i middelalderen en del av Bergens takmark, og omfattet strøket fra Skuteviken nordøstover til Rotthaugen og oppover mot Fløyfjellet. Navnet ladegård er det gamle ordet for låve, og brukes i eldre tider ofte om en bygning eller et bygningskompleks på en større, herskapelig landeiendom, når den ligger atskilt fra den hovedgården den tilhører, og brukes i den egentlige gårdsdriften. Ladegården i Bergen var klostergods for dominikanerne på Holmen, men det kan opprinnelig ha vært en egen gård, kanskje i realiteten den storgården som i sin tid ga byen navn – Bjǫrgvin.

Tunet på Ladegården lå der Rotthaugskomplekset (Rotthaugsgaten 1–7) nå ligger. Den første, enetasjes hovedbygningen i tømmer ble oppført av borgermester Søfren Jenssøn Hoffmann omkring 1650, og var omgitt av en klynge driftsbygninger. Senere eiere var familiene Cicignon (1668–97), von der Ohe/Staman/Bremer (1697–1832) og Meyer (1832–1908), til eiendommen ble kjøpt av Bergen kommune 1908. Hovedbygningen ble påbygd en etasje og fikk sveitserstil-eksteriør i 1865. Den ble revet 1914 av den daværende beboeren, bakermester Martin Smith-Sivertsen, fordi den hadde fått Rotthaugen skole som for nær nabo. Et stort steinbord som stod foran huset, er fremdeles bevart på stedet. En del av materialene ble brukt til bygging av et nytt hus i Svartediksveien 8a.

Frem til 1890-årene lå det tre reperbaner i området. Som boligstrøk ble Ladegården regulert og utbygd med hovedsakelig småleiligheter fra 1870-årene frem mot århundreskiftet.