Småmøllen er i dag navn på området mellom Sandvikskirken og sjøen, langs Mulelvens tidligere løp. Navnet skriver seg fra mølledriften som nok har eksistert ved Mulelven allerede på 1200-tallet. Elven dannet 1565–1877 grensen mellom byen og det området som fra 1518 er omtalt som Sandviken; eiendommen Småmøllen, også kalt Lille Sandviken, lå på sørsiden av elven og dermed innenfor bygrensen.
Kvernstedene i Sandviken og gården Hǫfuðit var blant de eiendommer som Jens Mortenssøn, den siste prior ved dominikanerklosteret nord for Bergenhus, ble tildelt av kronen i 1530. Utover på 1500-tallet er det omtalt mange møllebruk ved Mulelven. En skadeflom i 1613 tok mange av brukene med seg, men da hadde det allerede fra 1607 vært forbud mot å male korn og malt i regionen, fordi gården Gravdals eiere hadde fått 40 års monopol på denne virksomheten. Kongen forbød oppsetting av kvernsteder i seks år for å støtte monopolet.
En av dem som drev møllebruk i Mulelven ved flommen i 1613 var Jochum Gewerdt, som trolig hadde holdt på fra 1607. Om Gewerdt vet en ikke mer enn at både han og broren Caspar, som tok borgerskap som baker 1619, var født «in der Niemarch» i Tyskland. Slekten Gewerdt, og senere slekten Hagelsteen – gjennom Bente Cathrine Gewerdts ekteskap 1759 med Johan Gotfriedsen Hagelsteen (1728–90) – kom til å dominere møllevirksomheten i Bergen i flere hundre år. Slekten Hagelsteen, som opprinnelig stammet fra Utrecht i Nederland, hadde bl.a. forestått mølledrift i Eidsvåg, ved Møllendalselven og i Store Sandviken i lengre perioder. – Den siste private eier av Småmøllen, Christian Hagelsteen, solgte i 1877 eiendommen til Bergen kommune, etter 270 år i samme slekts eie.
Verken Gewerdt-ene eller Hagelsteen-ene var utelukkende møllere. Noen begynte å bygge ut vannene oppover Skredderdalen, hvor det ennå er synlige demninger etter dem. Diderich Hagelsteen (1779–1832) var så teknisk kyndig at han fikk snudd avløpene av begge Tindevann ved Blåmanen, slik at han dermed sikret vanntilførselen i Mulevassdraget. Da reguleringsarbeidet var fullført 1824, fikk han Aad Gjelle til å tegne et kart over alle sine herligheter. Av kartet fremgår det at det var fem demninger: Lille og Store Tindevann, Storediket, Nyediket og Nedrediket; alle eksisterer fremdeles, bortsett fra Nyediket. Senere kom det enda et dike ved Fjellveien, ved siden av 10 mindre som ikke var oppdemmet.
Tallet på møller kunne skifte, og det samme gjaldt størrelse og kapasitet. På midten av 1800-tallet var det i Lille Sandviken fem møller med i alt 22 par møllesteiner til formaling av korn til mel eller gryn.
Hovedhuset på eiendommen lå nede ved Sandviksbukten omgitt av driftsbygninger og en vakker hage – et idyllisk område inntil veiutbyggingen og den alminnelige urbaniseringsprosessen i Sandviken skjøt fart mot slutten av 1800-tallet. Hovedbygningen, som i noen år hadde gitt rom for klasser fra Sandviken skole, ble revet og Slaktehuset oppført på tomten.