Solheimsviken. Udatert foto. Fotograf: Ukjent. arkivet etter Ny Krohnborg skolekorps, Bergen Byarkiv.

Solheimsviken, strandområde ved den sørøstligste bukten i Puddefjorden, tilhørte tidligere gården Solheim. Området ble i løpet av 1800-tallet stadig mer tatt i bruk til industriformål. Denne utbyggingen skjøt fart med opprettelsen av Bergens Mekaniske Verksteder og Wingaards Jernstøberi vest og øst for Strømmen 1850 og åpningen av Nygårdsbroen 1851. Vossebanen (med Solheimsviken stasjon) ble lagt gjennom strøket 1883, og i dalføret mot sør vokste det frem en forstad av småhus og arbeiderboliger, der folk fra alle kanter av landet bosatte seg.

Selv om Solheimsviken hørte til Årstad herred, kom området under Bergens politijurisdiksjon 1808, og fikk egen politikonstabel 1872. Det ble eget branndistrikt 1877; i Løbergveien 31 ble det opprettet stasjon for frivillig brannmannskap, rekruttert fra 40 bedrifter i området. Et tidligere krutthus kom i bruk som skolebygning fra 1884. Bygningsloven ble gjort gjeldende 1886. Gatelys (112 lykter) ble levert fra elektrisitetsverket i Bergen fra 1908, og til vannforsyning ble det lagt ledning fra Svartediket 1909.

Et dominerende problem under industrireisingen og frem til 1915, da Årstad ble innlemmet i Bergen, var at denne vestlige delen av herredet vokste hurtig, mens det var liten utvikling i øst. Arbeidsplassene, særlig ved BMV, var konjunkturømfintlige, og arbeidsløsheten kunne periodevis være betydelig, uten at Årstad hadde økonomiske forutsetninger for å hjelpe. Solheimsviken kom, tross kommunesammenslutningen, fortsatt til å henge etter på enkelte områder. Blant annet kom en påtrengt sanering av gammel boligmasse ikke til å bli fullført før i 1980-årene. Etter at skipsbyggingen opphørte i 1985, har Solheimsviken gradvis blitt omdannet fra industriområde til moderne bystrøk preget av allsidig forreningsvirksomhet. Se Solheimsviken Næringspark AS.