallet to leger som drev privatpraksis (medici approbati), samt en offentlig ansatt (medicus ordinarius), den første stadsfysikus i Norge, utnevnt 1603. En forordning av 1711 gav ikke bare bart- eller badskjærer (kirurger) og feltskjærer (egentlig militære sårleger) som ellers livnærte seg som barberer, rett til å praktisere som leger, men gav også denne retten til bødlene. Bergens bøddel Johan Henrich Helmschläger fikk sin rett stadfestet 1728. Bergens første stadskirurg, Philip Giørtler, ble utnevnt 1761 etter å ha startet sin læretid hos en barber og senere vært bøddelens assistent og avlagt eksamen hos stadsfysikus 1757.

Den første sunnhetskommisjon i Bergen ble opprettet som følge av koleraepidemien 1848. Den virket bare i to år, men byen fikk fast sunnhetskommisjon fra 1860 (samtidig med et «latrinevesen»). Det ble opprettet bylegestillinger 1861 (fra 1870 fire). Bylegene holdt oppsyn med hygieniske forhold i hver sine områder, og de skulle også kontrollere de prostituerte. En desinfektør ble knyttet til kommisjonen fra 1886. Stillingen som sunnhetsinspektør ble opprettet 1908. Assistert av sunnhetsbetjenter stod han for overvåking av smittsomme og epidemiske sykdommer.

Næringsmiddelkontroll ble innført for ulike varer i løpet av 1800-tallets siste halvdel, kjøttkontroll 1878. Melkeforsyningen ble fra 1888 regulert ved at meierier stod for størstedelen av transport og salg, men privat levering ved dørene var vanlig til 1930-årene. Fisketorget fikk kummer forsynt med «nogenlunde friskt Sjøvand» gjennom pumpeanlegg i 1891. 1911 og 1913 ble det gitt påbud om at alt fiskesalg skulle foregå på Torget, samt at all fisk skal være sløyet. Melk og grønnsaker ble fra 1909 påbudt solgt fra bord, ikke fra brolegningen. Regler for transport av matvarer ble utarbeidet av Sunnhetskommisjonen 1905, samme år som den skiftet navn til Bergen helseråd.

Byens første somatiske sykehus ble opprettet 1754 i det tidligere Grolls tobakkspinneri på Engen, der det senere gjennom årene har vært ulike helse- og sosialtjenester (Engensenteret). Se for øvrig Helse Bergen HF.