Arkitekt Heinrich Ernst Schirmers tegning av det gjenreiste Lungegårdshospitalet. Bygningen ble oppført i mur, og erstattet det første Lungegårdshospitalet som brant ned i 1853. Arkivet etter Pleiestiftelsen for spedalske nr. 1, Bergen, Bergen Byarkiv.

Lungegårdshospitalet, også kalt Lungegårdens sykehus, ble oppført som helbredelsesanstalt for spedalske og andre hudsyke etter stortingsvedtak 1845; sykehuset lå på Lungegårdsmarken (Seiersbjerget), som var innkjøpt av staten. Det opprinnelige hospitalet var en trebygning i tre etasjer (ark. Johan Henrik Nebelong), med plass til 60 spedalske og 24 andre pasienter, og sto klart til innflytting 1849. Men sykehuset brant ned til grunnen julenatt 1853, 6 pasienter og en våkekone omkom i brannen. Hospitalet ble gjenreist 1858 som en trefløyet murbygning med 8 pasientværelser i hver av sidefløyene (ark. Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno).

Etter hvert som antallet spedalske sank mot slutten av 1800-tallet, ble det besluttet å nedlegge Lungegårdshospitalet, og de siste 42 pasienter ble 1895 overført til Pleiestiftelsen for spedalske No. 1. I 1897 ble hospitalet solgt til Bergen kommune, som tok det i bruk som epidemisykehus; fra 1912 ble det brukt som tuberkulosesykehus underordnet Haukeland sykehus. De 90 pasientplasser man her fikk, var til tider for lite, og 30 plasser ble derfor innleid i en fløy av Pleiestiftelsen, som hadde fått plass til overs.

Flyttingen av jernbanen til østsiden av Store Lungegårdsvann kostet hospitalet en del av dets park, og en jernbanetunnel ble bygd under vestfløyen. 1953 ble sykehuset revet for å gi plass til ytterligere utvidelse av jernbanens område. De gjenværende pasientene ble overført til Haukeland sykehus.

Fra 1850 til brannen 1853 ble det ved sykehuset gjort meteorologiske observasjoner; virksomheten ble gjenopptatt 1860 og pågikk til den 1895 ble flyttet til Pleiestiftelsen for spedalske No. 1.